Faktaark

Hva er kjernekraft?

Del av tema: Atomenergi
I desember 1942 ble den første kontrollerte kjedereaksjon igangsatt i en militær reaktor ved Universitet i Chicago. Reaktoren skulle produsere våpenplutonium til Manhattan-prosjektet, som hadde til formål å lage verdens første atombombe. I årene som fulgte ble den varmen som kjernereaksjonene utvikler, også brukt til å produsere elektrisk energi. Bellona, 26/01-2006 I 1938 ble det i Tyskland oppdaget at når man bombarderte uranatomer med nøytroner (små kjernepartikler uten elektrisk ladning), ville en viss andel av uranatomene bli spaltet i to omtrent like store deler. Samtidig ble det sendt ut nye nøytroner og frigjort energi. Denne prosessen ble kalt fisjon eller spalting, og de to radioaktive produktene som ble dannet ble kalt fisjonsprodukter. De nøytronene som sendes ut ved en slik spalting (mellom 0 og 5 per spalting) kan igjen føre til nye spaltinger, og man får en såkalt kjedereaksjon.
bodytextimage

I naturen finns det bare tre isotoper som kan spaltes. Det er to uranisotopene (233U og 235U) og plutoniumisotopen 239Pu. Bare 235U finnes naturlig, mens 233U og 239Pu produseres ved hjelp av nøytronbestråling av henholdsvis 232Th og 238U. (Et grunnstoff kan opptre som ulike isotoper: Antall protoner i kjernen bestemmer hvilket grunnstoff, mens antall nøytroner avgjør isotopen).

I et kjernekraftverk skjer kjedereaksjonene kontrollert, og energien fra spaltingen utnyttes til å lage damp. Dampen driver en turbin som produserer elektrisk energi ved hjelp av en elektrisk generator.
En reaktor i et kjernekraftverk består av fire hovedkomponenter. Det spaltbare materialet, brenselet, er pakket i lange sylindere. Mellom disse brenselselementene er det plassert kontrollstaver som kan trekkes inn og ut av reaktorkjernen. Kontrollstavene er som oftest laget av bor eller kadmium, som absorberer nøytroner. Kjedereaksjonen kan derved reduseres eller stoppes helt ved å kjøre inn kontrollstaver i reaktorkjernen. Brenselselementene og kontrollstavene er senket ned i et kjølemiddel.
Kjølemiddelet brukes til å transportere varmen ut av reaktorkjernen. Hva slags kjølemiddel som brukes varierer fra reaktortype til reaktortype. De mest vanlige kjølemidlene er vanlig vann, tungtvann (hydrogenet i vannmolekylet har to nøytroner i kjernen i stedet for ett) eller helium. Siden spaltingen skjer mest effektivt med «langsomme» nøytroner, dvs. nøytroner med liten energi, brukes det som oftest et middel til å bremse/moderere nøytronene. Denne såkalte moderatoren er enten grafitt, vanlig vann eller tungtvann.

Reaktortyper
Man kan i grove trekk dele de forskjellige reaktortypene i tre kategorier: Gasskjølte, vannkjølte og formeringsreaktorer.
Både gasskjølte og vannkjølte reaktorer krever en form for moderator for å bremse nøytronene. De gasskjølte bruker i hovedsak grafitt som moderator og helium eller karbondioksid som kjølemiddel. I de vannkjølte reaktorene benyttes enten vann eller tungtvann som både moderator og kjølemiddel.
Formeringsreaktorer (eng. «breeder»; navnet kommer av at de produserer mer brensel enn de forbruker) bruker hurtige nøytroner, og inneholder derfor ingen moderator. Det har vist seg å være teknisk vanskelig å få formeringsreaktorene til å fungere tilfredsstillende. Det er derfor svært få slike reaktorer i drift i dag.
De aller fleste av dagens reaktorer benytter seg av vann som moderator og kjølemiddel. Av de 424 reaktorene som er i drift i dag bruker 328 (77 %) lettvann som moderator og kjølevann.

bodytextimage
I en kokvannsreaktor pumpes vannet gjennom reaktorkjernen, hvor det varmes opp til i underkant av 300°C. Vannet koker og dampen ledes direkte til turbinen som driver en generator. Etter at dampen har passert turbinen kjøles den ned og kondenserer, og vannet føres tilbake til reaktorkjernen. Vannet som går i denne lukkede kretsen vil inneholde radioaktivitet. Det blir derfor renset kontinuerlig. Filtermassen vil være en del av det radioaktive avfallet som driften av kjernekraftverket medfører.

Vannreaktorene kan deles inn i to undertyper: kokvanns- og trykkvannsreaktorer. Begge typene har en virkningsgrad på rundt 30 %, det vil si at omtrent 1/3 av varmeenergien omdannes til elektrisitet, mens 2/3 går tapt og føres bort med kjølevannet.
I Vesten er det i all hovedsak trykkvannskjølte reaktorer som er benyttet, med unntak av Sverige og Canada. Ni av Sveriges ti reaktorer er av kokvannstypen, mens Canada har satset utelukkende på tungtvannsreaktorer. Japan har sterk tro på formeringsteknologien og forsker derfor mye på denne typen reaktorer. Hvis de lykkes med dette vil de bli nesten helt uavhengig av energiimport, da de har store plutoniumslagre.
I det tidligere Sovjetunionen er det i hovedsak satset på to typer reaktorer. Den ene typen er en variant av trykkvannsreaktoren, VVER, som blant annet finnes på Kola-kraftverket. Den andre er en lettvannskjølt og grafittmoderert reaktor, RBMK-typen. Det var en RBMK-reaktor som sto for den hittil verste kjernekraftulykken i verden, den 26. april 1986 i Tsjernobyl .

Skriv ut
Share |
Copyright © Bellona -- Gjenbruk og ettertrykk anbefales dersom kilde oppgis