Vi var på Arendalsuka for å lære om det grønne skiftet i Norge. Dette som det har vært så mye snakk om hele våren, som regjeringen regelmessig har trukket fram, og som etter oljeprisens fall er blitt nesten synonymt med «omstilling».

Så viste det seg at omstillingsdebatten ikke har noe med oljeprisen å gjøre. Det hevdet i alle fall Karl Erik Schiøtt Pedersen, Tina Bru (H), Stein Lier Hansen, Terje Aasland (Ap) og Nicolai Astrup (H). De representerte en slags tverrpolitisk enighet om at omstillingen i oljebransjen ikke egentlig var en nyhet. Den var varslet lenge, og skyldtes at kostnadsnivået var blitt for høyt.

Det de egentlig mener er selvfølgelig at lønningene er blitt for høye, og at man nå må bore på steder der oljen er vanskelig tilgjengelig og kostbar å få opp. Men det er klart at lønnsnivået er avhengig av hvor mye man kan få betalt for olja. Å prøve å få oss til å tro at omstillingen i oljebransjen (les: nedbemanning og økt arbeidsledighet) ville kommet uavhengig av oljeprisen, er i beste fall mediespinn, i verste fall historieforfalskning.

Tina Bru og de andre sier «omstilling» og mener «nedbemanning». Vi sier omstilling og mener overgang til en økonomisk modell som holder seg innenfor jordklodens tålegrenser. Vi sier «det grønne skiftet» og mener noe mer enn svada. Vi mener at det må ligge kriterier til grunn for å kunne kalle jobber, industrier og økonomier «grønne»: Grønne jobber er jobber som skaper verdier innenfor en økologisk bærekraftig ramme. Grønne jobber kan skape grønn vekst, der økningen i verdiskapningen samlet sett reduserer miljøbelastningen (dette er forskjellig fra brun vekst, som er produktivitetsforbedringer hvor samlet miljøbelastning øker på tross av effektivisering).

Grønn vekst i anleggssektoren betyr å ta i bruk nye metoder og maskiner som reduserer utslipp av klimagasser og annen miljøbelastning (for eksempel ved å bruke elektriske maskiner framfor dieseldrevne), samtidig som at verdiskapningen i sektoren opprettholdes eller vokser. Grønn vekst i landbruket betyr at miljøbelastningen fra totalproduksjonen av kjøtt, melk eller pellets, går ned, samtidig som det produseres mer mat og fornybar energi. Grønn vekst i drosjenæringen betyr at miljøbelastningen fra drosjetrafikken reduseres samtidig som at mobiliteten opprettholdes. Vi kunne fortsette…

Vi må begrense utslippene av klimagasser, raskt og kraftig. Hvis vi skal nå målet om å begrense temperaturøkningen til to grader over førindustrielt nivå må vi i 2050 være karbonnegative, det vil si at vi tar ut mer karbon av atmosfæren enn det vi slipper ut i den. Vi må redusere presset på de naturlige ressursene, også kjent som det økologiske fotavtrykket, slik at vi ikke bruker mer ressurser enn det som fornyes gjennom naturens prosesser.

Derfor er det en gladnyhet når maskinentreprenører har behov for mer arbeidskraft i vann- og avløpssektoren. Vi trenger å ruste opp infrastrukturen både for å hanskes med et vedlikeholdsetterslep, og for å forberede oss på kommende værendringer. Vi trenger ingeniører som tar i bruk teknologi som er så skånsom som mulig. Mye av løsningene finnes allerede. Det eksisterer såkalte «no-dig»-løsninger for vedlikehold av rør, som vil redusere behovet for å flytte på store landmasser og som sparer tid sammenliknet med tradisjonelle løsninger.

Er vann- og avløpssektoren «grønn»? Ikke nødvendigvis. Men selskaper som opererer i denne sektoren kan være mer eller mindre «grønne», og felles for de aller fleste er at de kan (og bør) ha ambisjoner om å bli bedre over tid.

Det er det det grønne skiftet handler om. Å bli bedre over tid. For Norges del innebærer det en rekke tiltak i alle sektorer. På individnivå handler det om å bidra til at det systemet man er en aktiv del av går i riktig retning. Som å ta jobb i vann og avløp i stedet for i oljå.

Dette innlegget sto også på trykk i Dagsavisen 26.08.2015.