Mange har lagt merke til at et tusjmerke som settes på vått papir trekker seg utover og deler seg opp i de enkelte farger som tusjen er sammensatt av. Dette er kromatografi i sin enkleste form. Fargestoffene trekkes utover i vannet, men med forskjellig hastighet. På denne måten kan man separere kjemikaliene i en komplisert blanding som f.eks. blekk eller rødvin.

Kromatografi betyr "fargetegning". Teknikken ble først benyttet i vitenskapelig henseende til separering av plantefargestoffer i begynnelsen av dette århundret. Et vertikalstillt glassrør ble fylt med f.eks. kalk eller sukker. På toppen av røret ble det anbrakt en mengde plantefargestoff. Så heltes et egnet løsningsmiddel, f.eks. vann, over fargestoffet slik at det rant gjennom røret og ned i et beger. Fargestoffene fulgte like etter, en og en. Hvor godt fargestoffene blir adskilt avhenger blant annet av hvilket materiale røret er fylt med, rørets lengde og hvilket og hvor mye løsningsmiddel som benyttes.

Prøvene av tunnelvann fra Romeriksporten er blitt analysert med et såkalt HPLC instrument (high pressure liquid chromatography). Dette er nøyaktig det samme system som for adskillelse av plantefargestoffer, med det unntak at analysen foregår under høyt trykk. Det høye trykket benyttes for å få presset "trege" kjemikalier gjennom røret med en akseptabel hastighet. Stoffene som kommer ut av røret er fargeløse og blir påvist av en detektor som f.eks. kan være følsom for endring i varmeledningsevne. Signalet fra detektoren skrives ut som en linje som stiger og synker. Den ferdige utskriften vil ofte minne om en "fjellkjede"sett fra stor avstand. Hvert enkelt fjell representerer da en kjemisk forbindelse. Mengden av det kjemiske stoffet står i forhold til størrelsen på fjellet. Slike analyser kan ikke fortelle hvilket stoff hvert fjell representerer. Dette problemet løses ved å tilsette en kjent mengde av et stoff en regner med er tilstede i prøven. Dersom det ukjente stoffet i prøven og det kjente tilsatsstoffet kommer ut av røret samtidig er det meget sannsynlig at de to stoffene er identiske. Det er imidlertid ingenting i veien for at to forskjellige stoffer kan komme ut samtidig. HPLC som analysemetode har som styrke at den er rask, rimelig og er følsom selv ved meget små stoffmengder. Ulempen er at metoden ikke gir en 100% sikker identifikasjon av stoffene. Mange av toppene i fjellkjeden må i første omgang avskrives som "ikke kjent".

Romeriksporten
Prøvene herfra er sendt til det svenske Miljø Laboratoriet i Nyköping. Disse vannprøvene innholdt, foruten ren eller delvis nedbrutt Rhoca-Gil , også kruttslam, diesel, hydraulikkolje, skjærvæsker, og rester av andre kjemikalier som benyttes i tunnelen. Laboratoriet fikk beskjed om å finne innholdet av ren, ureagert, unedbrutt akrylamid og metylolakrylamid. Dette ble gjort og rapportert. Utskriften fra HPLC-maskinen viser tilstedeværelse av en mengde andre stoffer, men disse blir ikke identifisert eller rapportert. Kunden får kun det han betaler for.

Bellona reagerte allerede ved pressekonferansen 8. oktober på at det kun var analysert på de rene stoffene og ikke også på beslektede forbindelser og nedbrytingsprodukter. Vi ba derfor skriftlig om å få utskriften fra analysemaskinen. Først etter nesten to uker fikk Bellona tilgang til disse. Som ventet viser utskriftene at det finnes andre forbindelser i prøvene enn det som er rapportert. En del av disse forbindelsene foreligger i betydelig større mengde en akrylamid. Det er sannsynlig at noen av disse stoffene består av delvis nedbrutt akrylamid mens andre representerer de øvrige forurensningene som stammer fra arbeidet i tunnelen. Det er hevet over tvil at prøvene viser at vannet har en mangfoldig sammensetning. Det som nå bør gjøres er å underlegge prøver av vannet en grundigere kjemisk analyse der en bestemmer innholdet av alle komponenter, ikke bare de en med sikkerhet vet finnes i prøven. På bakgrunn av en fullstendig viten om vannets sammensetning kan en da bestemme risikofaktorer, utslippsgrenser og angi egnede rensemetoder. En slik utvidet analyse blir imidlertid ikke foretatt. Vurderinger av avløptes helse- og miljøvirkninger blir derfor foretatt på et grunnlag som bare er delvis fullstendig.

Den noe høyere toppen på utskriften som ligger rett etter akrylamiden mistenkes av Bellona for å være forbindelsen glycidamid. Glycidamid er den mest kjente og vanligste nedbrytingsforbindelsen fra akrylamid. Glycidamide er i struktur nokså lik akrylamid, og har derfor endel av de samme effektene, bl.a. er stoffet arvestoffskadelig og kan skade fostre. Det finnes relativt få toksikologiske data om glycidamid.