Kunnskapshull om lusemidler

ingressimage_Merder-oppdrettstorsk-foto-Per-Eide-6..jpeg Credit: Per Eide

Kronikk av Anders Karlsson-Drangsholt, seniorrådgiver i Bellona

Anders Karlsson-Drangsholt_shv2 Anders Karlsson-Drangsholt Photo: Maya Boutroue Vedeld - Credit: Bellona

Fiskeriminister Per Sandberg (Frp) la nettopp frem en ny forskrift for oppdrettsnæringen. Målet er å beskytte fiskelarver, reker og andre krepsdyr mot rester av legemidler som brukes mot lakse­lus. Det er på høy tid at slike hensyn kommer inn i regel­verket som regulerer oppdrettsnæringen. Dessverre er regelverket mangelfullt. Det tar ikke nok hensyn til at vi vet altfor lite om hva de ville dyrene får i seg og hvilke effekter det kan ha.

Den nye forskriften skal regulere bruk og utslipp av legemidler mot lakselus. Legemidlene puttes enten inn i fôret til fisken eller de løses opp i vann som fisken svømmer rundt i. Etter badebehandlinger skal vannet dumpes minst 500 meter unna fiske­områder for reker og gyte­områder for fisk. I tillegg blir det forbudt å bruke enkelte lusemidler (kitinsyntese­hemmere) i fiskefôr ved oppdrettsanlegg som ligger under én kilometer fra rekefiskefelt. Det blir også for­budt å bruke disse oftere enn én gang i halvåret.

Dette kommer på overtid. Og selv om hensikten er god, tar Sandberg dessverre ikke hensyn til utfordringene som ligger bak det nye regelverket, nemlig den store mangelen på kunnskap om hvordan lusemidlene faktisk påvirker reker og andre dyr i havet.

For å sette det på spissen: Beveger vi oss mot en økologisk katastrofe, eller er lusemiddelbruken problemfri for rekene? Vi vet ikke om sannheten er én av disse, eller et sted midt i mellom.

Det er blitt gjort labstudier der krepsdyr fôres med lakselusfôr eller utsettes for legemidler i relativt høye doser. Da er det ingen overraskelse at rekene dør: de er krepsdyr som lakselusa.

Vi vet derimot ikke om dette er overførbart til reelle forhold i sjøen: Hva er sikker avstand til et rekefelt, og hvor presise er grensene for rekefeltene? Hvor mye uttynning må til før badbehandlingsmidlene ikke er farlige for reker? Hvor lang tid tar det før lakselusmidler i fôret brytes ned i sjøen eller under anleggene? Spises lakselusfôret som regel av krepsdyr eller av andre organismer? Hvor langt er det sannsynlig at lakselusfôr transporteres med vannstrømmen?

I tillegg vet vi at ville dyr ikke forholder seg til streker på et kart. Rekene «kan ikke se den grense under vann», som Harald Heide-Steen jr. sa det. De beveger seg antagelig langt utenfor de kjente rekefiskefeltene, og andre områder kan være økologisk viktige selv om de ikke er økonomisk viktige fiskefelt. Når vi i tillegg mangler kunnskap om hvor langt lusefôr og -midler transporteres i de forskjellige områdene og hvilke konsentrasjoner som er farlige i naturen, har vi nesten ingen sikker kunnskap å lage et regelverk ut fra.

Det er kritisk å få denne kunnskapen på plass. I mellomtiden bør vi ha et regelverk basert på en føre-var-holdning.

Det krever i det minste store avstander mellom der reker og andre krepsdyr oppholder seg og der lakselusfôr eller lakselusmidler dumpes. 500-1000 meter er veldig små avstander i sjøen når man må ta høyde for vannstrøm og bevegelsene til ville dyr. Hensynet til øko­systemene i havet er derfor altfor lite i det nye regelverket.

Sandberg har vist liten forståelse for at vi mangler kunnskapen som skal til for å sette grensene. Det haster med å finne ut om vi er på vei mot en økologisk katastrofe.

 

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 27.03.2017. Seniorrådgiver Anders Karlsson-Drangsholt kan kontaktes på tlf 932 21 313.

Bellona

info@bellona.no