Sammendrag
Industrikraft Midt-Norge ønsker å bygge et 800 MW gasskraftverk i Skogn. Gasskraftverket vil slippe ut henholdsvis 2,2 millioner tonn CO₂ og 1100 tonn NOx per år, og bidra til å øke utslippene i Norge med henholdsvis 5,3 og 0,5% i en periode da landet har forpliktet seg til å foreta betydelige reduksjoner av de samme utslippene.

FNs klimapanel har anslått at vi må redusere de globale utslippene av CO₂ med 50 til 60 prosent i løpet av de neste 100 årene. Dette innebærer enda mer drastiske reduksjoner i industrilandenes utslipp for å tillate utviklingslandene en viss økning. For å oppnå slike reduksjoner kreves det en full omlegging av verdens energisystemer.

Ifølge IEA vil utslippene av klimagasser fra verdens energiforsyning øke med 70% fram til 2020 dersom ikke tiltak og begrensninger blir iverksatt. De har også påpekt at denne utslippsøkningen i stigende grad vil være basert på bygging av nye gasskraftverk.

I overgangsfasen til et fornybart energisystem er det mulig å dekke nærmest ethvert energibehov tilnærmet forurensningfritt ved å konvertere fossil energi til elektrisitet og hydrogen. En del av den fossile energien må brukes til å fjerne og deponere den CO₂ som dannes ved forbrenning.

Ressursmessig har fornybare energikilder potensiale til å dekke ethvert energibehov. Ved å fjerne subsidier og legge til miljøkostnader samfunnet uansett må betale er fornybare energikilder allerede i dag konkurransedyktige med fossil energi.

Industrikraft viser i konsekvensutredningen til at Norge har vedtatt en å være selvforsynt med fornybar energi i et normalår uten at selskapet trekker konsekvensen av dette, men likevel fremmer bruk av gasskraft.

I Industrikrafts konsekvensutredning legger man til grunn at man trenger mer kraft som kan dekkes med gasskraft og at dette vil gi lavere utslipp enn kullkraft. Bellona vil bemerke at en vekst i elektrisitetsforbruket basert på hverken kullkraft eller gasskraft gir reduserte utslipp.

Industrikraft oppgir sin årlige CO₂-effekt i det Nord-Europeiske energimarkedet ved full drift i 2005. Da har kraftverket imidlertid kun vært i full drift et par måneder, mens det er den langsiktige effekten av å introdusere gasskraftverket som er relevant, alstå fram til 2030-35.

I det Nord- Europeiske energimarkedet er det ikke sannsynlig at det vil bli bygd nye kullkraftverk. Samtidig vil de eksisterende fases ut av miljøhensyn og fordi de rent teknisk er for gamle. Bygging av ett gasskraftverk på Skogn vil derfor i hovedsak konkurrere med utbygging av ny fornybar energi og utslippsfri gasskraft, og det er disse som blir utkonkurrert dersom man gir konsesjon til Industrikrafts prosjekt.

Man kan i denne sammenheng heller ikke bruke Kyoto-protokollen som argument for at land skal kunne øke sine egne utslipp. Etter Kyoto har alle Europeiske land fått et tak for sine utslipp og hvis man ikke argumenterer for at alle land selv skal redusere mer enn dette vil utslippene bli lik taket. De samlede utslippene fra våre naboland vil da ikke påvirkes av om Norge kjøper dansk/tysk kraft. Den eneste effekten av at Norge bygger gasskraftverk er at utslippene øker.

Det er i dette dokumentet vist at selv om all kraftproduksjon i verden går over til den mest energieffektive teknologien og man får en maksimal overgang fra kull til gass som energikilde, så vil dette ikke være tilstrekkelig til å redusere utslippene. Utslippene må derfor uansett deponeres i stor skala og man må satse på fornybar energi.

Norge har spesielt gode forutsetninger for å produsere og eksportere store mengder ren elektrisitet og hydrogen basert på deponering av CO₂. Bellona er av den oppfatning at områder hvor det ikke finnes eller er betydelige mer kostbart å deponere CO₂ er uaktuelle for etablering av gasskraftverk. En avklaring av deponimulighetene utenfor Midt-Norge må derfor komme hurtigst mulig.

Dersom det etableres en rørledning inn gjennom Trondheimsfjorden bør den etter Bellonas oppfatning inneholde hydrogengass og ikke naturgass. Hydrogen vil etterhvert bli den desidert viktigste energibæreren innen vår transportsektor. Det foregår for tiden en intens satsning innen bilindustrien på å utvikle biler hvor brenslet er hydrogen for å kunne imøtegå de stadig strengere utslippskravene som stilles til dagens biler. DaimlerChrysler, BMW og Ford vil alle lansere storskala produksjon av brenselcellebiler før et eventuelt gasskraftverket blir ferdig. En hydrogenførende rørledning vil med andre ord måtte bli helt sentral for den nye infrastrukturen som må etableres i årene som kommer. En mulighet er at det etableres et anlegg for dekarbonisering av naturgass på for eksempel Tjeldbergodden. Anlegget vil produsere CO₂ og hydrogengass, som henholdsvis kan deponeres og fraktes inn gjennom Trondheimsfjorden i rør.

Isteden for å rense og deponere utslippene ønsker Industrikraft å benytte seg av såkalte fleksible gjennomføringsmekanismer. I henhold til Kyoto-avtalen skal imidlertid bruken av disse være et supplement til nasjonale tiltak og skal to nye millioner tas utenlands vil vi måtte gjennomføre tilsvarende/større reduksjoner nasjonalt. Det er videre slik at hvert industriland skal ha demonstrert klar framgang i å oppnå sine utslippsforpliktelser innen 2005. En eventuell bygging av Industrikrafts anlegg vil m.a.o. umuliggjøre Norges oppfyllelse av denne avtalen.

Det er i dag ingen mangel på utslipp av klimagasser og for mange rimelige tiltak tilgjengelig. Bellona finner det derfor ikke sannsynliggjort at de skisserte alternativene til rensing og deponering av CO₂ vil utløse tiltak som ellers ikke vil bli gjennomført. Å bruke opp billige reduksjonstiltak bare for å kompensere for nye dyrere utslipp gjør det dessuten både dyrere og vanskeligere å redusere utslippene.

Bellona publiserte nylig rapporten "Grønn kraft og varme – miljøeffektive energiløsninger i det 21. århundre". Den dokumenterer at vi istedenfor å bygge gasskraftverk med forurensning kan bruke tiden fram til 2020 til å frigjøre en sjettedel av strømproduksjonen i Norge, mer enn halvere CO₂-utslippene, produsere 50 TWh fornybar energi og eksportere store mengder "ren" fossil energi som hydrogen og elektrisitet.

I henhold til Norges nye NOx forpliktelse må vi redusere med 30 % i forhold til dagens utslipp. Det er derfor naturlig at Industrikraft ikke får tillatelse til høyere utslipp enn det Naturkraft fikk for sine anlegg. Aktuelle renseteknologier finnes og andre land operer med strengere rensekrav.

Avslutningsvis vil vi bemerke at norsk skogsindustri ønsker å fremstille seg som en fornybar virksomhet. Selv om industrien har brukt betydelige ressurser de senere år på å redusere sin miljøbelastning er ikke forholdet til miljøorienterte kunder uproblematisk. Er man da tjent med å integrere landets største punktutslipp av CO₂ og et betydelig NOx bidrag i virksomheten? For å produserer 7,2 TWh energi, når primærbehovet er på 1 TWh kraft og 0,5-6 TWh varme til resirkulering av avispapir og ny papirmaskin. Uten at man vet miljøkostnadene på sikt og når energien kan skaffes på annen måte. Det virker noe overilt, lite robust og fremtidsrettet.

Industrikraft har levert en egen konsekvensutredning for legging av gassrør fra Tjeldbergodden til Skogn. Bellona har uttalt at denne er uegnet som beslutningsgrunnlag. Sedimentforholdene er ikke kartlagt med tanke på oppvirvling og spredning av eventuelle miljøgifter. Effektene på de sårbare korallrevene er også svært mangelfullt utredet, og det er en reell fare for at rørlegging vil skade korallrevene som allerede i dag er hardt belastet av menneskelig aktivitet.

1. Gasskraftverk i Norge
Bruk av gasskraft i Norge har økt kontinuerlig siden produksjonen startet på Ekofisk 6. juni 1971, og enkle gassturbiner offshore er en betydelig bidragsyter til de norske utslippene av klimagasser.

Bygging av gasskraftverk på land vil innebære noe fundamentalt nytt i norsk landbasert kraftproduksjon.[1] I 1989 hadde Statkraft planer om å bygge et gasskraftverk på Østlandet, noe som ville medføre en sterk økning i de norske CO₂-utslippene. Dette kraftverket ble det aldri noe av.

I 1991 dukket spørsmålet opp på nytt. Bakgrunnen var beslutningen om å bygge ut Heidrunfeltet i Norskehavet, hvor det fra enkelte av motstanderne ble brukt som argument at man ikke hadde en løsning for gassdelen av feltet. Stortinget satte derfor som en forutsetning for utbyggingen at man i tillegg til oljeproduksjonen også fant en gassløsning. Statkraft og Norsk Hydro ville bruke gassen i et gasskraftverk på Tjeldbergodden i Møre og Romsdal. På grunn av de betydelige utslippene vakte planene sterk motstand og i februar 1992 vedtok Stortinget å bygge en metanolfabrikk - som Statoil driver - mens spørsmålet om gasskraftverk ble utsatt.

I 1996 søkte selskapet Naturkraft om konsesjon til bygging av to gasskraftverk på Vestlandet, og siden har Borregaard (Sarpsborg), Nordenfjelske Energi (Tjelbergodden), Industrikraft Midt-Norge (Tjelbergodden) og Norsk Hydro fremlagt planer om bygging av gasskraftverk. Til forskjell fra de andre innebærer Norsk Hydro sitt hydrogenkraftverk at man skiller ut CO₂ fra naturgassen og benytter denne som en drivgass i et oljefelt på sokkelen. Dette kraftverket er planlagt plassert på Karmøy, mens man i en senere fase ser for seg å bygge et tilsvarende anlegg på Tjelbergodde. Sannsynligvis vil også Naturkraft søke om å bygge ett gasskraftverk på Tjelbergodden.

Per i dag finnes altså planer om å bygge gasskraftverk på alle ilandføringsstedene i Norge, og flest planer er knyttet til ilandføringen på Tjelbergodden.

Imidlertid har man ikke transportkapasitet i rørledningen til Tjeldbergodden til å dekke behovet til mer enn en av aktørene eller eventuelt andre interessenter. I dette notatet vil vi beskrive og senere kommentere Industrikraft Midt-Norge sine planer.

2. Industrikraft Midt-Norge

2.1 Gasskraftverk på Skogn
I mars 1999 leverte Industrikraft Midt-Norge (IMN) konsesjonssøknad om bygging av et gasskraftverk i Skogn. Gasskraftverket vil bestå av to aggregater på til sammen 800 MW. For første aggregat regner man med oppstart høsten 2003, mens oppstarten for andre aggregat er planlagt til høsten 2005.

Gasskraftverket vil ha et gassforbruk på 1,1 mrd. Sm3 per år og normal årsdrift på 8000 timer vil gi en maksimal el-produksjon på 6,4 TWh. Virkningsgraden vil ligge i området 55 – 59% avhengig av leverandør. Med avtapping av damp til papirfabrikken forventes ved full drift en årlig el-produksjon på 6,2 TWh og en dampproduksjon på 1 TWh. Dette gir i følge IMN en total årsvirkningsgrad på 67 %.

Gasskraftverket innebærer en investering på ca. 3.600 millioner kroner fordelt over fem år i perioden 2001 – 2005 og vil i driftsfasen ha rundt 30 faste arbeidsplasser.

Ved en drift på 8000 timer vil gasskraftverket slippe ut rundt 2,2 millioner tonn CO₂ og 1.100 tonn NOx per år.

2.2 Gasstilførsel
Naturgassen til gasskraftverket vil komme fra Haltenbanken. Kostnadene forbundet med modifikasjoner på Heidrunplattformen og Haltenpipeledningen er foreløpig anslått til om lag 85 mill. kr. Via ilandføringsterminalen på Tjeldbergodden vil gassen bli ført i ny rørledning inn Trondheimsfjorden fram til Skogn. Investeringskostnaden i dette røret er anslått til 1330 mill. kr.

Kapasiteten i røret er beregnet til 1,4 mrd Sm3 per år og langs traseen planlegger man å tilrettelegge for avgreninger til sentrale steder for lokal gassutnyttelse. IMN har fått gjennomført undersøkelser som antyder et kortsiktig potensialet for å utnytte 85 mill Sm3 naturgass per år i næringsliv og transport.

2.3. Eiere og deres behov
Industrikraft Midt-Norge har følgende eiere:

• Norske Skog (30%),

• Elkem (30%),

• Statoil (20%),

• Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE) (10%)

• Trondheim Energiverk (TEV) (10%).

Eierselskapene skal disponere kraften fra anlegget i forhold til sine eierandeler. Varmen vil i hovedsak bli benyttet ved Norske Skog Skogn.

2.3.1. Norske Skog
Norske Skog har i stor grad dekket sitt behov for energi i forhold til dagens produksjonsnivå fram til 2020. Selskapet har imidlertid planer om å investere 3-4 mrd. kr i en ny papirmaskin i Skogn (PM4) som medfører økt behov for kraft og varme. Hvis ikke behovet blir dekket med energi fra det planlagte gasskraftverket, vil Norske Skog måtte skaffe annen konkurransedyktig oppdekning; 1 TWh elektrisitet og 500-600 GWh varme.

2.3.2. Elkem
Elkem har et økende kraftbehov på grunn av sine utviklingsplaner. I forhold til dagens produksjonsnivå er kraftbehovet i hovedsak dekket fram til 2010. Fra 2011 vil omkring 40% av kraftbehovet til fabrikkene i Norge ikke være dekket opp med kontrakter. Dersom gasskraftverket i Skogn ikke realiseres, forutsettes det at kraftbehovet dekkes gjennom andre leveranser.

2.3.3. Statoil
For Statoil vil etableringen av et gasskraftverk i Skogn bedre mulighetene for å utvikle et norsk og nordisk marked for naturgass. Gassrøreldningen vil passere omkring 70% av befolkningen og næringsvirksomheten i Trøndelag og gjøre det mulig å ditribuere gass i regionen.

2.3.4. NTE og TVE
NTE og TVN selger hvert år 1-2 TWh mer elkraft enn de kan produsere selv og ønsker derfor å øke tilgangen på egen kraft.

2.4. Begrunnelse for tiltaket
Planene til IMN er i første rekke begrunnet med industrielle behov og mulighetene for å gjennomføre en betydelig industriutvikling i Midt-Norge. Energisituasjonen i Norge og Norden er også et viktig moment for planene. Begrunnelsen har følgende hovedelementer:

• Å styrke kraftbalansen i Norge og Norden
• Å styrke de deltagende energiselskapenes posisjon i et norsk- og nordisk energimarked.
• Å skaffe langsiktige, konkurransedyktige og forutsigbare leveranser av kraft og varme til selskapets industrielle eiere
• Å legge til rette for nye industriinvesteringer i Norge; blant annet utbygging av Norske Skogs papirfabrikk i Skogn.
• Å bygge infrastruktur for distribusjon av naturgass i Midt-Norge.Gjennom dette skape marked for norsk naturgass, og styrke konkurranseevnen til norsk industri.

2.5. Konsekvensutredning
IMN har levert en konsesjonssøknad og en konsekvensutredning. Sentrale problemstillinger som er beskrevet er:

• Klimautfordringen
• Alternative strategier for energitilgang
• Globale CO₂-virkninger
• Teknologi
• Fleksible gjennomføringsmekanismer
• Lokale og regionale miljøvirkninger.

I det følgende vil vi kommentere disse.

3. Gasskraft og klimautfordringen
Fortsetter vi å bruke fossil energi på samme måte som i dag vil vi kunne oppleve en firedobling av verdens CO₂-utslipp i løpet av de neste 125 årene som følge av økt energiforbruk og befolkningsvekst. [2]

For å unngå irreversible klimaendringer har FNs klimapanel anslått at vi må redusere de globale utslippene av CO₂ med 50 til 60 prosent i løpet av de neste 100 årene.

Dette innebærer drastiske reduksjoner i industrilandenes utslipp for å tillate utviklingslandene en viss økning. For å oppnå slike reduksjoner kreves det en full omlegging av verdens energisystemer.[3]

Til tross for det betydelige innslaget av vannkraft ligger de norske CO₂-utslippene per innbygger på samme nivå som for landene i Vest-Europa, hvor enkelte kullkraftland drar kraftig opp. Dersom vi antar en verdensbefolkning på rundt 10 milliarder i neste århundre, samtidig som CO₂-utslippene skal hindres fra å øke, må nordmenn redusere sine utslipp med mer enn 75%.

3.1. Gass bidrar til vekst
I følge Det internasjonale energibyrået (IEA) vil utslippene fra verdens energiforsyning øke med 70 prosent fram til 2020. Gass øker sin andel av energiforsyningen, oljens andel synker selv om forbruket av olje øker, mens kullets andel vil være uendret.

Fra 1990 til 2010 forventes Norges utslipp av CO₂ å øke med hele 43%. Den viktigste årsaken til denne veksten er økte utslipp fra gasskraften i petroleumsvirksomheten. I tillegg forventes utslippene fra transportsektoren og bruk av fyringsolje å øke.[4] Etablering av Industrikraft Midt-Norges gasskraftverk vil føre til en ytterligere kraftig vekst i de samlede utslippene av klimagasser:

SFT

3.3. Sentrale løsninger
Miljø- og energiutfordringen kan i store trekk løses gjennom økt produksjon av fornybar energi, renere produksjon og bruk av fossil energi og satsing på energieffektivisering.

Mengden solenergi som treffer jorden i løpet av et år utgjør omlag 15.000 ganger hele verdens årlige energiforbruk. Ressursmessig har fornybare energikilder potensial til å dekke ethvert energibehov. Ved å fjerne subsidier og legge til miljøkostnader samfunnet uansett må betale er fornybare energikilder allerede i dag konkurransedyktige.

I overgangsfasen til et fornybart energisystem er det mulig å dekke ethvert energibehov tilnærmet forurensningfritt ved å konvertere fossil energi til elektrisitet og hydrogen. En del av den fossile energien må brukes til å fjerne og deponere den CO₂-som dannes ved forbrenning.

All energibruk medfører miljøbelastninger. For at vi ikke skal forbruke mer enn at det er mulig å sikre en tilfredsstillende livskvalitet også for kommende generasjoner, må energien brukes mer effektivt. Flere studier har vist at tilnærmet halvparten av klimaproblemene kan forsvinne på en lønnsom måte hvis energien blir brukt effektivt.

3.4. Energi- og miljømål
Hensikten med å produsere energi er å dekke våre behov for å tilføre og fjerne varme, samt elektrisitet og annet mekanisk arbeid. Forurensning er ingen energitjeneste, men snarer tvert imot et uønsket biprodukt.

Siden det ikke finnes noen energigrunner til å forurense er det eneste logiske energi- og miljømålet derfor at: All produksjon og bruk av energi må foregå uten utslipp eller inngrep som kan skade miljøet. I Norge er forurensning forbudt.

I sum innebærer en miljøeffektiv energibruk at man bruker ren energi, av riktig kvalitet, så effektivt som mulig.

4. Industrikrafts vurdering av alternativ energitilgang og de miljømessige sidene
I konsekvensutredningen gir IMN sin vurdering av de økonomiske og miljømessige sidene ved ulike alternativer for norsk energitilgang. Det vises først til sentrale mål for den norske energipolitikken, som blant annet er:

• En miljøtilpasset energiforsyning som bidrar til en bærekraftig utvikling
• Å være selvforsynt med kraft fra fornybare energikilder i et normalår

"Stø kurs" beskriver en utvikling hvor Norge fortsetter i samme retning som i dag, og hvor tradisjonelle industrier dominerer. "Oppturen" skildrer en utvikling hvor Norge og verden forøvrig får en akselererende økonomisk vekst, hvor drivkreftene bak er raske endringer i teknologiske og kunnskapsintensive virksomheter.

Det finner sted en sterk utbygging av gasskraft på henholdsvis 24 og 55 TWh i disse to scenariene.

I "Klimaveien" er Norges næringsliv fortsatt i høy grad råvarebasert (som i "Stø kurs"), men Kyotoavtalen ratifiseres og en ny avtale inngås med skjerpede krav fra år 2010. Den nye avtalen innebærer at samlede klimagassutslipp i landene som er omfattet av avtalen skal reduseres med 20% i forhold til 1990-nivå.

"Grønn hjernekraft" beskriver en utvikling hvor norsk økonomi omstiller seg til å være mer kunnskapsorientert og teknologisk innovativ, og møter skjerpede krav fra internasjonale avtaler og en mer miljøbevisst befolkning med en sterk satsing på energieffektive løsninger og fornybar energi."

4.1. Industrikrafts basisforutsetning: "Gass er bedre enn kull"
IMN gjengir sitt syn på hva som vil skje dersom man ikke bygger gasskraftverket. Her forutsettes det at Norske Skog får dekket sitt elkraftbehov på 1TWh og Elkems behov etter 2010 fra andre leverandører.

IMN har fått SINTEF-Energiforskning til å beregne norsk kraftdekning for perioden 1998-2020 med følgende forutsetning, sitat:

"Fornybare energikilder for elektrisitetsproduksjon, utover vannkraft, er i dag ikke økonomisk konkurransedyktige og de praktiske potensielle er relativt små i lang tid fremover. Økt produksjon vil derfor av økonomiske hensyn i første rekke komme fra vannkraft og gasskraft." (vår uthev).

Dermed kommer man fram til følgende resultat, sitat:

"Kraftverk basert på kull og olje gir vesentlig høyere utslipp av CO2 enn gasskraftverk. Et nytt kraftverk i Skogn vil medføre at produksjonen reduseres ved slike kraftverk i Danmark, Sverige, Finland og Tyskland.

Beregningsresultatene viser at utslippsreduksjonen i disse landene blir større enn økningen i Norge, slik at de samlede globale utslippene går ned". (vår uthev).

5. CO2-virkninger
For det første er det å bemerke at en vekst i elektrisitetsforbruket basert på hverken kullkraft eller gasskraft gir reduserte utslipp. Allerede her brister grunnlaget for Industrikrafts prosjekt.

Scenariene "Stø kurs/Oppturen" demonstrerer dette med all tydelighet – utslippene går bokstavelig talt i været med utbygging av gasskraft. Noe av hensikten med øvelsene var nettopp å se på totaliteten i hva som ville skje dersom man valgte gasskraftveien.

Industrikraft gjengir disse scenariene og må dermed være inneforstått med at dette ikke går, men velger altså likevel å gå videre med prosjektet.

Like innlysende må det være for selskapet at gasskraftverket ikke er forenlig med målet man gjengir for norsk energipolitikk; nemlig å være selvforsynt med kraft fra fornybare energikilder i normalår.

Selv om man altså ikke kan basere seg på en vekst i forbruket basert på gass, vil vi for argumentasjonens skyld se på forholdet mellom kullkraft, gasskraft, fornybar energi og utslippsfri gasskraft.

Industrikraft oppgir produksjonskostnaden ved kullkraft til i underkant av 30 øre til 45 øre.

Mer vesentlig er det likevel at man det er den langsiktige effekten av å introdusere gasskraftverket som er interessant og relevant. Altså fra 2005 til 2030-2035.

I forhold til situasjonen rundt Stortingets behandling av Naturkrafts gasskraftverk, hvor det ble påstått at om så ikke skjedde ville våre naboland bygge kullkraftverk, er situasjonen en annen.

Bellona viste den gang til energi- og miljøplaner i de andre nordiske land som tilsa at det ikke kunne bli bygd kullkraftverk. Den tid som har gått siden den gang har gitt oss rett i dette. Danmark har f. eks. bestemt at det ikke skal bygges nye kullkraftverk og de eldre kullkraftverkene går mot slutten av levetiden og fases ut.

Eldre kullkraftverk vil ikke bare bli faset ut på grunn av miljøhensyn – Tyskland skal f. eks. kutte sine utslipp av klimagasser innen 2005 med 50% - men også fordi de rent teknisk er for gamle.

Dette vil skje i stadig større omfang fordi hovedtyngden av den installerte ytelsen skjedde tidlig på 70-tallet. I Vest-Europa vil det derfor etter all sannsynlighet ikke bli bygd nye kullkraftverk på grunn av klimapolitikken og fordi verkene har høye produksjonskostnader.

Dermed står man i den situasjon - uansett hvordan man ser på det - at nye gasskraftverk hovedsaklig vil konkurrere med ny fornybar energi og såkalte utslippsfri gasskraft. Utslippene vil således bli høyere enn alternativene.

ABB

Bellona er av den oppfatning at Kyoto-protokollen ikke setter noe tak for hvor mye man kan og bør redusere, men omvendt. Ut ifra de reduksjonsnivåer som er nødvendig må alle land etterstrebe større reduksjoner enn Kyoto-forpliktelsen innebærer. Imidlertid illustrerer Cicero's resonnement at man ikke kan bruke Kyoto-protokollen som argument for å øke utslipp i eget land slik Industrikraft gjør.

For argumentasjonens skyld skal vi likevel se på de globale virkningene dersom man blant annet erstattet all kullkraft med gasskraft:

Omlag 35.000 TWh – 1/3 av verdens totale primærenergiforbruk - benyttes til å produsere elektrisitet. 2/3 av energien går imidlertid tapt i energiomvandlingen. 35.000 TWh termisk energi kjøres altså gjennom 3.000 GW genereringskapasitet og resultatet blir 12.000 TWh elektristet. Genereringskapasiteten forventes å øke til 5000 GW i 2020, noe som vil innebære en dramatisk økning i utslippene.

Hvis man hadde skiftet ut alle kraftverk med den mest energieffektive teknologien ville man kunne redusere utslippene fra kraftproduksjon med 30%. Men utslippene ville likevel øke kraftig på grunn av økningen i kapasiteten. Hvis alt kull og all olje i verden erstattes med gass kan utslippene reduseres, men dette er hverken særlig realistisk eller tilstrekkelig:

• Fordi det ikke finnes nok tilgjengelig gass.
• Fordi kullforbruket øker i Asia.
• Fordi man låser seg til en gassforsyning som ikke gir tilstrekkelig utslippsreduksjon.
• Fordi de mer håndterbare punktutslippene må bære en relativt større del av utslippsreduksjonen.

I dette perspektivet må faktisk all ny kraftproduksjon være basert på fornybar energi eller så må CO₂ fjernes og deponeres.

For energiforsyningen er dette den eneste farbare vei for å oppnå de CO₂ reduksjoner som er nødvendig og for å raskest mulig komme fra et forurensende fossilt til et fornybart energisystem.

Dette er spesielt viktig for Norges vedkommende fordi vi disponerer 75% av oljereservene, 45% av gassreservene og 30% av vannkraften i Vest-Europa, mens folketallet bare utgjør omlag 1%.[5] Som olje- og gasseksportør er Norge henholdsvis verdens 2. og 4. største, mens vi er Europas største og verdens 6. største vannkraftprodusent. Norges eksport av CO₂ i form av olje og gass utgjorde allerede i 1995 over ½ milliard tonn.[6]

CO₂ kan bare fjernes for deponering fra stasjonære punktutslipp. Dette vil i hovedsak si utslipp fra kraftproduksjon og større industrianlegg. Imidlertid kan mange av dagens spredte utslipp samles og omgjøres til større punktutslipp. F.eks. kan man produsere hydrogen fra kull, gass eller olje i store hydrogenverk hvor CO₂ fjernes og deponeres. Hydrogenet kan deretter brukes som drivstoff til alle transportformål.

Den totale primære energiproduksjonen var i 1997 ca. 2520 TWh, mens nettoeksporten var på 2300 TWh. [7] Det vil si at vi produserer svært mye mer energi enn vi forbruker, noe som setter oss i en særstilling i forhold til de fleste OECD-land. Det samme gjør det forhold at en høy andel av elektrisitetsproduksjonen er basert på vannkraft.

Nordmenn har verdens desidert høyeste forbruk av elektrisitet, og bruker for eksempel fire ganger så mye elkraft som dansker, tyskere og japanere. Norge bruker 40 TWh elektrisk kraft til oppvarming, ingen andre land gjør dette i samme grad. Elektrisitet er en høykvalitets energiform som blant annet kan brukes til å drive maskiner, og bør derfor ikke brukes til lavtemperatur oppvarmingsformål.

Bellona publiserte nylig en rapport "Grønn kraft og varme – miljøeffektive energiløsninger i det 21. århundre" dokumenterer at vi fram til 2020 kan frigjøre en sjettedel av strømproduksjonen i Norge, mer enn halvere CO2-utslippene, produsere 50 TWh fornybar energi og eksportere store mengder "ren" fossil energi som hydrogen og elektrisitet.

Rapporten står i sterk kontrast til det tidligere nevnte energiutvalget som ikke i noen av scenariene lyktes i å skissere hvordan Norge kan øke energiproduksjonen, senke energiforbruket og redusere utslippene av klimagasser slik at vi kan innfri våre internasjonale forpliktelser.

Bellona er derfor sterkt uenig i den konsulentutredningen Industrikraft har fått gjennomført, fordi den hviler på følgende forutsetninger:

• At nye fornybare energikilder og CO₂-fjerning ikke kan spille noen vesentlig rolle i energiforsyningen.

• At Norge må ha en økning i kraftforbruket vi ikke klarer å dekke opp.
• At andre land ikke fortsetter sin energi- og klimapolitikk
• At kull må vokse for at gasskraft-regnestykkene skal "gå opp".

For utenom målet om at vi skal være selvforsynt med kraft fra fornybare energikilder har Stortinget også forutsatt at man skal ta i bruk best tilgjengelig teknologi (BAT) og at kraftverkene skal føre til reduserte utslipp i Norden.

Bellona kan ikke se at det er gjort noen forsøk på å belegge dette fra utbygger, men vi kan være behjelpelig med å opplyse om at dette innebærer:

• At man må rense og deponere CO₂.
• At man må bruke kraften til å erstatte gassturbiner på norsk sokkel og/eller fossile kull/olje kraftverk i Norden (disse utgjorde 14% av kraftproduksjonen i 1995), som ellers ikke vil fases ut.

6. Rensing og deponering av CO2
I konsekvensutredningen redegjør Industrikraft Midt-Norge for noen av de ulike CO₂-frie gasskraftalternativene som er blitt fremmet av norsk industri de siste årene. I hydrogenkraftverk basert på autotermisk reformering fjernes CO₂ før forbrenningen. Dette tilsvarer Hydrokraft, som ble lansert av Norsk Hydro i april 1998. I et slikt kraftverk brennes hydrogen under tilgang på luft. Istedenfor å rense naturgassen før forbrenning kan CO₂ fjernes fra avgassen fra anlegget. Uansett hvilket av de to alternativene som velges er rensemetoden den samme. Først bindes CO₂ til en aminløsning (MDEA), deretter kokes den ut av løsningen, tørkes, komprimeres og deponeres i en dertil egnet geologisk formasjon.

Det er også skissert andre løsninger for å håndtere CO₂-problematikken. For eksempel kan det produseres finpartikulært kullstoff (Carbon Black) og hydrogen fra naturgassen. Carbon Black er en viktig ingrediens i flere industrielle prosesser. Kværner har arbeidet med konseptet siden 1990, og i juni 1999 startet de den første fabrikken. En annen løsning for CO₂-rensing ble skissert av Aker Maritime høsten 1998 da de lanserte sitt HiOx-konsept. Kraft fra et HiOx-anlegg vil være totalt utslippsfri i og med at det ikke genererer NO_x og all CO₂ enkelt kan skilles fra og deponeres.

Industrikraft har beregnet at elprisen for et gasskraftverk med CO₂-fjerning vil øke med ca. 15. øre/kWh i forhold til et rent kombikraftverk, og at en slik merinvestering bare kan forsvares dersom det kan skapes betydelige inntekter gjennom salg av CO₂.

På side 121 i konsekvensutredningen skriver Industrikraft Midt-Norge følgende om deponering av CO₂: "Statoil har undersøkt 14 aktuelle felt på Haltenbanken for mulig CO₂-injeksjon. Ingen av feltene oppfyller alle teknologiske kriterier for å være fullgode alternativer, mens fire felt har potensielle muligheter for å ta i mot CO₂. Det vil bli nødvendig med betydelige og kostnadskrevende tilpasninger, som sannsynligvis må omfatte flere felt for å dekke behovet for lagring. Ingen av feltene synes å være i stand til å kunne betale for CO₂ over tid, slik at kostnadene ved bygging av anlegg for fjerning og transport av CO₂ fra kraftvarmeverket på Skogn kan forsvares."

Bellona er av den oppfatning at områder hvor det ikke finnes eller er betydelige mer kostbart å deponere CO₂ er uaktuelle for etablering av gasskraftverk. I dag finnes det prosjektestimater for gasskraftverk med CO₂-deponering hvor den totale elprisen er fra 18.8 øre/kWh og oppover, og hvor de ulike prisene er konkurransedyktige med kullkraft.

Dersom det ikke finnes gode deponimuligheter i området bør anlegget etableres et annet sted, fortrinnsvis slik at den totale transportavstanden for naturgass og CO₂ blir så liten som mulig. I den anledning vil vi gjerne trekke frem den unødvendig lange transporten som kreves i forbindelse med et eventuelt gasskraftverk på Skogn.

I følge Statoils undersøkelser av deponimulighetene på Haltenbanken er det fire felt med potensielle muligheter for å ta i mot CO₂. Så vidt det fremgår av konsekvensutredningen er det ennå ikke trukket noen endelig konklusjon i saken, men det er interessant å merke seg at også Statoil ser at området har potensiale som deponi. En avklaring burde komme hurtigst mulig.

6.1. Gassdistribusjon
På side 15 i konsekvensutredningen gjør Industrikraft Midt-Norge rede for de næringsmessige ringvirkningene langs røret inn Trondheimsfjorden. Blant annet heter det seg følgende:

"Rørledningen vil passere 70% av befolkning og naærningsliv i Trøndelag. Dette gir betydelige muligheter for næringsmessige ringvirkninger bassert på bruk av naturgass i hele regionen. I nærområdene rundt Skogn er konkrete muligheter for å utnytte gass og oveskuddsvarme innen havbruk, landbruk, industri og offentlig sektor kartlagt."

Dersom det etableres en rørledning inn gjennom Trondheimsfjorden bør den etter Bellonas oppfatning inneholde hydrogengass og ikke naturgass. Vi tror at hydrogen etterhvert vil være den desidert viktigste energibæreren vår innen transportsektoren. Det foregår pr. dags dato en veldig satsning innen bilindustrien på å utvikle biler hvor brenslet er hydrogen. Dette er blant annet for å kunne imøtegå de stadig strengere utslippskravene som stilles til dagens biler. I dette bildet vil utviklingen av ny brenselcelleteknologi få enorm betydning. En brenselcelle kan nemlig produsere elektrisitet uten utslipp av hverken CO₂ eller NO_x, men det forutsetter at den drives av hydrogen. Pr. dags dato har flere av de store bilprodusentene utviklet prototyper av hydrogendrevne brenselcelle-kjøretøy, blant annet DaimlerChrysler, BMW og Ford, og de vil være på markedet om få år[8]^,[9]. Den samme utviklingen foregår innen sektoren for stasjonær kraftproduksjon. Det finnes allerede en kommersielt tilgjengelig 200 kW brenselcelle utviklet av ONSI. Den har vært på markedet siden 1992 og hittil har ca 200 av dem hatt en samlet driftstid på 3 millioner timer[10]. Det arbeides også med å integrere konvensjonelle gassturbiner og ny brenselcelleteknologi i en felles løsning, og det er da mulig å oppnå en virkningsgrad i overkant av 70%[11]. Brenselcellebaserte kraftverk varierer pr. dags dato i størrelse fra 1000 kW og nedover, de kan levere både elektrisitet og varme og er ideelle for desentralisert kraftproduksjon.

En hydrogenførende rørledning vil med andre ord måtte bli helt sentral for den nye infrastrukturen som må etableres i årene som kommer. En mulighet er at det etableres et anlegg for dekarbonisering av naturgass på for eksempel Tjeldbergodden. Anlegget vil produsere CO₂ og hydrogengass, som henholdsvis kan deponeres og fraktes inn gjennom Trondheimsfjorden i røret. I forhold til det planlagte kraftvarmeverket på Skogn vil det være av liten betydning om det blir basert på naturgass eller hydrogen. For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at et rør beregnet for naturgass ikke vil være i stand til å føre ren hydrogen. Det er med andre ord ikke mulig å uten videre skifte gass i røret.

7. Ulike reguleringsregimer
I debatten om gasskraftverk har det blitt foreslått alternative måter å regulere utslippene på, bla. gjennom kvotesystemer, felles gjennomføring og den grønne utviklingsmekanismen. Industrikraft ønsker å benytte seg av slike såkalte fleksible gjennomføringsmekanismer isteden for å rense og deponere utslippene, fordi man ifølge selskapet oppnår samme utslippsreduksjon og de koster mindre.

Bellona vil først bemerke at ethvert reguleringsregime på miljøområdet har sin legitimitet i at de faktisk fører til reduserte utslipp. Det regime som enklest mulig løser miljøproblemer og oppnår miljømålene er å foretrekke.

Gode virkemidler karakteriseres generelt gjennom at de er:

• Effektive og målbare
• Langsiktige og kostnadseffektive
• Teknologisk og sosialt gjennomførbare
• Internasjonalt fundert og global nytte

• Teknologidrivende ⇒ gir global nytte
• Utnytter rådende økonomisk system
• Ikke ekskluderende for ytterligere tiltak

Utslippene av CO₂ skal som nevnt tidligere reduseres med 50 – 60 prosent og nordmenn må redusere sine utslipp med mer enn 75%. I dag er situasjonen imidlertid at utslippene øker og verden vegrer seg for å gjennomføre de tiltak som er nødvendig. Det er altså ingen mangel på utslipp eller for mange enkle og rimelige tiltak tilgjengelig.

I Stortingsmeldingen om Norges oppfølging av Kyoto-protokollen ble det pekt på at:

• Politikkutformingen må ta hensyn til en langsiktig tilpasning der vi må være forberedt på stadig strengere forpliktelser.

• Investeringene må være langsiktige og ikke binde oss opp til unødvendige høye utslipp i lang tid.

• Å være i fremste rekke miljøteknologisk
• Teknologiutvikling som kan utløse betydelige utslippsreduksjoner lønnsomt
• Incentiver for å implementere "sprang-teknologi"

• Enkelt, oversiktlig, kontrollerbart system med konsekvent håndhevelse.

7.1. Forurensningsloven
I Norge er forurensning forbudt etter forurensningsloven. I forhold til kraft/varme produksjon og utslipp av CO₂, må dette sies å være en meget plausibel regulering tatt i betraktning at landet disponerer store mengder fornybar energi. Og for å slå det fast først som sist klarer verden seg utmerket godt uten ett hvert utslipp av CO₂ i Norge. Selv om forurensning er forbudt etter forurensningsloven ble dette tidligere ikke håndhevet i noen særlig utstrekning før Bellona fikk gjennomslag for at dette måtte gjøres i forbindelse med spørsmålet ometablering av Naturkrafts gasskraftverk. Derfor finnes det betydelige utslipp av CO₂ fra eksisterende utslippskilder i Norge.

Disse utslippene vil imidlertid synke over tid ettersom utslippskildene har begrenset levetiden. I tillegg kan man gjennomføre ulike tiltak (håndheve forurensningsloven o.a.) som gjør at utslippene synker ytterligere.

Ved å håndheve forurensningsloven forhindrer man altså at nye utslippskilder øker utslippene og man kan samtidig gjennomføre tiltak for å redusere forurensningsbelastningen fra eksisterende utslippskilder ytterligere.

Dette vil være den raskeste, rimeligste og enkleste veien for å oppnå de reduksjoner som er nødvendig og for oppnå målet om et fornybart og forurensningsfritt energisystem med minimale miljøkostnader.

7.2. Avgifter
Fordi man tidligere hadde en svært mangelfull praktisering av forurensningsloven med hensyn på utslipp av klimagasser ble enkelte av utslippskildene belagt med ulike nivåer av avgifter. I tillegg fantes det ulike typer virksomhet hvor det av ulike grunner var vanskelig å forhindre utslipp. Det kan også tenkes at man tillater et gitt utslippsnivå fra enkelte spesielle kilder, men hvor man gjennom avgifter søker å dempe eller minimalisere utslippene over tid.

7.3. Kvoter - sektorvis
Bakgrunnen for debatten om kvoter i Norge skyldes at det var stor motstand mot å avgiftsbelegge utslippene i prosessindustrien. Alternativt tenkte man seg derfor at man kun betalte for tiltak som ga en bestemt reduksjon og ikke for resterende utslipp:

En avgift på "x" antall kr. utløser f. eks. tiltak som gir 10% utslippskutt, mens man forsetter å betale for de resterende 90% prosent av utslippene. Isteden får man en gratis kvote på 90% av dagens utslipp, og betaler således bare for tiltak som gir denne utslippsreduksjonen. Ut ifra dette kan man videre tenke seg et høyere reduksjonsnivå med kvoter uten at belastningen for bransjen ble langt nær så høy som ved en gjennomgående avgift.

Stortinget så for seg at de industrielle virksomheter som i dag er fritatt for CO₂-avgift ble pålagt en reduksjon på 30% i forhold til 1990-nivå. Kvoten er altså på 70% av 1990-nivå.

Fordi man ikke betaler for de resterende 70% av utslippene må man være klar over at dette er et brudd med prinsippet om at forurenseren skal betale.

7.4. Kvotehandel mellom sektorer
Åpner man videre for kvotehandel på tvers av sektorer kan dette få den effekten at forurenseren verken betaler for utslipp eller tiltak. For eksempel kan et oljeselskap betale for tiltak i nettopp prosessindustrien og få godskrevet hele eller deler av reduksjonen på sin installasjon på sokkelen i form av en kvote. Det at forurenseren ikke lenger av prinsipp skal betale kan få mange uheldige virkninger; som at det investeres i sektorer og prosjekter som egentlig ikke kan bære miljøkostnadene selv, eller er i stand til å kvitte seg med utslippene på egen hånd. Det vil også føre til en svært uheldig konkurransevridning mellom selskap innen samme sektor.

Innen f. eks. avfallshåndtering er det et mål at dette skal skje på en mest mulig lønnsom og miljøvennlig måte. Ett selskap A kan operere med en svært miljøvennlig og lønnsom løsning, mens selskap B bare tar imot søppel og sprer det ut over bakken. Selskap A vil i utgangspunktet kunne konkurrere ut selskap B på grunn av lønnsomhet og miljøkrav. Imidlertid er selskap B sin håndtering så dårlig at det med beskjedne midler til primitive tiltak vil kunne redusere litt av sine utslipp. I et kvotesystem vil noen utenfor sektoren kunne investere i selskap B sine billige, primitive og små tiltak. Alternativt gjennomfører selskap B tiltakene selv og selger kvoten. Uansett får selskap B tilført kapital til å bli litt mindre skitten og unngår å bli utkonkurrert av det rene selskap A. Selskap A får isteden problemer fordi markedet for den løsningen de har investert i blir litt mindre. Løsningen til selskap A kan for eksempel være total energigjenvinning, mens tiltaket man investerer i selskap B er å tenne på utslippene av metangass.

7.5. Gradvis prisøkning på kvoter gir høye totalkostnader
Bakgrunnen for ideen om kvoter var altså at man hadde noen problematiske utslippskilder man ikke fant å kunne pålegge en avgift og at de derfor isteden skulle få et tak på sine utslipp som var vesentlig lavere enn utslippene var i utgangspunktet.

Videre så man for seg med en gitt portefølje av klimatiltak kan det være kostnadseffektivt å redusere utslippene gjennom å utløse de rimeligste først. Dette kunne blant annet oppnås gjennom å gjøre kvotene omsettbare mellom utslippskildene.

Hvis man derimot tillater nye utslippskilder å slippe til gjennom å utløse rimeligere tiltak øker kostnaden på tiltaksporteføljen. Dette gjør det både dyrere og vanskeligere å redusere utslippene og oppnå strengere klimaforpliktelser.

I forhold til tidligere nevnte mål for klimapolitikken vil investeringer i forurensende gasskraftverk nettopp binde oss opp til unødvendige høye utslipp i lang tid og gjøre det svært mye vanskeligere å påta oss strengere forpliktelser.

På sikt vil kvoter virke fordyrende, fordi man på denne måten vil "investere flere ganger" i trinnvise forbedringer etterhvert som reduksjonsnivået strammes til. På sokkelen vil dette kunne arte seg slik at man stadig må forbedre/bytte ut gassturbiner for til slutt å likevel måtte elektrifisere plattformen eller deponere CO₂ under havbunnen. Det vil ikke være særlig smart å investere flere ganger i halvgode miljøløsninger som bare er lønnsomme i 3-5 år.

7.6. Kvotehandel mellom land

7.6.1."Varm luft"
Årsaken til at forurensere i dag finner kvoter attraktivt skyldes at disse ansees å kunne være rimelige sammenlignet med en CO₂-avgifter. At kvoter i dag ansees å kunne bli svært rimelige skyldes en lite ambisiøs klimaavtale og allerede store oppnådde utslippsreduksjoner i Øst-Europa. I Russland har for eksempel utslippene allerede blitt langt mer redusert enn hva man har forpliktet seg til, og landet har således et enormt "overskudd" å selge. Kvotene vil imidlertid ha en viss pris på grunn av transaksjonskostnadene og risikoen for landene som selger. Resultatet vil bli et storstilt billigsalg av "varm luft" fra øst til vest.

7.6.2."No-regret"
Ut over "varm luft" problematikken vil reelle utslippsreduksjoner i de østeuropeiske landene kun innebære å fjerne subsidier og gjennomføre tiltak som uansett burde vært gjort. Dette er så kalte "no-regret" tiltak, som bør og kan gjennomføres uavhengig av kvoter eller klimaproblematikken for den saks skyld. Selv bremseklosser som USA har en betydelig "no-regret" portefølje. Beregninger viser at landet kan redusere sine utslipp langt utover Kyoto-forpliktelsen gjennom energi-effektivisering. Nåverdien av tiltakene er beregnet til 163 milliarder dollar (American council for an energy-efficient society). Det skal her ikke spekuleres i hvorfor man ikke iverksetter "no-regret" porteføljen, ut over å påpeke at aktørene i klimaforhandlingene så langt har vært mer opptatt av å sno seg unna enn å gjøre hjemmeleksa si. Dette følger et vel kjent mønster fra andre områder hvor miljøproblemene og løsningene i starten systematisk undervurderes, mens problemet med å løse disse og kostnadene like systematisk overvurderes.

7.6.3."Teknologi-stopp"
I sammenheng med "No-regret" problemstillingen følger også det forhold at billige kvoter setter en effektiv bremse for utviklingen av teknologi. Ser man på kraftgenerering globalt viser beregninger fra ABB at man ved å erstatte dagens anlegg med best tilgjengelig teknologi får redusert utslippene totalt med 30 prosent. Da har man ikke sett på skifte av brensel. Dette er delvis et "No-regret" forhold, men illustrerer også at kvoter hovedsakelig vil utløse bruk av teknologisk "hyllevare". Arbeidet med å utvikle teknologi blir i dag legitimert ved å måle introduksjon av ny teknologi mot spart CO₂-avgift. Erstattes avgiften med en lav kvotepris vil mye av insentivet forsvinne.

7.6.4. Kvotehandel bidrar til å opprettholde eksisterende energistrukturer
I kjølvannet av kvoter som "teknologi dreper" følger det alvorlige forhold at kvoter således også bidrar til å opprettholde eksisterende energimiks og strukturer. Kvoter vil kunne bidra til at man "flikker" på kullkraftverk på bekostning av nye energibærere og løsninger. Tar man inn over seg den forventede globale økning i energietterspørselen vil utslippene av klimagasser kunne firedobles i løpet av de neste 120 årene. En fersk rapport fra Det internasjonale energibyrået viser at utslippene fra energiproduksjon vil øke med 70 prosent fram til 2020. Gass øker sin andel av verdens energiforsyning, forbruket av olje øker - men utgjør en mindre del av energiforsyningen i 2020 enn i dag, mens kullets andel vil være uendret.

7.6.5. Kvoter er et "blindt" virkemiddel
Ovennevnte er den grunnleggende utfordringen fossilindustrien må adressere. Den består av to beslektede oppgaver: Dekarbonisering av fossilt brensel til kraft/varme produksjon og dekarbonisering av drivstoff. Løsningen ligger i den diamentralt motsatte enden av hvor kvoter fokuserer. Mens kvoter fokuserer på små prosentvise reduksjoner over alt i samfunnet hvor CO₂ "pipler fram", er det opplagt enklere å håndtere karbonet nærmest kilden man og jo større volumet er. På denne måten blir det ikke bare uendelig mye enklere å håndtere klimaproblemet rent teknisk, men også rent organisatorisk fordi fossil bransjen består av relativt få aktører som er vant til å håndtere store teknologiske og økonomiske utfordringer: ("Den fossile industrien skapte problemet – la den fossile industrien løse det"). Her kan man tenke seg teknologi protokoller med funksjonskrav som trer i kraft fra og med et årstall for ulike grupper land. Problemet med kvoter er altså at det har fått innpass som virkemiddel, fordi mange aktører ikke har hatt noen ide om hvordan problemet i praksis kan løses. Man har et virkemiddel uten innhold eller et meningsfylt mål.

7.6.6. Kostnadseffektivitet og asymetrisk regulering
For utenom at fremtidig tiltakskostnad stiger hvis en man gjennom internasjonal kvotehandel for eksempel erstatter utslippet av 1 tonn CO₂ til 100 kr med 1 tonn CO₂ til 300 kr finnes det andre problemer knyttet til kostnadseffektiviteten; Nemlig at den forutsetter en uniform verden uten asymetrisk regulering, med et likt skatte- og avgiftssystem i bunn, uten andre direkte reguleringer og uten ulike subsidier og støtteordninger. Slik er ikke verden og det er tvilsomt om den noen ganger blir slik.

Det er også vanskelig å måle eventuell tapt/økt verdiskapning ved for eksempel å nekte noen tilgang til en kvote hvis det for eksempel medfører at andre produsere det samme produktet uten eller med lavere utslipp, eller om man investerer i annen virksomhet med like høy verdiskapning.

7.7. Felles gjennomføring og addisjonalitet
Felles gjennomføring innebærer i prinsippet det samme som kvotehandel – mellom industriland eller mellom aktører i et land - men man har langt mer innsikt i hva tiltaket består i. Det er imidlertid viktig å være klar over at man må verifisere at tiltakene er addisjonelle i forhold til hva som ellers ville blitt gjennomført av reduksjonstiltak. Slike verifikasjons- og sertifiseringsprotokoller er kontrolloppgaver som går langt utover det som i dag eksisterer for kontroll av klimagasutslipp.

Det er i dag ikke mulig for en tiltakshaver å påberope reduksjonseffekt av tiltak andre steder uten at et slikt system er på plass.

Sannsynligheten for at et tiltaket ellers ikke ville blitt gjennomført avhenger av hvor ambisiøs klimapolitikk myndighetene akter å føre

Et paradoks for myndighetene som skal avgjøre dette er at sannsynligheten for at tiltaket er addisjonelt er omvendt proposjonalt med ambisjonen om å redusere de samlede utslipp.

Sagt med andre ord: For myndighetene vil det å godta at tiltaket ellers ikke ville blitt gjennomført samtidig være en innrømmelse av en defensiv klimapolitikk – "dette ville vi ikke gjort!".

For eksempel har et flertall på Stortinget bestemt at oljefyring skal fases ut og erstattes med fornybar energi. Man kan derfor neppe påberope seg at felles gjennomføringstiltak rettet mot oljefyring ellers ikke ville blitt gjennomført.

Tiltakskostnadene ved felles gjennomføring er heller ikke lik de rimeligste tiltakene som tenkes kan, men kostnadene ved tiltak som altså ellers ikke ville blitt gjennomført.

7.8. Den grønne utviklingsmekanismen
"Den grønne utviklingsmekanismen" gir industriland mulighetene til å finansiere prosjekter i utviklingsland og bli kreditert utslippsreduksjonen.

Når man begynner å handle (enten med kvoter eller felles gjennomføring) med land (direkte eller indirekte) som benytter seg av denne mulighetene, involverer man altså samtidig også land uten forpliktelser og referansebaner for sine samlede utslipp, selv om hvert enkelt prosjekt skal ha referansebane.

7.9. Fleksible virkemidler skal være ett supplement
Bruken av fleksible gjennomføringsmekanismer (felles gjennomføring, kvotehandel og den grønne utviklingsmekanismen) skal i henhold til Kyoto-avtalen være ett supplement til nasjonale tiltak.

Det er mye diskusjon og uenighet knyttet til hva som ligger i begrepet supplement, men rent begrepsmessig kan det umulig være tvil om at et supplement ikke vil utgjøre majoriteten av tiltakene. Fleksible mekanismer kan på den bakgrunn maksimalt utgjøre en viss andel av de norske tiltakene, og denne andelen må ligge vesentlig under 50 % for å kunne kalles et supplement

Det er videre slik at hvert industriland skal ha demonstrert klar framgang i å oppnå sine utslippsforpliktelser innen 2005.

7.10. Reguleringsregime må føre til større reduksjoner
Myndighetene påpeker at Kyoto-protokollen ikke er ambisiøs nok i forhold til klimautfordringer verden står ovenfor og det er behov for større reduksjoner fra industrilandenes side.

7.11. Miljøkostnader
Det er viktig å være klar over at ulike tiltakskostnader og kvotepriser m.v. ikke reflekterer miljøkostnadene ved å slippe ut klimagasser.

Når man ønsker å redusere utslippene av klimagasser er det fordi man har akseptert at miljøkostnadene ved å forandre klimaet er høyere en kostnadene forbundet med å redusere utslippene tilstrekkelig til å unngå miljøskaden.

I dette perspektivet er ett hvert nytt utslipp uønsket og få tiltak kan stå urørt.

Fordi man skal redusere utslippene med 50-60% globalt og 75% i Norge, gir det i prinsippet ingen mening å tillate gasskraftverket å kompensere for sine utslipp før man balanserer på dette nivået

Prisen på kvoter og felles gjennomføring skal ideelt sett reflektere prisen på å oppnå Kyoto-forpliktelsene. Men det er ikke slik at i det øyeblikk Norges utslipp balanserer på Kyto-nivå (+1%), så er det ingen miljøkostnader knyttet til disse.

Det kan heller ikke bli slik at ett hvert initiativ til å redusere ens egne utslipp bare fører til at andre kan øke sine, fordi man har en nasjonal ambisjon om å påføre samfunnet et gitt nivå av miljøkostnader.

Rettferdige konkurransevilkår og samfunnsøkonomisk riktige investeringer oppnås kun ved at de ulike energikildene faktisk betaler sin egen tiltakskostnad - og derigjennom i praksis også minimaliserer miljøbelastningen.

7.12. OPPSUMERING
Alternativene som i dag foreligger til rensning og deponering av CO₂-utslippene fra gasskraftverket har mange svakheter.

• Å kompensere for nye dyre utslipp gjennom å utløse rimeligere tiltak øker kostnadene på den gjenværende tiltaksportefølje.
• Dette gjør det senere både dyrere og vanskeligere å redusere utslippene og oppnå strengere klimaforpliktelser.
• Man tar lite hensyn til en langsiktig tilpasning der vi må være forberedt på stadig strengere forpliktelser.
• Investeringene vil ikke være langsiktige, men binde oss opp til unødvendige høye utslipp i lang tid.
• Gradvis prisøkning på kvoter gir høye totalkostander, fordi man på denne måten vil "investere flere ganger" ettersom reduksjonsnivået strammes til.
• Bruk av fleksible gjennomføringsmekanismer innebærer i dag bruk av teknologisk "hyllevare" og er ikke teknologidrivende.
• Dette svekker incentivet for å implementere "sprang" teknologi.
• Det svekker mulighetene for å utløse betydelige utslippsreduksjoner på en lønnsom måte.
• Det svekker Norges mulighet for å ligge i fremste rekke på den miljøteknologisk arena.
• Det er i dag ikke sannsynliggjort at alternativene til rensning og deponering vil utløse tiltak som ellers ikke ville blitt gjennomført.
• Slik verifikasjons- og sertifiseringsprotokoller er kontrolloppgaver som går langt ut over det som i dag eksisterer for klimagassutslipp.
• Tiltak hos annen aktør kan innebære at denne forurenseren ikke lenger betaler.
• Tiltak hos annen aktør kan føre til konkuransevridning, fordi man på denne måten "subsidierer" en part og ikke nødvendigvis konkurrenten.
• Bruk av fleksible virkemidler innebærer at man - direkte eller indirekte – kan slippe ut et sted og kompensere med kjøp av "varm luft".
• Bruk av fleksible virkemidler kan innebære en stor utstrekning av "No-regret" tiltak, dvs. fjerning av subsidier og andre tiltak som uansett vil bli gjennomført uavhengig av klimaproblematikken.
• Bruk av fleksible gjennomføringsmekanismer bidrar til å opprettholde eksisterende energistrukturer og fører til kostbar "flikking" på bekostning av nye energibærere og løsninger.
• Dette forlenger levetiden på utslippsintensive energisystemer.
• Kvotehandel er et kortsiktig virkemiddel uten fokus på hvordan man faktisk kan løse klimautfordringene på sikt.
• Bruk av fleksible virkemidler vanskeliggjør mulighetene for senere å gjennomføre tiltak i virksomheten, dvs. virker ekskluderende for ytterligere tiltak og legger beslag på andre nødvendige tiltak i motsetning til rensing og deponering.
• Prisen på fleksible virkemidler reflekterer ideelt sett antatte kostnader for å nå Kyoto-forpliktelsene og ikke miljøkostnadene eller tiltakskostnaden ved den enkelte energiproduksjon.
• Bruk av fleksible virkemidler kan - direkte eller indirekte – involvere land uten forpliktelser og referansebaner for sine utslipp.
• Bruk av fleksible virkemidler skal være et supplement til nasjonale tiltak, og skal to nye millioner tas utenlands, vil andre måtte gjennomføre tilsvarende nye store reduksjoner nasjonalt dersom begrepet "supplement" skal være meningsfylt.
• Bygging av gasskraftverk uten rensning og deponering av CO₂ vil gjøre det svært mye verre for Norge å demonstrere noen fremgang i å oppnå våre utslippsforpliktelser innen 2005.
• Bruk av fleksible virkemidler innebærer et langt mer komplisert, uoversiktlig og vanskelig kontrollerbart system enn krav om rensning og deponering.

8. NOx-utslipp
Gasskraftverket vil slippe ut 1100 tonn NO_x. Industrikraft skriver i konsekvensutredningen, side 17: "Industrikraft Midt-Norge vil iverksette tiltak som holder de årlige NO_x-utslippene fra kraftvarmeverket på et lavt nivå. Dette vil baseres på naturens tålegrense, Norges forpliktelser mht. NO_x-reduksjoner, EU-krav (EØS) og best tilgjengelig teknologi (BAT)."

I forhold til Norges forpliktelser til å redusere NO_x-utslippene, vil IMN "utligne" NO_x-utslippene gjennom ringvirkningsprosjekter, blant annet ved å konvertere olje til gass.

Vi savner en bedre utredning som viser mulige renseteknologier for avgassrensing av NO_x. Industrikraft har brukt en utredning som NILU gjorde i 1997 på oppdrag fra Naturkraft for å vurdere miljøbelastningen med eller uten SCR-rensing. Bellona finner ikke grunn til feste lit til de dataene NILU og Naturkraft presenterte vedrørende katalytisk rensing av NO_x med tilsats av ammoniakk.

For det første er det lagt til grunn en effektivitet på den katalytiske renseenheten på kun 75 prosent, mens det kommersielt markedsføres slike enheter med effektivitet på 80-95 prosent. Dette innebærer i realiteten at man har funnet frem til referanseenheter innenfor "worst case" i rensegrad. Det er ingen saklig grunn å bruke "worst case"-referanser for bevisst å undergrave en renseløsning.

Videre opereres det med en restverdi av ammoniakk på 5 ppm i røykgassen. Dette tilsvarer maksimale designkrav for flere av leverandørene av slik renseteknologi. Det vil si at 5 ppm er det nivået leverandøren garanterer at utslippet ikke vil gå over, ikke hva det faktisk vil være over tid. Erfaringer fra norske SCR-anlegg viser reelle nivåer godt i underkant av 1 ppm.

Disse to forholdene kombinert gjør at grunnlaget for NILUs beregninger ikke er tilstrekkelig presist beslutningsunderlag for de konklusjoner NILU, Naturkraft og Industrikraft har trukket.

Vi vil her også vise til SFTs opprettholdelse av vedtak om utslippstillatelse til Naturkraft hvor det bla. heter: " SFT vil opplyse at svært få enkeltkilder gir målbar effekt på langtransporterte forurensningsproblemer i Norge. Det er summen av de mange små og store kildene som skaper problemene. Det blir derfor viktig å vurdere den relative betydningen for de enkelte kildene. I den forbindelse vises til begrunnelsen for avgjørelsen av 21.01.99 der blant annet betydningen av lokale utslipp i forhold til utslipp fra mer fjerntliggende kilder beskrives."

8.1. Internasjonale avtaler
Forhandlingene for reduksjon av NO_x og relaterte stoffer ble avsluttet i Geneve 3. September 1999. Protokollen undertegnes på et ministermøte i Gøteborg i månedsskifte november/desember.

Norge får etter den nye protokollen følgende begrensninger i sine utslipp i 2010: 22.000 tonn SO₂, 156.000 tonn NO_x, 23.000 tonn NH₃ og 195.000 tonn MNVOC. Dette betyr en reduksjon i forhold til 1990-nivået på henholdsvis 58%, 28%, 0% og 37%. Ved å øke NO_x utslippene med 1.100 tonn pga. gasskraftverket på Skogn, må sterkere reduksjoner tas andre steder.

De samlede norske NOx-utslippene var i 1990 omtrent 218.000 tonn. I 1998 lå de 3% høyere. Utslippene fra faste innretninger i petroleumsvirksomheten økte med 30 % fra 1992 til 1996, og økningen fra den marine virksomheten var enda større. Nye utslippskrav til drivstoff, kjøretøy, motorredskaper og skipsfart forventes å redusere utslippene med 11 % i 2010. Da gjenstår 20% reduksjon (1998-utslipp) som må komme andre plasser, samtidig som at det ikke tillates nye utslipp. Det er da grunner til å tro at det blir prosessindustrien og offshorevirksomheten som må betale regningen for Industrikrafts NOx-utslipp, hvis IMN får det som de vil.

8.2. SCONOX
SCONO_x er katalytisk rensing av CO og NO_x i avgassen uten tilsetting av ammoniakk. Teknologien reduserer NO_x-konsentrasjonen i avgassen til under 5 ppm. Renseenheten kan plasseres på samme sted som det er normalt å plassere en selektiv katalytisk renseenhet (SCR). SCONO_x er bla testet ut i fullskala med General Electrics gassturbin i 25 MW-klassen (GE LM2500) med godt resultat (Goal Line Environmental Technologies 1997, Catalysts for Power Generation). Ifølge Goal Line (feb. 1999) er teknologien kommersielt tilgjengelig for gasskraftverk med gassturbiner større enn 100 MW. ABB vil testet ut teknologien på gassturbiner som er på 240 MW-klassen om et par år. Kostnadene for SCONO_x-systemet er ifølge Goal Line sammenlignbart med kostnadene for SCR-systemet.

Denne teknologien ble vist til av SFT i opprettholdelse av vedtak for utslippstillatelsen til Naturkraft: " SFTs NO_x-krav på 10 ppm er fremtidsrettet og forutsetter ytterligere forbedringer av dagens lav NO_x–forbrenningsteknologi alternativt renseteknologi. Det pågår teknologiutvikling og –uttesting som kan bringe NO_x–konsentrasjonen i avgassen under 5 ppm, eksempler er katalytisk forbrenning og renseteknologien SCONO_x (se nedenfor). SFTs erfaring er at ambisiøse miljøkrav bidrar til økt satsing på miljøteknologi, og at etterspørselen dermed bidrar til at teknologien også blir kommersielt tilgjengelig."

Goal Line Environmental Technologies

Tester av SCONOx har i USA redusert utslippene til under 2 ppm NOx. Dette er langt lavere enn SFTs krav om 10 ppm. På Sunlaw Federal Power Plant i Vernon, California, har utslippene siden 1. April blitt redusert til 0.8 ppm NOx og 0.5 ppm CO ved hjelp av SCONOx[12].

Med bakgrunn i ny teknologi på rensing av NOx og nye forpliktelser for reduksjon av NOx er det naturlig at Industrikraft Midt-Norge ikke får tillatelse til høyere utslipp enn det Naturkraft fikk for sine anlegg på Kårstø og Kollsnes.

Fotnoter

[2] Lindeberg 1998

[3] St mld. nr. 29 Norges oppfølging av Kyoto-protokollen

[4] St. mld. 29 Norges oppfølging av Kyoto-protokollen

[5] Elkem/Norsk Hydro 1999

[6] Eksporttall fra OED omregnet til CO₂

[7] ABB 1999

[8] DaimlerBenz 1998. "Setting Progress in Motion".

[9] California Fuel Cell Partnership 1999. "Fantastic products enter testing; Oil companies position themselves for infrastructure"

[10] M. Binder, U.S. Army Construction Engineering Research Lab, USA. "From Florida to Alaska – Results of Thirty Demonstations of 200 kW Phosphoric Acid Fuel Cells".

[11] R. George, Siemens Westinghouse Power Corp. 1999, "Status of Tubular SOFC Field Unit Demonstration".

[12] Goal Line Environmental Technologies 1999: Wats New, vol. 1, issue 2 juni 1999.