Rent faglig har omfanget av en atomulykke gjort sterkt inntrykk på meg. Geografisk omfang, men også tidsmessig, hvor lenge det radioaktive nedfallet kommer til å påvirke naturen og menneskene som en gang bodde der.

Innenfor en radius på 20 kilometer fra atomkraftverket er store deler fremdeles helt evakuerte på grunn av den radioaktive forurensingen. I enkelte områder kan lokalbefolkningen oppholde seg på dagtid, men de får ikke lov til å bo i sine hjem. De kan heller ikke dyrke jorden sin, der de tidligere produserte matvarer av høy kvalitet.

I stedet samler man nå sammen gress, trær og annet jordbruksmateriale i store svarte søppelsekker, som fraktes til de titalls, om ikke hundretalls, forskjellige samlingstedene for dette lavradioaktive avfallet. Det er en del av det massive opprydningsarbeidet som japanske myndigheter har satt i gang for å redusere konsekvensene fra Fukushima-ulykken, om mulig.

Men selv om japanske myndigheter gjør en stor innsats for å rydde opp, er det usikkert hvor mye det hjelper. Fremdeles er 160.000 mennesker helt evakuerte fra sine hjem, og det er stor usikkerhet knyttet til når – og hvis – disse kan flytte tilbake. Til sammenligning ble 200.000 evakuert fra 30 kilometerssonen rundt Tsjernobyl etter ulykken der i 1986.

I et forsøk på å fremskynde tilbakeflytting sier japanske myndigheter at de evakuerte kan flytte hjem når den årlige stråledosen er på 20 millisiviert, dette i kontrast til i Ukraina, hvor grensen ble satt til 1 mSv per år etter Tsjernobyl-ulykken i 1986. Denne forskjellen i dosegrenser er urovekkende og hvis den blir opprettholdt vil den kunne føre til en relativt høy dosebelastning på en stor gruppe mennesker, noe som vil kunne gi en økning i kreftstatestikken i området.

Kreftfare og uvisshet

Det er knyttet mye usikkerhet til i hvor stor grad denne ulykken har ført til en økning av antall krefttilfeller i nærområdene til Fukushima Daiihci. I en nylig publisert undersøkelse fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) slås det fast at en liten økning kan forventes, spesielt skjoldbrukskjertelkreft blant unge. Men denne undersøkelsen inkluderer ikke alle de som ble utsatt for radioaktivitet etter Fukushima-ulykken.

Under våre samtaler med lokalbefolkningen her i Fukushima, har det kommet frem at det tok flere uker før alle var evakuert, og at det var relativt høy stråling i flere av disse områdene. Undersøkelsen fra WHO omfatter heller ikke de over 21.000 arbeiderne som har vært involvert i opprydningsarbeidet inne i den mest radioaktive sonen.

For de 160.000 menneskene som er evakuert, kommer ikke bare økt risiko for å utvikle kreft; de lever også med den psykologiske belastningen knyttet til den usynlige faren radioaktivitet representer. I tillegg kommer uvissheten ved om det noen gang vil være mulig å leve et normalt liv i vante omgivelser.

Etter dette besøket står det klart for meg at befolkningen i området rundt Fukushima Daiichi i lang tid fremover vil være preget av denne ulykken. For mens sårene etter jordskjelvet er i ferd med å leges, vil den radioaktive forurensningen hindre lokalbefolkningen i å leve et normalt liv i mange tiår fremover.