NMF hevder at rotenonbehandlingen av Rauma har medført utryddelse av en hittil ubeskrevet fjærmyggart; at 1-3 truede insektarter har forsvunnet fra Rauma; og at 30% av alle registrerte arter mangler tre år etter behandlingen. Dokumentasjonen for dette mener de å finne i rapporten "Rotenonbehandlingens effekt på bunndyr i Rauma- og Hensvassdraget, Del I" som er utgitt av NTNU-Vitenskapsmuseet og ikke DN, slik NMF skriver. Problemet er at det ikke finnes grunnlag for noen av disse konklusjonene i rapporten. For å forstå en slik forskningsrapport, bør en ha noe statistikkforståelse, og iallfall lese sammendraget – som vi herved siterer:

Av fåtallige, sporadisk forekommende arter ble 8 registrert i årene før rotenonbehandlinga og ikke etter, mens 12 arter bare ble registrert i årene etter rotenonbehandling. Undersøkelsene i Rauma kan så langt ikke dokumentere at arter er forsvunnet som følge av rotenonbehandlinga.

Om fjærmygg konkluderes det: De 80 mest sjeldne artene opptrer i mindre enn 4 eksemplarer og utgjør derved fra 3 til 0.7 promille av det totale materialet. For disse artene er sannsynligheten for at en bestemt art vil mangle i en prøve på rundt 800 individer så vidt stor at det ikke er mulig å skille virkelig fravær på lokaliteten fra tilfeldig fravær i prøven. Enkelt sagt: dess flere individer av arten i området der prøven tas, dess flere prøver og større prøver, dess større er sjansen for å påvise artens eventuelle tilstedeværelse. At en art ikke påvises i en prøve, betyr ikke nødvendigvis at den er utryddet. Det er disse grunnleggende statistiske prinsippene NMF har uteglemt.

I NMFs artikkel vektlegges beregninger som skal vise en stor nedgang i antallet fjærmyggarter i elva som følge av behandlingen. Det sies imidlertid ikke at den største forskjellen ble funnet i prøvene fra referansestasjonen, dvs. ubehandlet del av elven. Her fant man 259 individer av 49 arter i 1992, mot 47 individer av 27 arter i 1995 (45% færre arter). I prøvene fra de rotenonbehandlede strekningene fant man mindre forskjell (11 og 21% færre arter). Fjærmyggarten som hevdes utryddet av behandlingen ble forøvrig kun påvist på referansestasjonen før behandlingen. Prøvene i 1995 ble tatt over færre datoer enn i 1992. Forskjellene mellom funnene i 1992 og 1995 skyldes antagelig forskjellene i prøvetaking, sesongmessige variasjoner og tilfeldigheten i om en får med en sjelden art i prøven eller ikke. Fjærmyggundersøkelsene gir likeledes heller ikke grunnlag for å si at økosystemet har blitt mer ustabilt eller sårbart etter behandlingen, slik NMF hevder. For å få satt en stopp for videre misforståelser, anbefaler vi både NMF og andre tvilere å selv kontakte forfatterene av rapporten, som forøvrig selv tildels har vært sterke kritikere av rotenonbehandling.

Selv om det sålangt ikke er dokumentert utryddelse av arter eller redusert biologisk mangfold som følge av rotenonbehandling, kan en ikke utelukke at dette kan bli resultatet. Bellona er derfor også kritiske til bruken av rotenon. Det må bevilges midler til å undersøke det resterende bunndyrmateriale som er innsamlet i forbindelse med behandlingen av Rauma. Grundige forundersøkelser og tiltak for rask reetablering av andre sårbare fiskearter i tillegg til laksen er minimumskrav ved nye behandlinger. Kunstige vandringshindre må brukes der det er mulig for å redusere de delene av elvene som må behandles, og doseringen av rotenon gjøres så lav som mulig. Forskningen på mer spesifikke behandlingsmetoder må intensiveres kraftig. Muligheten for arvbar resistens og mekanismer bak eventuell utvikling av resistens mot parasitten må også kartlegges. Dette kan avdekke alternative behandlingsmåter.

At naturen skal ordne opp slik at laksen og parasitten skal kunne leve side om side i norske elver, slik NMF hevder, er ønsketenkning. De 1-5% av lakseungene man som regel finner igjen i smittede elver, kan like gjerne stamme fra feilvandret villaks og rømt oppdrettslaks. Det som måtte være igjen av den lokale stammen vil trolig bli så påvirket av slik stadig nyinnvandring at eventuell resistensoppbygging, som forskerene antar vil ta minst noen hundre år under gunstige forhold, hindres. Forøvrig kan nevnes at i Finland stammer over 90% av "villaksen" fra klekkerier, og i Sverige har man nå også oppdaget laksedød på grunn av parasitten – blant annet i elven Ätran.

Inntil bedre løsninger foreligger, må vi fortsette å bekjempe spredningen av G. salaris ved hjelp av rotenon. Det å la være å behandle kan i verste fall få en større effekt på økosystemet i elva enn rotenonbehandling, ved at et svært viktig ledd i økosystemet, laksen, i praksis bortfaller over tid. I tillegg vil vi miste det meste av våre lokalt tilpassede villaksstammer og kanskje den norske villaksen som helhet. Da er det ikke lenger noe poeng å drive en bestandsrettet forvaltning, men arten som sådan har vi jo "reddet" så lenge vi har oppdrettslaksen – eller hva?