Sist mandag la FNs miljøprogram (UNEP) frem en ny rapport om is og snø under den internasjonale markeringen av Verdens miljøverndag i Tromsø. I rapporten fremkommer det at siden 1980 har mellom 20 og 30 prosent av sjøisen forsvunnet fra den europeiske delen av Arktis. Miljøprogrammets direktør Achim Steiner og Pål Prestrud i CICERO la frem rapporten sammen med miljøvernminister Helen Bjørnøy og utviklingsminister Erik Solheim. Rapporten Global outlook for Ice & Snow ble presentert dagen før den internasjonale miljøverndagen som i år hadde temaet: Melting Ice – A Hot Topic?

De polare områdenes rolle

FNs miljøprogram har satt fokus på de polare områdene fordi de høyeste stigningene i årlige temperaturer over hele planeten har funnet sted i det nordamerikanske Arktis, den nordlige delen av det sentrale Sibir, og i Antarktis. Sammenlignet med resten av verden, har temperaturen i Arktis økt dobbelt så mye. Klimamodellsimuleringer for Arktis spår ytterligere stigninger i gjennomsnittstemperaturer, i tillegg til økte minimums- og maksimumstemperaturer. Miljøprogrammets direktør fremhevet de polare områdenes rolle som varselssystemer for jordas klima fordi disse områdene opplever oppvarmingen først. (Achim Steiner: “The Arctic and Antarctica may be the Earth's climate early warning system—feeling the heat first—but we know it does not end there.”)

Sjøisen smelter

Global oppvarming fører til at is og snø smelter. Særlig når det gjelder omfanget av den arktiske sjøisen har man sett betydelige endringer. FNs miljøprogram melder at den arktiske sjøisen har blitt redusert med nesten ni prosent per tiår de tre siste tiårene. Sjøissmeltingen er særlig merkbar langs den eurasiske kysten (f. eks. i Barentshavet). En slik reduksjon av sjøisen medfører at solrefleksjonen avtar, noe som igjen fører til akselerert oppvarming. Dette innebærer at det arktiske havet vil være isfritt innen sommeren 2100, og trolig tidligere.

Innlandsisen renner ut i havet

Det årlige totale tapet av masse fra den grønlandske innlandsisen ble mer enn fordoblet i løpet 90-tallet og ble trolig fordoblet igjen innen 2005. Det vil si at mer is renner ut i havet og at denne utviklingen er kraftig akselererende. Dette har sammenheng med mer smelting og økte utslipp av is fra brearmer til havet. En endring av innlandsisene på Grønland og i Antarktis vil ha dramatiske og verdensomspennende virkninger, særlig på havstigningen.

Havet stiger

Havet stiger på grunn av global oppvarming. I løpet av 1900-tallet steg havet med 1,7 mm per år. I dag stiger havet med ca. 3,1 mm per år. Den fjerde hovedrapporten fra FNs klimapanel spår en ytterligere global havstigning på 20-80 cm innen 2100, men den øvre grense for denne prognosen er imidlertid veldig usikker, og vi kan få en betydelig høyere havstigning.

En tredjedel av stigningen i havnivået skyldes smeltevann fra isbreer og innlandsis, mens to tredjedeler skyldes verdenshavenes varmeutvidelse. Smeltevannsbidraget til havstigningen forventes å akselerere ettersom mer is på land smelter. Særlig knytter det seg stor usikkerhet til i hvilken grad innlandsisene på Grønland og i Antarktis, totalt tilsvarende en havstigning på 64 meter, vil bidra til økt havnivå.

Thomas Nilsen/Bellona

Snø og is som habitat

Snø og is er viktige økologiske faktorer. Når snøsmeltingen øker og egenskaper ved snødekket endrer seg, får dette følger for planter og dyr som er avhengig av snøen. For eksempel er snødekket en svært viktig faktor på grunn av dens isolerende egenskaper, og forventede endringer vil påvirke økosystemenes strukturer.

Sjøisen er et livsviktig habitat for en rekke organismer, fra små bakterier, alger, mark og krepsdyr til sjøfugl, pingviner, hvalross, isbjørn og hvaler. Noen dyr som er avhengige av sjøis er allerede truet og ytterligere reduksjoner av sjøisen kan derfor føre til utryddelse av arter.

Snø og is og urfolk

Endringer i snødekket påvirker menneskenes dagligliv gjennom virkninger på vannressurser, infrastruktur, livsopphold til arktiske urfolk, miljøfarer og fritidsaktiviteter om vinteren. Særlig arktiske urfolk som har tilpasset sitt levesett til naturen og dens naturlige svingninger, vil bli dramatisk påvirket av en endring i snø og is. Vikende sjøis tvinger arktiske urfolk i kystområder til å ta i bruk andre måter å reise på og til å endre sine innhøstingsstrategier. Ytterligere tap av sjøis truer derfor tradisjonelle former for livsopphold og kulturer.