I skyggen av BP-ulykken

KarlKristensen_2 Bellona-rådgiver Karl Kristensen. Credit: Daniel Sannum Lauten

Bellonas reporter Charles Digges har de siste ukene besøkt kystområdene i Louisiana som ble hardt rammet av oljeutslippet. I en serie artikler på Bellonas engelske hjemmeside vil vi de neste dagene kunne lese om skjebnen til fiskere og andre frivillige som stilte seg til disposisjon for opprydningsarbeidet, og som i stadig større antall rammes av kreft og invalidiserende sykdommer. Man kan aldri være 100 prosent sikker på at krefttilfellene skyldes utslippene. Men flere leger Bellona har snakket med, inkludert Dr David Sugarbaker ved Harvard Medical School, stusser over at unge, friske folk får slike sjeldne kreftformer og hvor raskt sykdommen sprer seg.

Typiske symptomer er lungeskader, migreneanfall, hukommelsestap, synsforstyrrelser, byller og utslett, hjerteproblemer og tarmlidelser. Alt dette er velkjente reaksjoner på kontakt med råolje og dispergeringsmiddelet Corexit som ble brukt i ufattelige mengder under opprydningsarbeidet. Medisinske fageksperter som har undersøkt fiskerne er klare i sin vurdering: sykdommene skyldes gifteksponeringen under opprydningsarbeidet.

Et økende antall pasienter i Louisiana søker nå også legebehandling for hudskader, luftveisplager og redusert allmenntilstand etter å ha badet eller ligget på strendene, som BP senest i april 2014 hevdet var rengjort.

47.000 mennesker deltok i opprydningsaksjonen, i dampen av avgasser og brennende olje. Man vet ikke hvor mange som har blitt syke, blant annet fordi BP har betalt mange av dem for å holde munn. Folk blir også sendt til BPs egne leger. Men uavhengige leger forteller til Bellona at tallene er store, og at folk har de samme symptomene. Legene kaller det «BP-syndromet».

Ingen vet med sikkerhet hvor stor andel av de 780.000 kubikkmeterne olje som ennå finnes i miljøet. Anslagene etter ulykken pekte på at mellom 50-75 prosent av oljen ble frigjort til vannmassene. Det er sannsynlig at mesteparten fremdeles driver rundt under havoverflaten som en kolossal undersjøisk sky, hvor uvær og undervannsstrømmer river løs deler og fører dem inn mot land, hvor oljen igjen og igjen griser til strender og våtmarksområder.

I tillegg vet vi at oljeforurensningen blandes ned i bunnsedimenter og utrydder alt liv på havbunnen. Mexicogolfen er et av de mest artsmangfoldige marine økosystemer på jorden, med mer enn 8000 registrerte arter. Før ulykken kom en betydelig andel av sjømaten i USA fra dette området. Nå har en rekke bestander kollapset og mange fiskere har mistet levebrødet. Kartleggingen av miljøskader har i tillegg påvist en alarmerende økning i dødeligheten blant delfiner og havskillpadder. Nyutklekket sjøfugl med altfor høye giftnivåer kan spores tilbake til oljeforurensning og kjemikalier. Man finner også deformerte fisk og skalldyr, med byller, sår og et unormalt antall øyne.

En utblåsning som i Mexicogolfen har heldigvis ikke funnet sted i Norge. Men Petroleumstilsynet har selv slått fast at dette kan skje. Nestenulykken på Gullfaks C i 2010, hvor man mistet kontroll over oljebrønnen og var en hårsbredd unna en full utblåsning, er ett eksempel på hvor nær vi har vært.

En ekspertgruppe som i fjor evaluerte HMS-regelverket på norsk sokkel, konkluderte med at storulykkesrisiko synes å være en akilleshæl. Likevel motarbeider regjeringen EUs nye direktiv for offshoresikkerhet, som vil skjerpe det norske regelverket på flere punkter. Det er arrogant og farlig å tro at Norge ikke har noe å lære av omverdenen.

Erfaringene fra Mexicogolfen viser at oljevirksomhet kan føre til hendelser som vi aldri kan gardere oss mot, og heller aldri beskytte oss mot skadevirkningene av. Eneste mulighet er derfor å skjerme spesielt sårbare og verdifulle områder mot slik virksomhet.

I Mexicogolfen skjedde utblåsningen under optimale forhold, sett fra et skadebegrensende perspektiv. Utslippet skjedde nært kysten, med kort vei for opprydningsfartøyer. Store elveutløp bremset oljens drift mot land. Lite vind og bølger gjorde det forholdsvis enkelt for fartøyer og ryddemanskaper å komme til på kort varsel. Like fullt klarte man ikke å hente opp mer enn om lag 10 prosent av det enorme oljeutslippet. Å innbille seg at Norge – med havis, mørketid og harde værforhold – kan bygge opp en forsvarlig oljevernberedskap som kan håndtere et slikt scenario, er fri fantasi.

Derfor mener Bellona at planlagte prosjekter i Barentshavet bør stoppes, og at Lofoten, Vesterålen og Senja fortsatt må skjermes for petroleumsvirksomhet. I tillegg bør det vurderes et forbud mot boring av høyrisikobrønner hvor trykk og operasjonsbetingelser er så krevende at faren for utblåsninger blir høyere enn normalt.

Denne kronikken sto på trykk i Stavanger Aftenblad på åpningsdagen av ONS 2014, mandag 25.august.

Karl Kristensen

karl@bellona.no