Kommentar:

I pressemeldinger og TV-programmer har det vært fokusert på innholdet av miljøgiftene PCB og dioksiner i oppdrettslaks, og folk blir advart mot å spise oppdrettslaks i store mengder.

Det er ingen tvil om at vi utsettes for disse miljøgiftene gjennom maten. Og siden både PCB og dioksin er fettløselige stoffer som brytes seint ned og dermed lagres i fettvev, er det i fet mat slike stoffer finnes. Om nivåene i oppdrettslaks er så høye at vi ikke bør spise det mer enn en dag i uka, er det langt fra enighet om. At det bør arbeides for å få redusert nivåene, er det derimot ingen tvil om. Og det er jo der oppdrettsfisken har sitt fortrinn: Vi vet hva den spiser, og kan bestemme hva den spiser. Villfisken, derimot, har vi ingen kontroll på.

Gift i stadig flere farvann

Etter at Bellona i samarbeid med Natur og Ungdom gjennomførte sin «Hold matfatet rent»-kampanje i 1987, startet norske myndigheter med å måle en rekke miljøgifter i ulike typer sjømat. Målingene avdekker at det finnes såvel PCB og dioksin som tungmetaller i fisk og skalldyr. I 24 havner og fjorder er konsentrasjonene av miljøgiftene så høye at det frarådes mot å spise sjømat, og for fem av disse lokalitetene er det satt omsetningsforbud. For hver ny fjord eller havn som undersøkes, avdekkes miljøgifter. Det betyr trolig at det i nærheten av større befolkningskonsentrasjoner og industrivirksomhet langs kysten er så forurenset at når analyseresultatene kommer, vil listen over havner og fjorder man ikke bør fange fisk i, utvides. I tillegg ble det i fjor avdekket så høye nivåer av kvikksølv i ferskvannsfisk at barn, unge kvinner, gravide og ammende advares mot å spise fisk som er over på over en kg. Situasjonen for villfisken i ferskvann og en rekke havner og fjorder er urovekkende, og viser at mye av fisken er mer farlig enn sunn.



Heldigvis er ikke dette hele bildet. Fisken fra havet kan både spises og omsettes. Men heller ikke denne er uten miljøgifter. Analyser foretatt av Fiskeridirektoratets ernæringsinstitutt viser at det blant annet finnes både PCB og dioksin i det meste av sjømaten, hvor mye varierer med fisketype. Høyeste verdier finner vi i silda, som jo er en av de feiteste fiskene. Sammenligner vi nivåene av miljøgifter i villaks med oppdrettslaks, viser det seg at nivåene er ganske like i Norge. Og da blir det med andre ord slik at hvis man hevder at oppdrettsfisk er giftig, er det meste av sjømaten fra havet også giftig. Enkelte analyser viser til og med at villaksen har høyere nivåer av f.eks. dioksin enn oppdrettslaksen, likevel langt fra så høye som de verdiene vi finner i sild.

Stopp utslippene, rens fjordbunnene

For Bellona er ikke dette overraskende. Vi vet at villaksen må spise mye mer for å oppnå samme vekt som en oppdrettslaks, og at miljøgiftene i liten grad brytes ned i fiskekroppen men lagres i fettet. Da er det naturlig at villaksen får noe høyere nivåer. Når vi også kjenner til forurensningssituasjonen i en rekke norske fjorder og havner, og vi ser at myndighetene fortsatt tillater at det slippes ut miljøgifter fra industri og avløp, er det grunn til å bekymre seg for villfisken. I tillegg har vi gang på gang fått bekreftet at nordområdene er nettomottakere av miljøgifter fra varmere strøk, både via luft og havstrømmer. Med andre ord: Så lenge industri og avløp både i Norge og utlandet fortsatt vil tilføre havmiljøet miljøgifter, vil vi finne miljøgifter i villfisk. Hvor store mengder, avhenger av både hvilke utslippstillatelser som gis, men ikke minst av hva man gjør med de forurensede sedimentene.



Å advare mot å spise fisk fra forurensede fjorder og havner løser ikke problemet med miljøgifter i havet. Man forhindre at mennesket får i seg disse miljøgiftene, men de vil bli værende i sjøen og spres i økosystemet. Sett i dette perspektivet, er mye av framtida for norsk sjømat avhengig av at myndighetene i tillegg til å skjerpe inn på sine utslippstillatelser, nå tar et krafttak for å rense de forurensede sedimentene i norske havner og fjorder. Prislappen er av Statens forurensningstilsyn anslått til 25 mrd kroner. Det kan vise seg å bli en lønnsom investering.

I mellomtiden framstår oppdrettsfisken som trygg fisk, vi vet hva den spiser, og næringen har selv satt krav til innholdet av dioksin i fôret. Dersom nivåene av dioksin og andre miljøgifter i oppdrettsfisken er for høye, må det stilles krav til fôret. Det kan myndighetene gjøre. Å stille krav til villfiskens mat, er som sagt umulig.