Av Paal Frisvold

Fredag 9. desember vendes verdens øyne mot FNs klimaforhandlinger i Durban i Sør-Afrika.

Etter skuffelsen i København for to år siden, klarte en eksepsjonelt dyktig og sjarmerende meksikansk miljøvernminister å samle verdens gode krefter om en vei videre under fjorårets forhandlinger i Cancun.

I år er det siste sjanse til å oppnå enighet om hvordan verden skal forholde seg til de økende klimagassutslippene etter at Kyoto-protokollen går ut i 2012. Det kan også bli siste sjanse for å berge det utdatert FN-system basert på enighet mellom nær to hundrede land.  

USA og EU spilte sentrale roller i FNs klimaforhandlinger i 1990-årene hvor de 37 rikeste landene i verden ble enige om å redusere sitt totale klimagssutslipp med fem prosent innen 2012, i forhold til nivået i 1990. I etterkant sørget EU for at Kyotoprotokollen trådte i kraft, selv om USA forsøkte å bestikke Russland til å nekte. I dag hjelper EU Russland inn i WTO, som betaling for å ha ratifisert Kyoto.

Men mye er endret etter at Kyoto trådte i kraft. I fjor gikk Kina forbi USA og befestet seg som verdens største kilde av CO₂. I sommer gikk kineserne sammen med India, Brasil og utviklingslandene forbi de 37 vestlige industrialiserte landene i samlet CO₂-utslipp. EUs andel av klimagasser sank fra femten til elleve prosent av verdens totale utslipp. USA og Canada økte kraftig utslippene og alt i alt har veksten i utslipp av klimagasser steget betraktelig over de siste to årene.

Hvem gjør hva?

Små land som Norge, Sveits og New Zealand står frem som enslige svaner i klimakampen. De er pene å beskue, men de har svært liten politisk tyngde i FNs forhandlinger. De er for små til å ha noen reell markedsmakt. Det får de når de stiller seg bak EUs 27 land, den eneste regionen i verden med lovfestet utslippsreduksjoner i perioden 2012 til 2020.

Men EUs 20 prosent utslippsreduksjon i 2020 monner lite når USA og Kina, landene med desidert størst utslipp, ikke er villige til å forplikte seg til en FN-avtale.

Slik forhandlingene ser ut i dag er det beste håpet at man kommer frem til en enighet om å forlenge utslippsreduksjonene man ble enige om i Kyoto. Det vil ikke bety større utslippsreduksjoner, men sørge for at industrialiserte land opprettholder virkemidler og fokus på å kutte klimagassutslippene. EU, som har lansert forslaget, setter imidlertid krav om at USA, Canada og Japan må bli med, og at Kina viser tegn til fremtidig deltakelse. Med en forlengelse av Kyoto i bånn kan landene forplikte seg et veikart for videre forhandlinger frem mot en ny global avtale i 2015. Den vil gjelde fra 2020 og inneholde konkrete og forhåpentlig ambisiøse utslippsreduksjoner som 80-95 prosent i 2050.

Frem til 2015 vil det internasjonale klimapanelet, IPCC, utgi sin femte vurderingsrapport, som vil oppdatere beskrivelsene av konsekvensene, omfanget og farene ved klimaendringer.

Greier ikke møtet i Durban å bli enige oppstår et farlig vakuum og klimagassutslippene vil skyte fart. Og ifølge det internasjonale energibyrået, IEA, vil dagens utslippsøkninger øke temperaturen med seks grader celsius innen utgangen av århundret. Uten avtale vil EU-landene, og forhåpentlig Norge, Sveits og New Zealand, måtte gå i bresjen med sine juridisk bindende målsetninger. Men da vil de også måtte innføre tiltak som beskytter konkurranseevnen og arbeidsplassene for å unngå karbonflukt til land uten klimatiltak. Ikke ideelt i forhold til den viktige veksten i verdenshandelen, men et viktig signal om at klimaendringer er vår tids største utfordring. 

Denne kommentaren ble publisert i E24 tirsdag 6. desember.