Desverre er ikke disse to eksemplene som er hentet fra de siste ukers mediaoppslag enestående. Bedrifter rapporterer kontinuerlig til SFT om overskridelser av utslippstillatelser og om høye utslipp av stoffer som de ifølge tillatelsen ikke har lov til å slippe ut. Mens alt dette skjer går Ola rundt i den tro at han lever i et land hvor forurensningspolitikken er i trygge hender.

Fra føre var til etter snar-prinsippet
Når det gjelder dioksiner ble det i 1988 satt som mål at fisk og skaldyr fra Grenlansfjorden kunne omsettes og spises uten restriksjoner i 2000. I SFTs årsrapport fra Grenland i 1999 står det at dette målet desverre ikke ble nådd, men at det fortsatt er et mål at sjømaten herfra skal kunne spises. Noe tidsperspektiv for når dette kan være oppnåelig er ikke satt. Leser man videre i rapporten forstår man hvorfor: "….det foreligger ikke tilstrekkelig kunnskaper for å sette inn tiltak som med sikkerhet vil løse dioksinproblemet." Det anbefales derfor at man studerer dioksinutslippene i ytterligere 4 år. Eventuelt kan det gjøres tiltak etter 2 år dersom disse studiene gir klare svar. Dette må være en bekreftelse på at myndighetene har forlatt førevar prinsippet og gått over til ettersnar.

Svært få tiltak som settes inn for å løse problemer gir noen garanti for å oppnå ønsket mål. Det kan da ikke være slik at man venter med tiltak fordi det ikke er 100% sikkert at de vil løse hele problemet. Det beste man i dette tilfellet kan håpe på er tydeligvis at ytterligere undersøkelser gir entydige svar slik at tiltak kan vurderes. Dette er et komplekst problem og man vil sikkert alltid kunne stille spørsmål ved eventuelle konklusjoner som måtte fremkomme. Det finnes jo fortsatt skeptikere til drivhuseffekten, men man lar ikke av den grunn være å jobbe videre med CO₂ reduserende tiltak. Hvor sikker må man være på at industriutslipp er en medvirkende årsak til overhyppighet av misdannelser hos nyfødte i Grenland og Mo i Rana før evt. tiltak settes inn?

SFTs ansvar etter forurensningsloven
Forurensningsloven ble i sin tid laget for å verne det ytre miljø mot forurensning og å redusere eksisterende forurensning. Loven skulle sikre en forsvarlig miljøkvalitet, slik at forurensninger og avfall ikke skulle føre til helseskade, jf. lovens § 1.

For å oppnå lovens formål ble det lagt et betydelig ansvar på forurensningsmyndigheten, som i konsesjonssaker hovedsakelig er SFT. Lovens § 48 annet ledd beskriver dette ansvaret: "Forurensningsmyndigheten skal gjennom råd, veiledning og opplysning arbeide for å motvirke forurensninger og avfallsproblemer og se til at reglene i loven og vedtak i medhold av loven blir fulgt."

Når SFT ikke griper inn overfor bedrifter som i en årrekke har rapportert om ulovlige utslipp, oppfyller de ikke sine plikter etter § 48. Ikke bare det å forurense ulovlig er sanksjonert med straff, men også medvirkning til forurensning er straffbart. Hvor langt man kan trekke medvirkningsansvaret kan være uklart, men at SFTs håndtering av ulovlige utslipp i mange tilfeller er med på å gi forurenserne inntrykk av at ulovlige utslippene trygt kan fortsette kan det ikke herske tvil om.

I årsrapporten fra 1999 til SFTs kontrollavdeling i Grenland står det at utslippene av dioksiner til vann de siste årene har ligget mellom 1,0 og 2,6 g/år. I 1999 var utslippet på 1,6 g/år. Samtidig står det å lese at utslippstillatelsen er på 1 g/år. Dioksinutslippene til luft er derimot "bare" 25% over tillatt grense. Fra stålverket i Mo i Rana slippes det ut flere hundre kilo med tungmetaller som det ikke er gitt tillatelse til. Sammenholder man dette med den overhyppighet av barn født med misdannelser på disse to industristedene og SFTs ansvar etter forurensningslovens § 48 annet ledd, er det lett å antyde visse sammenhenger.

Bellona vil med dette oppfordre forurensningsmyndighetene til å ta sitt ansvar etter forurensningsloven på alvor.