I 17 år har man kjempet med nebb og klør for å oppnå enstemmighet mellom 192 land om det vi behøver for å avverge klimakrisa. For uten enstemmighet kan ingenting vedtas under FNs rammekonvensjon om klimaforandringer. Etter København skjønner alle at vi ikke lenger kan la prinsippet om enstemmighet stoppe oss fra å komme videre i kampen mot global oppvarming.

Vil ikke la seg stoppe

I København klarte 187 land å bli enige om en slutterklæring, men Venezuela, Cuba, Bolivia, Sudan og Nicaragua sa nei – og dermed var det stopp. Kanskje kan vi takke Sudans representant som sammenlignet avtalen med Holocaust, for at disse landene i praksis ble satt på sidelinjen, og at verdenssamfunnet ikke lenger vil finne seg i å bli blokkert av en liten gruppe møteplagere.

Viktig enighet

Verdens ledere ble likevel enige om to viktige ting: For det første vil landene innen februar liste opp de nasjonale forpliktelsene de er villige til å påta seg. Dette er begynnelsen på en prosess hvor alle store land tar på seg forplikter, som vil måtte strammes til etter hvert. Det er dynamikken videre som er viktig, og de faktiske utslippene til atmosfæren er målestokk for om man lykkes eller ikke, ikke om alle land i verden er med.

For det andre har rike land lovet å tilby betydelig finansiering av klimatiltak i u-land. Vi er ansvarlige for brorparten av alle klimagassutslipp, det har bidratt til å gjøre oss rike og i stand til å hjelpe fattigere land til mer velstand med mindre klimagassutslipp. Klimakampen må være et globalt spleiselag.

Suksessen Montreal

At noen går foran for å bekjempe globale miljøproblemer, har vært en vellykket strategi tidligere: Hvor ble det av overskriftene om ozonhullet? Ozonlaget er i ferd med å bli friskmeldt, takket være Montreal-protokollen, som har sørget for dramatisk reduksjon av utslippene av ozonnedbrytende stoffer.

Kampen mot ozonhullet begynte med at en liten gruppe rike land – deriblant Norge – ble enige om å forby klorfluorkarbongasser i spraybokser på begynnelsen av 80-tallet. Da det viste seg at dette var mulig uten store problemer, begynte man å forhandle fram en internasjonal avtale. Men denne Montreal-protokollen fikk ikke med seg de store u-landene før man opprettet finansiering for å hjelpe dem med å fase ut de farlige gassene og åpnet for handelsrestriksjoner mot land som ikke overholdt avtalen.

Vise at de mener alvor

De landene som tar klimakrisa på alvor bør derfor nå gjøre det klart at de forplikter seg til ambisiøse klimamål, at de vil utvikle og utveksle teknologi, at fattige deltakere har rett til finansiering fra rikere land og at døren står åpen for andre å slutte seg til senere. Men at man også forbeholder seg retten til å bruke handelstiltak i den grad det er nødvendig for å unngå urettferdig konkurranse fra de landene som velger å ikke slutte seg til avtalen.

For eksempel, dersom Russland ikke fastsetter en kostnad på klimagassutslipp fra stålproduksjon, må man hindre at det fører til at europeiske stålprodusenter flagger ut til Russland. Dersom slik ”karbonlekkasje” skjer, har det liten hensikt om Europa går foran.

Ikke bare vil et slikt ris bak speilet være viktig for å få andre land med på en ambisiøs avtale. Vel så viktig er det at det skaper støtte nasjonalt for store utslippskutt. Foregangsland i klimakampen behøver ikke, og skal ikke, lide gjennom tap av arbeidsplasser.

Kan WTO spille en rolle?

Mange har en ryggmarksrefleks mot handelstiltak – som straffetoll – i klimakampen. Frykten er at tiltakene kan misbrukes til proteksjonisme og skape handelskriger. Men kanskje kan Verdens Handelsorganisasjon (WTO) bli miljøbevegelsens beste allierte i det 21. århundre?

Montreal-protokollen har gitt opphav til et handelstiltak som gjenspeiler hvordan en ”klimatoll” ville kunne operere. I 1990 innførte USA en ”ozontoll” på importerte varer, for eksempel microchips, som hadde blitt produsert med hjelp av ozonnedbrytende gasser, dersom disse ikke var skattlagt i eksportlandet. Hvor mange land klaget til WTO? Ingen. Hvor mange innførte mottiltak? Ingen.
Fravær av utslippskostnader er i realiteten subsidier av forurensende industri, noe som WTO burde settes i stand til å motvirke – for eksempel ved å støtte klimatoll.

Før eller siden vil vi få en global klimaavtale. Men etter København er det klart for alle at det som teller i første omgang, er nasjonal lovgivning og samarbeid mellom meningsfeller og klimaallierte. I København endte klimabyråkratenes skyttergravskrig, og statsministrene og presidentene tok over. Dette alene kan bli et kvantesprang for klimaet.

Denne kommentaren sto på trykk i Dagbladet 24.01.10