Brev til SFT om ulovlig forurensning fra elektrodeanlegg i Farsund/Flekkefjord

Statens Forurensningstilsyn
Postboks 8100 dep.
0032 Oslo
Att.: Dag Bjørnar Granbakken

10. april 1997

Ulovlig forurensning fra elektrodeanlegg i sjø

I forbindelse med etablering av likestrømsforbindelser mellom Norge og kontinentet planlegges tre elektrodeanlegg i Farsund/Flekkefjord. Ved eksport av strøm vil elektrodene kontinuerlig eller tidvis bli drevet som anoder. Anodedrift medfører dannelse av klorgass og giftige halogenerte forbindelser, herunder organohalogen-forbindelser, i sjøen. Bellona mener elektrodeanleggene er konsesjonspliktige i henhold til forurensingslovens §7, og at drift av anleggene uten at utslippstillatelse foreligger følgelig vil være ulovlig. Bellona vurderer videre å anmelde Statnett for ulovlig forurensning fra eksisterende elektrodeanlegg for Skagerak-linken utenfor Kristiansand, da utslippstillatelse for disse ikke har vært omsøkt. Forurensning fra elektrodeanlegg i sjø er lite undersøkt på tross av muligheten for dannelse av tyngre og lite nedbrytbare organohalogenforbindelser og dermed alvorlige miljøkonsekvenser.

Norske myndigheter har gitt konsesjon til tre kraftutvekslingsavtaler mellom Norge og kontinentet. Statnett SF søker i denne sammenheng sammen med Viking Cable AS, Eurokabel AS og Sira-Kvina kraftselskap om konsesjon, ekspropriasjon og forhåndstiltredelse for likestrømsforbindelser fra Feda og Tonstad ut til grunnlinjen. Konsesjonssøknaden skal behandles etter energiloven av Norges vassdrags- og energiverk.

I søknaden av 16.10.96 søkes det blant annet konsesjon for bygging og drift av tre elektrodeanlegg, nærmere bestemt inntil 2 i Breivika (Flekkefjord), inntil 2 ved Bugdøy (Farsund) og inntil 1 ved Kaldvika (Farsund). Elektrodene skal enten kontinuerlig (v/monopolar forbindelse) eller tidvis (v/bipolar forbindelse) bli drevet som anoder. Når elektrodene drives som anoder, vil det produseres klorgass og giftige halogenforbindelser ved anodene. NIVA har beregnet at det med den strømstyrke og elektrodetype som er gitt i søknaden kan produseres opptil 600 mg Cl2/s per anlegg ved anodedrift (2.16 kg Cl2/time). Det er imidlertid ikke søkt om utslippstillatelse i henhold til forurensingsloven for elektrodeanleggene, som Bellona mener må gjøres med henvisning til forurensningslovens § 6.1 og § 7, 1. ledd.

Bellona mener videre mengden og typen giftige forbindelser som vil kunne dannes ved anodedrift, de nye lokaliteter som søkes tatt i bruk, og den manglende kunnskap man har om miljøeffekter av slike elektrodeanlegg generelt, tilsier at elektrodeanleggene er meldepliktige og bør underkastes en grundig konsekvensanalyse i henhold til forurensningslovens § 13.

Konsesjonsøkerene har riktignok i søknadens delrapport 3 gitt en konsekvensutredning av elektrodeanleggene hvor også miljøeffekter er kort gjennomgått. Vurderingene av dannelse og miljøeffekter av klorgass og andre giftstoffer ved anodene er basert på to oppdragsrapporter. NIVA (1996) har på oppdrag av Statnett gjort målinger av vannutskiftning og beregnet forventet klorkonsentrasjon på lokaliteter for elektrodeanleggene. Videre har Poleo og Harboe (1996) på oppdrag av Statnett og Viking Cable AS vurdert virkninger av likestrøms sjøkabler og elektrodeanlegg på marint liv. Disse rapportene gir imidlertid ingen fullstendig eller tilfredstillende oversikt over miljøeffektene av de giftige forbindelsene som vil bli dannet ved anodene, blant annet fordi kunnskapen om hvilke og hvor mye av de ulike forbindelser som vil bli dannet rett og slett er for liten. En del av manglene i kunnskapen og vurderingene som er gjort vil bli nærmere redegjort for i det følgende. I tillegg må bemerkes at det er visse svakheter ved vannutskiftningsberegningene i NIVA-rapporten, slik som blant annet påpekt i brev fra Fylkesmannen i Vest-Agder til Kystverket 1. distrikt av 26/2-97.

NIVA fastslår i sin rapport at man har liten kunnskap om de kjemiske reaksjonene som vil finne sted i vannet rundt elektrodene. Hvilke forbindelser som dannes vil også variere med de lokale forholdene. Man vet imidlertid at produsert klorgass vil reagere raskt med sjøvannet med påfølgende dannelse av hypoklorsyre og hypokloritt. Poleo og Harboe (1997) har redegjort nærmere for de kjemiske reaksjoner som vil skje ved tilsetting av klorgass til sjøvann. Hypoklorsyre og hypokloritt vil igjen raskt oksidere tilgjengelige bromidioner slik at hypobromsyre, hypobromitt og kloridioner dannes. Klorgassen og de frie reaktive halogenforbindelsene er oksiderende og sterkt giftige. De frie reaktive halogenforbindelsene vil imidlertid til en viss grad brytes ned til ufarlige halogenioner og oksygen ved tilstedeværelse av sollys (UV lys). Det vil også dannes en rekke andre halogenforbindelser, herunder halogenaminer, hvorav noen har meget lang levetid, og persistente organiske halogen-forbindelser. Hovedvekten av halogenforbindelsene vil være bromforbindelser.

I lys av det alvorlige globale miljøproblem persistente organiske halogenforbindelser utgjør, og som gjenspeiles blant annet i listingen av slike stoffer i Pariskonvensjonens Annex A, del 1 og forbudet mot utslipp av slike stoffer fra petroleumsvirksomhet på norsk kontinentalsokkel, vil Bellona understreke at utslipp av persistente organiske halogenforbindelser er spesielt uønsket. Poleo og Harboe (1997) oppgir i en oversiktsrapport om halogenforbindelser i det marine miljøet at under 5% av fritt klor som tilsettes sjøvann vil danne persistente organiske halogenforbindelser, og at hovedproduktet vil være bromoform. Videre refererer de at den naturlige produksjon av bromoform hos makroalger (tang og tare) på verdensbasis er større enn det totale utslippet fra industrien. Bellona vil fremheve at bromoformdannelse ved klorutslipp allikevel kan være et miljøproblem, slik som også konkludert av Poleo og Harboe (1997). Klorutslipp i sjøvann kan medføre en vesentlig lokal forhøyning av sjøvannets bromoformkonsentrasjon. Bromoform er persistent og bioakkumulerbart, og det kan oppstå konsentrasjoner av bromoform i organismer som kan gi skadevirkninger ikke minst over tid.

Mengden og typen organiske halogenforbindelser som dannes ved anodedrift vil blant annet avhenge av sammensetning av elektroden samt av sjøvannet og sedimentene på stedet. Bromoform er bare en av et stort antall persistente organiske halogenforbindelser som kan bli dannet. Muligheten for dannelse av tyngre organiske halogenforbindelser er tilstede. Reaksjoner mellom elektrodematerialet og sjøvannet og mellom produsert klorgass og sedimenter kan videre frembringe andre forbindelser enn de som dannes ved reaksjon mellom produsert klorgass og sjøvannet. Det bør særlig undersøkes hvorvidt tyngre organiske halogenforbindelser kan dannes ved reaksjon mellom elektroden og sjøvannet på elektrodeoverflaten ved de temperatur- og strømstyrkeforhold som vil foreligge.

En undersøkelse ved Skagerak-linkens elektrodeanlegg i Grosøysøyla, Kristiansand (Statnett, 1994) påviste ingen målbare endringer i rest-klor eller reaksjonsprodukter av rest-klor i vannet like over elektrodene etter 8 timers anodisk drift med en strøm på 1000 A. Det må imidlertid vurderes om undersøkelsen ble utført på en tilfredsstillende måte og under forhold som gjør resultatene representative for de planlagte elektrodeanleggene, blant annet med hensyn på valg av prøvested, tidsintervall undersøkt, følsomhet av analysemetoder, hvilke forbindelser som ble analysert og vannutskiftningen på stedet. Målinger i vannsøylen alene vil videre ikke være nok. Det må også avklares hvorvidt halogenerte forbindelser oppkonsentreres i sjøbunnen rundt de nedgravde elektrodene og i levende organismer som bunndyr og fisk i nærområdet. Klorproduksjonen vil videre være langt større ved en monopolar forbindelse enn ved en bipolar forbindelse som her, hvor drift av elektrodene bare skjer unntaksvis.

Bellona vil fremheve at fortynning og spredning i vannmassene ikke reduserer miljøproblemene for persistente halogenforbindelsers vedkommende. Disse lite nedbrytbare forbindelsene er fettløselige og oppkonsentreres derfor i næringskjedene i havet. Dette faktum står i skarp kontrast til Statnetts konklusjon i delrapport 3 (s.12, 5 avsnitt), sitat: "Dersom vannutskiftningen er god vil dette tynne ut vannet tilstrekkelig til at konsentrasjonene av de giftige stoffene ikke blir så høye at det har negative effekter på livet i sjøen", og også i noe kontrast til vurderingen av Poleo og Harboe (1996, s. 34, 4 avsnitt), sitat: "Det er derimot ganske sikkert at negative effekter av elektrolyseprodukter fra anoden, kan utelukkes dersom man velger den elektrodetypen (materiale og overflateareal) som produserer minst klor og samtidig plasserer elektroden der hvor vannutskiftningen er størst mulig".

Klorgassen og de ulike halogenforbindelsene som blir dannet kan ha ulike akutte og kroniske skadevirkninger på det marine livet. Begrunnet med den ulike giftigheten av de ulike halogen-forbindelsene har man i Poleo og Harboe’s konsekvensutredning (1996) i stedet relatert giftigheten til rest-klor. Dette gir imidlertid ingen dekkende vurdering av gifteffektene av de ulike halogenforbindelsene. Rest-klor er et begrep som ofte brukes inkonsekvent, og det er derfor også ofte uklart hvilke klorforbindelser toksikologiske undersøkelser av rest-klor relateres til i den vitenskapelige litteraturen (også påpekt av Poleo og Harboe, 1997). Målinger av rest-klor omfatter videre ofte ikke organiske klorforbindelser, som er de klorforbindelser som er mest fryktet for alvorlige langtidseffekter på miljøet. Den største svakheten med å relatere giftigheten til rest-klor er imidlertid at det er bromforbindelser som utgjør hovedvekten av de giftige forbindelsene som dannes ved klorgassens reaksjoner i sjøvannet, og som dermed vil stå for de største kroniske gifteffektene.

På bakgrunn av litteraturstudier oppsummerer Poleo og Harboe at den laveste kjente verdien av rest-klor som er oppgitt å ha giftige effekter på alger, invertebrater og fisk er 0.01 mg/l. Denne konsentrasjonen er imidlertid funnet å ta livet av ørret etter 12 dager (Brungs, 1973). Forfatterene konkluderer med at man ikke kan si hvor lav konsentrasjonen av rest-klor må være for at ikke rest-klor eller de andre halogenforbindelsene skal ha negativ effekt på marine organismer. Bellona kan forøvrig informere om at anbefalte grenseverdier for rest-klor i vann som skal brukes til oppbevaring eller oppdrett av akvatiske organismer er fastsatt til < 0.003 mg/l av U.S. Environmental Protection Agency (1975) og Brungs (1976), og til < 0.0005 mg/l av APHA et al. (1975). Det bør bemerkes at disse grenseverdiene er beregnet på ferskvann, og at de ligger under deteksjonsgrensen for de analyser som brukes for rest-klor i de fleste laboratorier (Segert og Brooks, 1978).

Bellona vil også påpeke at mulig ozonreduserende effekt av elektrolyseprodukter som dannes ved anoden ikke er nevnt i Statnetts konsekvensutredning for elektrodeanleggene. En rekke flyktige organiske halogenforbindelser, såkalte halokarboner, har nedbrytende effekt på ozonlaget, og det er sannsynlig at flere stoffer med slikt potensial kan bli dannet ved anodene.

Bellona mener miljøeffektene ved anodedrift av elektrodeanlegg generelt må undersøkes nærmere. Dette må innbefatte undersøkelser av akutte og kroniske gifteffekter og ikke minst målinger av halogenerte organiske forbindelser i sjøbunnen og i organismer i området rundt eksisterende anlegg etter lengre tids anodedrift. For de omsøkte elektrodeanleggene må det utarbeides en grundigere konsekvensanalyse hvor det blant annet redegjøres for hvilke og hvor store mengder persistente organiske halogenforbindelser som kan dannes, og hvilke miljøeffekter dette kan ha. Denne informasjonen bør deretter trekkes inn ved vurdering av utslippstillatelse for og eventuelle krav til forurensningsbegrensende tiltak ved de planlagte elektrodeanlegg for likestrømsforbindelsene mellom Norge og kontinentet. Bellona vil påpeke at konsesjonsplikten også må gjelde for eksisterende elektrodeanlegg, slik at det må søkes om utslippstillatelse også for elektrodeanlegget til Skagerak-linken utenfor Kristiansand.

Bellona ønsker å motta kopier av videre korrespondanse i saken, og ber vennligst om å bli underrettet om SFTs avgjørelse i denne saken så snart den foreligger.

Med vennlig hilsen
Miljøstiftelsen Bellona

Mai Britt Knoph
fiskeribiolog, dr. scient

Kopi til:
Fylkesmannen i Vest-Agder, Miljøvernavdelingen, Tinghuset, 4605 Kristiansand, att. Rolf Olav Stene

NVE, Postboks 5091, Majorstua, 0301 Oslo, att.: Arne Olsen
Statnett SF, Postboks 5192 Majorstua, 0302 Oslo, att.: Ivar Glende

 

 

Referanser:

American Public Health Association, American Water Works Association, and Water Pollution Control Federation, 1975. Standard mehods for the examination of water and wastewater. 14th ed. Washington, D.C. 1193p.

Brungs, W.A. 1973. Effects of recidual chlorine on aquatic life. J. Wat. Pollut. Control Fed. 176, 2180-2193.

Brungs, W.A. 1976. Effects of wastewater and cooling water chlorination on aquatic life. U.S. Environ. Prot. Agency Ecol. Res. Ser. 600/3-76-098: 45p.

NIVA, 1996. Likestrømskabel mellom Sør-Norge og kontinentet. Vannutskiftning og forventet klorkonsentrasjon på lokaliteter for elektrodeanlegg. NIVA-rapport LNR 3485-96 (Golmen, L.G. og E. Nygaard).

Poleo, A.B.S. og M. Harboe, 1996. Virkninger av likestrøms (HVDC) sjøkabler og elektrodeanlegg på marint liv. Konsekvensutredning for kabelprosjektene. Universitetet i Oslo, Biologisk Institutt, April 1996.

Poleo, A.B.S. og M. Harboe, 1997. Halogenforbindelser i det marine miljøet: forekomst, kjemi, og giftighet. Universitetet i Oslo, Biologisk Institutt, Mars 1997.

Segert, G.L. og Brooks, A.S. 1978. Dechlorination of water for fish culture: comparison of the activated carbon, sulfite reduction, and photochemical methods. J. Fish. Res. Board Can. 35: 88-92.

Statnett, Viking Cable og EuroKabel, 1996. Likestrømsforbindelser mellom Norge og kontinentet. Søknad om konsesjon, ekspropriasjon og forhåndstiltredelse for likestrømsforbindelser fra Feda og Tonstad ut til grunnlinjen. Søknad + delrapport 3, oktober 1996.

Statnett, 1994. Målinger av potensialstigning, klorinnhold i sjøvann og strømfordeling i elektrodeanlegget i Grosøysøyla. PEU-notat, 6 s (forf. Telstad, T.).

U.S. Environmental Protection Agency, 1975. Methods for acute toxicity tests with fish, macroinvertebrates, and amphibians. Committee on methods for toxicity tests with aquatic organisms. Nat’l. Water Quality Lab. Duluth, Minn. U.S. Environ. Prot. Agency Ecol. Res. Ser. 600/3-75-009: 61p.

Mai Britt Knoph