FNs klimapanels ferske rapport er nå enda klarere på det vi egentlig visste: Klimaendringene kan få voldsomme konsekvenser for den menneskelige sivilisasjonen, og det trengs kraftfulle tiltak. En av rapportens utslippsbaner åpner for at det er mulig å unngå mer enn 2 graders global oppvarming – men da trengs det negative utslipp når vi nærmer oss år 2100.

Alle stener må snus i jakten på gode klimatiltak. I kjølvannet av rapporten har allerede en rekke nye forslag blitt satt fram eller relansert. Her er det viktig å ha med seg sin kritiske sans: Noen av dem er viktige og nødvendige. De fortjener å bli satset på. Andre er blindgater. Noen er bare så vidt kommet på tegnebrettet, andre er langt på veg ferdig utviklede teknologier.

La oss starte gjennomgangen med den beste og mest lovende teknologien.

Den gode nyheten er at negative klimagassutslipp strengt tatt ikke krever nye oppfinnelser: Til tross for at fullskalaprosjektet på Mongstad er lagt dødt, er karbonfangst og -lagring (CCS) en eksisterende og tilgjengelig teknologi. I april 2014 åpner et fullskalaanlegg for CCS på kullkraftverket Boundary Dam i Canada. Verden trenger flere slike prosjekter for å få ned kostnadene og utvikle teknologien enda lengre. Her har den nye regjeringen her hjemme et tungt ansvar, men også en mulighet til å sikre norsk grønn teknologiutvikling i verdensklasse. Bellona vil bidra konstruktivt til utviklingen av den norske CCS-strategien.

Kombinert med bioenergi er CCS den eneste muligheten verden per i dag har til å få til negative CO₂-utslipp i stor skala. Måten det vil fungere på, er som følger: I utgangspunktet er bioenergi klimanøytralt. Treverk, tang og tare og annen biomasse tar opp i seg CO₂ mens den vokser. Når den brennes, slippes den samme mengden CO₂ ut, og går tilbake i kretsløpet. Men hvis biomassen brukes i et kraftverk eller i produksjon av eksempelvis biodrivstoff der CO₂-utslippene fanges og lagres trygt og permanent, vil man produsere energi med et klimaregnskap som går i minus.

Med andre ord: Teknologiene finnes og er i bruk. Dermed er BioCCS en nøkkelløsning i klimakampen. Men det trengs en kraftig innsats for å oppskalere både CCS på den ene siden og avansert produksjon og benyttelse av biomasse på den andre. Her forsøker Bellonas å bidra gjennom prosjekter som Sahara Forest Project og Ocean Forest.

Neste steg blir å pusle de to sidene sammen. Også her sitter Norge med en nøkkelposisjon. For det første på grunn av kunnskapsbasen vi har på CCS-området. For det andre fordi vi har store forskningsmiljøer og bedrifter som driver avansert bioteknologi (for eksempel henholdsvis Sintef og Borregaard), og biomassetilgang, både fra hav og skog. For det tredje fordi vi sitter på offentlig og privat kapital.

En annen teknologi er produksjon av det som kalles biokull. Heller der er ikke framgangsmåten særlig komplisert: Gjennom oppvarming konverteres ulike typer biomasse til et kulliknende materiale. CO2-en fanges i materialet, og det kan lagres eller brukes som gjødsel. Ulempen med biokull er at det stilles store krav til sikker lagring, ettersom forbrenning kan slippe karbonet ut.

Disse to første løsningene bygger på kjente teknologier som man har forsket på. De må skilles fra de mer science fiction-aktige Petter Smart-løsningene. Et eksempel er såkalt «iron seeding». Teorien er at jern kan dumpes i havet for å øke plantonveksten. Når det så dør og synker til bunns, er håpet at karbonet i planktonet skal forbli der. Dette er en teknikk som Bellona har særdeles lite tro på, ettersom det må gjøres i stor skala uten at man har oversikt over konsekvensene. Heldigvis har den også blitt oppfattet som kontroversiell av de fleste seriøse aktører i klimadebatten.

En tredje teknikk kan kalles «mineralisering». Det er ulike måter å fange inn CO2 i berg og stein. Det er en prosess som foregår naturlig, men som her gjøres langt raskere. Ulempen her er at det må gjøres i et voldsomt omfang for å monne. Berget fra et lite kraftverk ville trenge store områder for lagringsplass. Undersøkelser viser dessuten at CO2-regnskapet er heller dårlig.

I “geoengineering”-kategorien finner vi flere heller tvilsomme teknikker. En av dem er det man på norsk kan kalle solstrålingsstyring. Et forslag er å slippe ut svovelpartikler svært langt oppe i atmosfæren, noe som ville reflektere solstrålene slik vulkanutbrudd gjør. Dette gjør ingenting med CO2-mengden i atmosfæren, men det handler om å begrense solinnstrålingen til jorda. Ulempene er store: Konsekvensene for værsystem vil kunne bli alvorlige, og dessuten vanskelig å kontrollere. Dessuten vil man i prinsippet måtte holde prosessen i gang til evig tid: Hvis man slutter, man ikke ha gjort noe med CO2-nivået, og oppvarmingen ville slå tilbake. Havforsuringen ville dessuten fortsette.

Som leseren nok har skjønt: Behovet for kraftfulle klimatiltak har utløst et vell av mer eller mindre kreative løsninger. Men det er ikke gull i alt som glimrer. Noen av forslagene minner mest om kvakksalveri. Kunnskap om løsningene er derfor viktigere enn noen gang. Bare slik kan de virkelig lovende løsningene bli utnyttet. Da må BioCCS stå først i køen, siden ingrediensene er to kjente teknologier som kan realiseres i stor skala.

Jonas Helseth,

Daglig leder for Bellona Europa

Keith Whiriskey,

CCS-ekspert, Bellona

Kronikken kan også leses på Aftenposten.nos debattsider 23. oktober 2013.