Den tidligere etteretningsoffiseren Aleksander Litvinenko døde på et sykehus i London den 23. november, forgiftet med det radioaktive stoffet polonium 210. Hvem som stod bak er uvisst, men spekulasjonene er mange. Begrepet ”radiologisk terrorisme” har dukket opp på dagsorden i Norge.

Hva er radiologisk terrorisme?

Radiologisk terrorisme innebærer bruk, eller trussel om bruk, av radiologiske våpen under terroraksjoner, samt direkte aksjoner mot installasjoner hvor det finnes slike stoffer. Terroren baseres på radioaktive stoffer for direkte eksponering og kontaminering (forurensning). Ofrene påføres stråledoser, og større områder kan måtte evakueres og dekontamineres i etterkant av aksjonene.

Terrorformen er beslektet med former for terrorisme som inkluderer bruk av masseødeleggelsesvåpen, det være seg kjemiske, biologiske eller kjernefysiske. Som for nukleær terrorisme kan terrorformen bety en potensiell strålingseksponering, og som for kjemisk og biologisk terrorisme kan radiologisk terrorisme innebære en snikende, ”usynlig” trussel, fordi vi ikke kan sanse strålingen.

Små våpen

Fordi kildene i seg selv er små ”våpen” som sender ut skadelig stråling av energi og partikler, finnes det også et utall måter å benytte stoffene på i terrorsammenheng. Vi kan eksponeres på ulike måter, enten eksternt fra stoffer i omgivelsene, eller internt ved at radioaktive stoffer tas inn i kroppen via mat, drikke eller respirasjon. Kostnader knyttet til senere dekontaminering og opprydding kan bli betydelige.

Radioaktive kilder har ved flere anledninger kommet på avveie og utsatt deler av befolkningen for store strålingsdoser. Disse kildene har i utgangspunktet vært benyttet til industrielle eller medisinske formål. Ukvalifisert behandling og manglende kjennskap til stråling, eksponering og skjerming har medført tragiske utfall.

Store konsekvenser

En ulykke i Goiânia i Brasil i 1985 vakte særlig oppsikt på grunn av de spesielt store konsekvensene. Også her døde fire personer innen kort tid. Samtidig ble et høyt antall mennesker utsatt for alvorlige stråledoser, og store bo- og landområder måtte renses for radioaktivitet.

En cesium-137-kilde ble etterlatt i et nedlagt radioterapiinstitutt. Lokalene ble senere delvis ødelagt, og den gjenværende terapikilden stod tilbake usikret. To personer som ikke kjente innholdet av enheten, demonterte denne fra den øvrige apparaturen, da de antok at det var mulig å tjene penger på skrapjernet. Enheten ble fraktet hjem til en av mennene som brøt opp skjermingen rundt det radioaktive materialet. Materialet var i form av cesiumkloridsalt, et lettløselig materiale som spres lett.

”Soft killers”

Enkeltkilder kan gi betydelige strålingsdoser, avhengig av strålingstype, aktivitet og eksponeringstid. Dette åpner for muligheter for tilsiktet eksponering med drastiske utfall. På grunn av tidsforløpet og den ukjente eksponeringen er slike ”våpen” blitt betegnet som ”soft killers”. Stoffene plasseres gjemt i nærheten av ofrene, eller sannsynligvis som for Litvinenkov, smugles inn i mat eller drikke, slik at kilden svelges.

Muligheten for å bli tatt for ugjerningen er sannsynligvis mindre enn for tradisjonelle drap, dels fordi eksponeringen foregår over tid, og dels fordi dødsårsaken kanskje aldri blir oppdaget. Samtidig gjør drapsmetodens særegenhet at den kan vekke oppmerksomhet, sannsynligvis med klare signaleffekter inn i politiske eller kriminelle miljøer, i tilfeller hvor dette av ulike grunner er ”ønskelig”.

Far bestrålte sønn

En rettssak i 1974 vakte stor oppsikt i amerikansk presse. En far stod da tiltalt for å ha eksponert sin 13 år gamle sønn for radioaktive kilder. Mannen ble dømt til ti års fengsel og en bot på 5000 dollar. Sønnen, som på helgebasis bodde hos sin far, ble utsatt for om lag åtte eksponeringer eller forsøk på eksponeringer over et halvt år i 1972.

Han ble utsatt for ”skinnende sølvpellets” ved en rekke anledninger: i ørestykkene i hodetelefonen han måtte gå rundt med, i en pute han måtte benytte, og han ble gitt appelsinjuice som inneholdt pellets. Han ble dessuten bestrålt mens han sov. De største skadene skyldtes kilder som var i direkte kontakt med huden over ukjente tidsintervaller.

De første skadene viste seg som brunrødlige blemmer som ble antatt å skyldes infeksjoner. Påfølgende skader inntrådte på armer, ben og panne. Håravfall gjorde at familielegen ble oppsøkt. Etter sitt siste besøk hos faren i oktober 1972 hadde gutten verkende byller og åpne sår på bena, og var under kontinuerlig tilsyn. I mars 1973 ble han lagt inn på sykehus, uten at den ”infektuøse” sykdomsgrunnen kunne detekteres. En plastisk kirurg, som skulle bøte på sårskadene, innså endelig at skadene skyldtes vevsvinn på grunn av strålingseksponering. Fram til da hadde 16 leger vært trukket inn i behandlingen uten at noen av disse var i stand til å stille diagnosen.

Legene forstod ikke

Gutten overlevde eksponeringen. De primære skadene ble rettet på ved kirurgiske inngrep hvor vev som var blitt sterkt eksponert, ble fjernet. Senskader, utover den permanente steriliteten som oppstod, er vanskeligere å anslå. Dette gjelder også totaldosen han mottok.

Forfatterne bak studien vektlegger det faktum at et stort antall leger over en 20 måneders periode ikke forstod opphavet til skadene. De peker på det paradoksale i at dersom et snev av strålingseksponering er kjent, innebærer dette at alle aspekter raskt blir underlagt inngående granskning. I motsatte tilfeller, hvor eksponeringen er ukjent, blir altså ikke selv standardreaksjoner på stråling gjenkjent.

Forskerne konkluderer derfor med at i lys av den ikkespesifiserte naturen av strålingseksponering og varierende manifestasjoner av strålingseffekter, er det sannsynlig at det har vært og vil bli nye tilfeller hvor kilder er blitt benyttet til kriminell aktivtet med minimal risiko for å bli oppdaget.

Mafiadrap

Flere slike tilfeller er blitt rapportert i Russland. I november 1993 meddelte russisk politi om et noe spesielt mafiadrap på en ledende forretningsmann i Moskva. ”Våpenet” var en radioaktiv kilde, plassert i mannens kontorstol. Offeret ble uforklarlig syk og sendt på sykehus, hvor han senere døde.

Her bemerket en lege, noe tilfeldig, at symptomene minnet om strålingssyke. Da øvrige av offerets medarbeidere også ble syke, anskaffet derfor en av de ansatte et måleinstrument, og kilden ble oppdaget. Undersøkelser viste forhøyede strålingsnivåer i flere rom i nærheten av den avdøde direktørens kontor.

I byen Irkutsk i Sibir forsøke en ukjent mann den samme teknikken i et forsøk på å drepe to forretningsdirektører i mars 1995. Dette forsøket mislyktes. Gjerningsmannen stjal to cesiumkilder fra sin arbeidsplass. Etter å ha blitt ”brent”, kastet han den ene kilden på bedriftens fylling og plasserte den andre ved inngangen til huset hvor hans tidligere kone bodde sammen med sin mor. Etter å ha blitt arrestert, fastholdt mannen at han var på jakt etter kjøpere, som det ifølge rykter skulle finnes flere av i området. Han benektet at han hadde forsøkt å drepe sin kone og svigermor, men ble dømt til fire års fengsel.

Vanskelig å vurdere

Radioaktive stoffer kan ha anvendelser innen terrorvirksomhet. Effektene er i så fall bestemt av ulike faktorer knyttet til type eksponering, tid og eventuelle mottiltak. Et utall mulige scenarier gjør det vanskelig å vurdere konsekvensene på forhånd. Effektive mottiltak, utover evakuering, kan i utgangspunktet synes vanskelige å identifisere og gjennomføre.

Tidligere ulykker og modellberegninger antyder at effektene av radiologisk terror i første rekke vil være knyttet til langtidsskader, samt psykiske og samfunnsøkonomiske effekter. Akutte skader på større befolkningsgrupper er svært lite sannsynlig, selv om alvorlige og umiddelbare skader kan inntre lokalt. Eventuelle senskader (som kreft) kan inntre over tid. Men selv ved relativt store dosebelastninger synes risikoen å øke i begrenset omfang.

Signaleffektene ved denne terrorformen kan bli store. I tillegg til fysisk ødeleggelse (kontaminering) er det sannsynlig at slike hendelser vil oppnå høy grad av publisitet og skape stor uro i befolkningen. Eventuelle aksjoner kan også føre til problemer med opprettholdelse av samfunnsfunksjoner, særlig i tilfeller hvor terroren utføres i urbane områder og sentra. De psykologiske effektene av radiologiske våpen er sannsynligvis ikke fullt ut forstått.

Konsentrert spredning av radioaktive kilder kan kreve evakuering og eventuell relokalisering. Panikkartede situasjoner hvor befolkningen flykter fra kontaminerte eller påstått kontaminerte områder, kan ikke utelukkes. Kontaminering av landområder kan for lange perioder gjøre disse ubrukelige til jordbruksproduksjon, og matvarer og drikkevann kan forurenses, igjen dersom de ”riktige” stoffene benyttes. Utgifter knyttet til dekontaminering kan uansett bli store, og mulig resuspensjon av nedfall kan skape ytterligere problemer.

Krever kunnskap

Radiologisk terrorisme er gjennomførbart med et minimum av kompetanse og utstyr. Dersom slike terroroperasjoner skal optimaliseres med hensyn til faktiske effekter, krever dette kunnskap om hvilke stoffer som skal benyttes på hvilke måter. Aksjonsformen innebærer risiko for eksponering også for potensielle terrorister, og krever derfor også en viss basiskompetanse for behandling og skjerming av stoffene.

Det nødvendige kompetansenivået blir likevel ansett å ligge vesentlig lavere enn for former for nukleær terrorisme. Utstrakt bruk av radioaktive materialer innen industri, medisin og forskning sikrer også sannsynligvis et relativt enkelt (illegalt) tilfang.

Morten Bremer Mærli er seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).

Teksten over er basert på et av kapitlene i boken Atomterrorisme, som Mærli ga ut i 1999.