2014 har vært et vendepunkt for CO₂-fangst og –lagring (CCS), med åpningen av verdens første fullskalaanlegg ved Boundary Dam i Canada. Akkurat nå fanger Boundary Dam-prosjektet 90 % av sine CO₂-utslipp samtidig som det produseres 110 MW elektrisitet. Dette markerer et vendepunkt for CCS: Løsningen er tilgjengelig. Det er ikke lenger mangel på teknologi som stopper CCS – kun mangel på politisk vilje.

I 2014 kom FNs siste klimarapport som gjorde det enda tydeligere at verden trenger CCS. Togradersmålet er kun innen rekkevidde dersom CCS og bio-CCS – kombinasjonen av CCS med bærekraftig bioenergi slik at negative utslipp oppnås – og storskala CCS rulles ut. Verden har i 2014 sett flere fremskritt på CCS, mens mer venter oss i 2015. I løpet av 2015 eller 2016 vil USA åpne et prosjekt som er fem ganger større enn Boundary Dam; Kemper County. I Asia er interessen for CCS på fremmarsj, med tolv prosjekter underveis i Kina, CCS på et stålverk i Sør-Korea under planlegging, og en ny klimaavtale mellom USA og Kina som også omhandler CCS-samarbeid.

I mer hjemlige trakter går det fremover i Storbritannia, med to av Europas ledende prosjekter: White Rose fikk i år tildelt støtte fra EUs finansieringsprogram NER300, mens Peterhead-prosjektet kan bli verdens første CCS prosjekt på gasskraftverk når endelig investeringsbeslutning skal tas i 2015. Samtidig er et innovativt samarbeid om CCS også under utvikling i industriregionen Tees Valley.

I Norge har CCS i industri også gjort fremskritt: Norcem i Brevik har fra sitt testanlegg for CCS i sementproduksjon rapportert om resultater som overgår alle forventninger. Ellers i Norge var stortingshøringen som fulgte Mongstad-kollapsen den mest omfattende siden andre verdenskrig. Presset vil i 2015 holdes oppe slik at Norge omsider leverer sitt fullskalaanlegg.

Det er altså utenfor Norges grenser at det skjer mest nytt. Bellona har jobbet med CCS fra hovedkontoret i Oslo og EU-kontoret i Brussel, og opplever spesielt i Europa at CCS-viljen har blitt vekket på ny, særlig har det vært fokus på rollen CCS kan spille i industriell vekst.

Den nye Europakommisjonen med president Juncker i spissen har satt økonomisk og industriell vekst som pekepinn for sitt lederskap. Her har CCS sin styrke, som potensiell nøkkel til å nå disse målene

I tunge industriland som Tyskland er utslippene fra industri alene større enn totale utslipp for flere andre europeiske land, som for eksempel Østerrike. Noe av dette må reduseres med energieffektiviseringstiltak. Men for svært intensiv industri, som stål- og sementproduksjon eller rafinnering, er CO₂-utslipp en uungåelig del av prosessen. Når man for eksempel lager sement frigis CO₂ i selve produksjonen. Disse utslippene kan ikke effektiviseringstiltak gjøre noe med. Med CCS kan de fanges og lagres.

Europa vil altså se mer industri og økt vekst. Men Europa har i år også fastsatt at CO₂-utslipp skal reduseres med 40 % innen 2030. Attpåtil har usikkerhet rundt russiske energiforsyninger fått flere land til å vurdere økt bruk av egne kullreserver. Dersom man skal ha mer industri og mer kull skal brennes, må CCS inn i bildet. Dette har både Europaparlamentet og Kommisjonen vært klare på og rådet av europeiske statsledere har i løpet av 2014 anerkjent at CCS må spille en rolle i dette puslespillet.

Bellona har i 2014 vært medvirkende til å få dette på plass. Bellona har arrangert møter i Europaparlamentet, hatt besøk fra Boundary Dam og Kemper County og ledet arbeidet med CCS i industri for EUs teknologiplattform på CCS (ZEP). Bellona har også vært med på å vekke til live en ny diskusjon om utslippsstandarder (Emission Performance Standards) i Europa – nå som USA er godt i gang med å få på plass en slik standard som vil kreve at kullkraftverk har CCS. Dette kan være den neste mekansimen som må til for å fortsette fremdriften av CCS i Europa.

Bellona har i 2014 også sett nærmere på infrastrukturen rundt CCS og da spesielt på lagringskapasitet. Uten tilstrekkelig og egnet lagringskapasitet vil det gjøre liten nytte å fange CO₂ – derfor har Bellona utarbeidet en rapport som viser hva som må til for å få dette på plass. Rapporten viser at Europa må begynne utbedringen av CO₂-lagring før 2020, og at det må investeres omlag 500 millioner euro i året frem mot 2030. I 2030 skal det være nok CO₂ som fanges til at denne lagringskapasiteten skal tas i bruk. Slik langsiktig tenkning er helt nødvendig med de fremskrittene som nå gjøres på CCS, og her kan Norge, med sin enorme lagringskapasitet i Nordsjøen, spille en proaktiv rolle på lag med Europa.

Selv om industri og vekst har vært en viktig pådriver for det økte fokuset på CCS i 2014, ligger bakgrunnen som alltid i klimautfordringene. Den siste rapporten fra FNs klimapanel gjør det helt tydelig at både CCS på fossile kraftverk, i industri og i kombinasjon med bioenergi (Bio-CCS) trengs for å holde oss innenfor togradersmålet. Med denne beskjeden fra verdens ledende klimaeksperter har vi alle fått et klart mandat for videre arbeid i 2015 med å få CCS på plass.

Denne kronikken sto på trykk i Teknisk Ukeblad torsdag 15. januar 2015.