Kritisk blikk på oljeindustrien

For andre gang på relativt kort tid må jeg ovenfor en forsamling oljeentusiaster starte med en beklagelse. Forrige gang var det min noe ukkorekte påkledning som skyldtes den etterhvert så berømte KGB-razzia. Denne gangen er det langt verre; Nemlig å stille opp som en blek erstatning for min fargerike sjef Frederic Hauge, som for tiden desverre er på høring i den amerikanske kongressen. Dere må derfor ha meg unnskyldt når jeg nå etter fattig evne skal forsøke å mestre den lite behaglige oppgaven å holde møteplager-foredraget et Kritisk blikk på oljeindustrien.

Når jeg ser ut over denne forsamlingen og gjennkjenner mange hardt arbeidende, ærlige og samvittighetsfulle mennesker, og sammenligner sympatien med det pardoksale og påtrengende behovet for foredrag av en anklagende karakter, minner det meg om et slående spørsmål jeg har hørt et barn engang stilte: Hvorfor er hesten så hard når den er full av høy?

Jeg mener – hvordan kan det ha seg slik at når disse hyggelige, og selvsagt noen mindre sympatiske mennesker, setter hverandre i stevne, som da for eksempel i et olje-selskap, er de istand til å investere hundretalls millioner i et militærdiktatur som Nigeria? Hvordan kan det ha seg at disse ishavsbarna – og det sikkert friluftselskende folket – kan bore etter olje i Barentshavet, enda neste generasjon garantert ikke vil tillate det, og må betale skyhøye kompensasjoner for at selskapene skal trekke seg tilbake, slik vi har erfart fra Amerika. Hvorfor er det slik?

For meg, og for sikkert mange i oljeindustrien, er det viktig å definere de grunnleggende problemene og arbeidsoppgavene så presist som mulig. Når jeg så fikk forelagt tittelen på foredragt var det første jeg spurte meg selv; Hva betyr nå begrepet kritisk – hva innebærer det?

I følge Universitetsforlagets bokmålsordbok har ordet kritisk to betydninger; 1: Kritikk, og 2: krise. Kritikk kommer fra det greske ordet kritike tekhne – kunsten å bedømme. Krise kommer fra det greske ordet krisis som betyr avgjørelse, dom – en vanskelig situasjon – et avgjørende vendepunkt. I psykiatrien tales det om en krise når man er kommet opp i en livssituasjon som man ikke er istand til å forstå og mestre med de erfaringer man har og det livsmønster man har utviklet.

Vi må altså beynne med erkjennelsen; Erkjenner oljeindustrien sine eksistensielle problemer og er den beredt til å handle deretter. Når vi skal undersøke dette vil jeg for ordens skyld opplyse om at slagord og festtaler blir tillatt liten vekt.

Dette er oljeindustriens hovedscenario:

Oljeindustriens visjon bygger på den forventning at etterspørselen etter energi i verden er så stor at olje fortsatt vil bli etterpurt i stor skala i mange år fremover. Problemet er selvsagt at utviklingen av drivhuseffekt er så å si paralell med bruken av fossile brensler. Oljeindustrien tror også at anvendelsen av Nye Fornybare Energikilder vil øke, men disse har i utgangspunktet så lav markedsandel at de knappest er interessante. Hovederfaringen fra satsing utenfor kjenerområdene olje- og gass er dessuten at dette ikke har vært videre lønnsomt. Oljeindustriens visjon kan derfor oppsumeres slik: Det er bare en vei fram – tilbake til hydrokarbonene.

Imidlertid kan vi, om ikke annet, ta Én lærdom av historien: Fremtiden er ingen prognose – den skapes. Utviklingstrender kan være mer eller mindre sannsynlig – men den beste måten gå inn i fremtiden på er å skape den. Dessuten er ikke scenarier prognoser – men forskjellige fremtidsutsikter som man kan sammenligne med sine selskapsplaner – for å finne ut hvor robuste de er. Olje var engang også en lite anvendt energikilde, og de fleste fossilt baserte selskaper tok heller ikke denne utfordringen seriøst. Disse selskapene opphørte ganske raskt å eksistere. Hvis de samme holdningene som i dag eksisterer ovenfor nye fornybare energikilder hadde vært enerådende i starten av den norske oljealderen – ville eventyret aldri blitt noe av.

Norge vil som kjent også bli en stor eksportør av gass. Om oljeindustriens syn på denne energikilden – som blir fremhevet å kunne være en bro fra et fossilt basert energisystem til et fornybart energisystem – må man kunne si følgende: Gassbroen er for oljeindustrien større, lengre og videre – enn selv Kjell Opseth i sine villeste fantasier kan drømme om – slik at enden knapt er synlig. Problemet er da selvsagt at med mindre vi begynner å bygge på fundamentet av nye fornybare energikilder vil gassbroen gå rett til himmels, eller falle i havet om man velger å se det på den måten.

Lloyd Timberlake, som førte den såkalte Brundtland-rapporten i pennen, har imidlertid også funnet en annen gresk definisjon av ordet krise – nemlig beslutning. En krise er altså først og fremst en tid for å fatte beslutninger. Lloyd Timberlake sa imidlertid noe mer om de beslutninger som vil bli anbefalt: «Hvis den anbefaler den samme gamle kursen oppdresset med honnørord som bærekraftig utvikling, er den triviell og bedragersk». La meg derfor en gjøre en ting «klinkende klart», slik ex-felles-framtid-lederen ynder å ordlegger seg, – utnyttelse av ikke-fornybare forurensende energikilder vil aldri bli bærekraftig.

Likevell kan vi i dag fatte fornuftige beslutninger – for vi skal ikke la det beste, og umiddelbart nærmest umulige, være det godes fiende. Det finnes tiltak på områder hvor oljeindustrien og miljøhensynet burde ha felles interesser. For man kan opplagt lage mer av mindre. Det er jo det oljeindustrien i likehet med en hvilken som helst annen industri handler om – å få mest mulig ut av ressursene. Selv om det unektelig høres ut som en floskel er det ikke desto mindre sant at forurening er ressurser på avveie. Uansett om man tror på drivhuseffekten eller ikke er all sløsing med ressurser ikke bare forurensende, men også dårlig petroleumshushold og uøkonomisk.

Industrien har begynt å ta dette på alvor, men hvorfor skjedde det ikke tidligere. Sannheten er vel at miljøinteressen i industrien henger nøye sammen med oppmerksomheten i samfunnet forøvrig. I dag er denne av gode grunner igjen stigende, og for å vende tilbake til forklaringene så er, i følge Aschehaugs og Gyldendals Store Norske Leksikon, definisjonen av en kritisk periode et utviklingstrinn som gjør en organisme optimalt beredt til å lære visse aktiviteter.

Jeg forutsetter nå at forsamlingen er kommet til dette stadium, og vil derfor i det følgende konsentrere meg om hvike aktiviteter det kan være nærliggende å starte med.

La oss først se på hvilke forhold som er av betydning for luftutslippene fra olje- og gassproduksjonen:

(Fig. Utslipp til luft – forhold av betydning)

UTSLIPP TIL LUFT

-Forhold av betydning

• 1. Energikilde
• 2. Produksjonsmengder
• 3. Energibehov
• 4. Teknologisk utvikling

En viktig årsak til luftutslippne er at den norske oljeproduksjonen økte med over 70% fra 1989 til 1994, mens gassproduksjonen faktisk sank med 7%. Økningen i oljeproduksjonen har ført til at utslippene har økt med nærmere 2 millioner tonn CO2. I 1993 utgjorde olje- og gassektoren 22% av de samlede norske utslippene. Frem til år 2000 er utslippene beregnet å øke til 10,2 millioner tonn og stabilisere seg på dette nivået.

Redusert oljeproduksjon er selvsagt en måte å kutte CO2-utslippene. Dette vil ikke bare redusere utslippene fra sokkelen. Bruk av norsk olje står for over 10 prosent av de totale CO2-utslippene i Vest-Europa. Altså 400 millioner tonn CO2! Vi vet også at dersom alle de helse- og miljøkostandene oljen forårsaker – og som dekkes over andre budsjetter – skulle blitt regnet inn i oljeprisen, måtte den tredobles.

Man bør også være klar over at på grunn av klimaproblemene vil prisen på fossile brensler i fremtiden øke. Dette kan enten skje ved å øke avgiftene eller ved å redusere tilbudet. Spørsmålet er altså om hvem som skal ta profitten. Forbrukerstatene gjennom økte avgifter eller produsentene gjennom redusert produksjon. Vi ser allerede i dag at importlandene skattlegger oljen med over 100%. Med mindre de oljeproduserende landene klarer å stabilisere produksjonen vil denne avgiften øke. Ergo: Lobbyen mot redusert produksjon vil først og fremst ramme petroleumsprodusentene.

Bellona har imidlertid liten tro på at dagens politiske maktelite vil gjennomføre noen vesentlige begrensinger i oljeproduksjon på en god stund enda. Vi har derfor gjennomført en studie av mulighetene for å redusere de norske CO2- utslippene med 20% innen år 2005, uten begrensinger i olje- og gasseksporten.

Det er nemlig slik at luftutslippene på sokkelen først og fremst skyldes de ineffektive gassturbinene som driver mesteparten av olje- og gassproduksjonen og transporten. La meg trekke en parallell til den diskusjonen vi har gående om et eventuelt gasskraftverk i Norge. Her er det sterke innvendinger mot å etablere kraftverket i Norge fordi den kun vil ha en maksimal energiutnyttelse på 58%. Dette er for dårlig hevder motstanderne. Til og med den danske og finske miljøvernminister – som vitterlig har kullkraftverk gående – hevder dette. 58% er for lite.

Nå er det slik at de enkle gassturbinene som blir benyttet på plattformene bare har en virkningsgrad på mellom 20 og 32%. Det betyr at de forurenser like mye som kullkraftverk og himmelhøyt over et landbasert gasskraftverk. De enkle gassturbinene i Nordsjøen er altså Norges kullkraftverk! Vi trenger ikke å gå til Sentral-Europa for å finne de største synderne – de står utenfor vår egen skjærgård. Vi trenger ikke å diskutere hvor vidt norsk vannkraft- og gasseksport vil erstatte kullkraftverk i Europa eller ikke – vi kan starte her hjemme og feie for egen dør.

Dagens vanvittige ressurssløsing på sokkelen er knyttet til den myten om at så å si all gass som produseres på sokkelen blir eksportert – det er overhode ikke riktig. Av en total gassproduksjon på 44 milliarder kubikkmeter ble bare 61 prosent eksportert i 1994. Resten gikk hovedsaklig til å produsere norsk olje. Forbruket tilsvarer gasseksporten til våre desidert største mottakerland Tyskland og Frankrike!

Nå er det slik at man for en rekke olje- og gassfelt ikke har noen eksportløsning for gassen og mye kan dessuten hentes opp senere. Likevel må den rådende politikk om å produsere mest mulig olje fortest mulig ved hjelp av ineffektive gassturbiner ta hovedansvaret for de store unødvendige CO2-utslippene

For eksempel vil hoveddelen av CO2-utslippet fra Norne-feltet skyldes at man reinjiserer gass for å produsere olje. Her kunne man isteden ventet på den videre utbygging av Haltenbanken slik at gassen fra feltet kunne blitt eksportert. Dessuten burde ikke feltet blitt drevet av ineffektive gassturbiner. Statoil har for eksempel beregnet merkostnaden ved å bruke vannkraft på Norne feltet til 517 mill. kr. CO2-utslippet tilsvarer utslippet fra 100.000 biler, hvilket tilsvarer bilparken i Bergen. Norne vil være i drift fra midten av 1997 til år 2015, altså i over 18 år. Alternativet til å gjøre Norne utslippsfritt er altså å sørge for at 100.000 bileiere lar bilen stå i 18 år – og får 270 kroner i året for det.

Det bringer oss over på hva man kan gjøre med kraftgenereringen på sokkelen:

(Fig. Tiltak ved kraftgenerering)

Tiltak ved kraftgenerering

• 1. Erstatte kraftproduksjonen på plattformene med el-kraft fra land
• 2. Fjerning av CO2 fra avgassen og deponering i et underjordisk reservoar
• 3. Utnytte nye fornybare energikilder
• 4. Øke virkningsgraden i kraftproduksjonen, distribusjonsnettet og brukerne
• 5. Redusere kraftbehovet

Det beste man kan gjøre på sokkelen er å erstatte dagens «kullkraftverk» med vannkraft fra land, offshore gasskraftverk med reinjisering av CO2-utslippene og nye fornybare energikilder – altså tiltak 1, 2 og 3 – fordi disse har potensiale til å fjerne alle gassutslipp forårsaket av forbrenning. Når man erstatter de ressurssløsende «kullkraftverkene» får man samtidig frigjort store mengder energi som igjen kan erstatte kullkraft på kontinentet. Denne ekstragevinsten innebærer at tiltak på sokkelen sannsynligvis er et av verdens beste klimatiltak.

Tiltak 4 og 5 kan også være verdifulle men har kun har et marginalt potensiale for reduksjoner av utslipp.

Bellona foreslår at 60 % av energibehovet på plattformene blir dekket av metode 1,2 og 3 innen 2005. Dette vil redusere CO2-utslippene med 6 millioner tonn i forhold til prognosen. I forhold til i dag vil utslippet halveres.

Kraftoverføring fra land ut til plattformer er ingen ny ide. Gassfeltet Troll – som snart kommer i produksjon og vil dobble den norske gasseksporten – skal benytte vannkraft fra land.

En annen energikilde kan være å etablere offshore gasskraftverk i kombinasjon med en fornuftig etterbruk av plattformer:

Offshore gasskraftverk med fjerning av CO2 fra eksosen har vært foreslått tidligere i forbindelse med muligheter for å utnytte CO2-gassen til meroljeutvinning. Hindringene for gjennomføring har vært store etableringskostnader offshore og at de fleste feltene var ikke modne for tertiære utvinningsmetoder.

Injeksjon av CO2 i akviferer – vannførende underjordiske reservoarer – er et konsept som har vært studert siden 1989. Høsten 1996 vil CO2-injeksjon i en akvifer starte i forbindelse med utbyggingen av Sleipner Vest. Akviferer med stor lagringskapasitet er tilgjengelige mange steder på norsk sokkel. En annen mulighet kan være å benytte tomme olje- og gassreservoarer.

Da et liknende konsept ble studert i 1988 var forutsetningene basert på gasskraftverk med betydelig lavere virkningsgrad enn det som er tilgjengelig i dag. Bruk av moderne teknologi vil gjøre CO2-separasjonen enklere. De beregnede kostnadene for CO2- fjerning var forrige gang på størrelse med dagens CO2-avgift. Dagens kostnader vil også være vesentlig lavere fordi man baserer seg på gjenbruk av eksisterende installasjoner med etablert infrastruktur.

Når man også får etablert en infrastruktur for overførsel av elektrisk kraft, blir det økonomisk meget interessant å også benytte nye fornybare energikilder. Nå vil jeg derfor vise en Rolls-Royes utgave av fremtidens kraftverk. Her har vi kombinert det beste av norsk offshore petroleumsteknologi med det fremste av energiteknologi:

Her ser man altså Heimdal plattformen omgjort til et offshore gass, vind, sol, bølge og geotermisk kraftverk. Hvor CO2 fra gasskraftverket blir reinjisert i en akvifer. Alle nye fornybare energikildene er for såvidt allerede testet ut i Nordsjøen. For eksempel benytter Amoco vindkraft på en av sine installasjoner på britisk sektor. Når det gjelder geotermisk energiproduksjon innebærer det en gjenbruk av alle de brønner som oljeselskapene allerede har boret.

Et nøktern anslag over potensiale for geotermisk energiproduksjon fra brukte borehull tilsier at man faktisk kan produsere 40 TWh fra de installasjonene som står på norsk sokkel i dag. Investeringene vil være tilbakebetalt på 8 til 9 år. Når man i tillegg kan dele investeringskostnadene i infrastruktur med andre energikilder blir bilde enda mer optimistisk.

En annen fordel er at det forholdsvis store kjølvannsutslippet fra gasskraftverket kan utnyttes i den geotermiske varmeveksleren, slik at virkningsgraden fra gasskraftverket blir vesentlig forbedret.

I perioden fram til år 2005 er to utbygginger særlig interessante: Utskifting av installasjonene på Ekofisk og utbygging av Haltenbanken. Den videre utbygging av Haltenbanken – i første omgang Åsgård – vil være avgjørende for våre muligheter til både å stabilisere og redusere CO2-utslippene i løpet av den neste 10 års perioden. Bellona har hatt konsekvensutredningsprogrammet til uttalelse og foreslått å utrede en rekke tiltak som nærmest vil eliminere utslippene.

Imidlertid er vi litt forbannet: Som vi så vidt har vært inne på finnes en rekke andre metoder for å marginalisere utslippene. For eksempel ved å redusere kraftbehovet, og å øke virkningsgraden i kraftproduksjonen, distribusjonsnettet og hos brukerne. Derfor har ABB foreslått å benytte Combined Cycle på Åsgard som ville utnytte ca. 59% av brennstoffenergien. Dette ville redusere utslippet fra Åsgård fra ca. 495 000 tonn CO2 årlig til ca. 378 000 tonn. Altså en reduksjon på ca. 117 000 tonn per år. Innspart CO2-avgift ville blitt ca. 42 millioner kroner per år. Til tross for at teknologien er vel utprøvd på land vil Statoil likvel innstallere et konvensjonelt system. Denne teknologivegringen lover ikke bra.

En annen lite prisverdig holdning er selskapenes behandling av kunnskap om mer radikale tiltak. Her heter det at «Denne forskning kan sees på som en opsjon som vi kan ta ut i et påkrevet drivhustilfelle». Det er på tide at selskapene innser at drivhuset står i brann – til overmål en oljebrann. Det er på tide å komme ut av skapet – slutte å forberede og forhindre – men isteden iverksette tiltak som monner.

Fordi det er slik at jo lenger vi venter med å ta klimautfordringen på alvor – desto dyrere og mer radikale endringer må komme. Denne regningen skyver vi i dag videre til fremtidige generasjoner og den vil langt overstige eventuelle oljefond – hvis det da er mulig å måle helse- og miljøforringelser i penger. Tiltakene vil innebære at vi kutter helse, miljø- og klimakostnader for en brøkdel av de fremtidige utgiftene.

Hvis man ikke lukker øynene for petroleumsvirksomheten – men tør å bli litt «skitten på henda» – finnes det tiltak som er relativt lite smertefulle og som gir store garanterte målbare gevinster:

(Fig. Gevinster ved tiltak på sokkelen)

Gevinster ved tiltak på sokkelen

• 1. Økt sikkerhet – økonomisk og miljømessig
• 2. Økt ressursutnyttelse
• 3. økt eksport
• 4. Økt politisk anseelse
• 5. Store økonomiske gevinster
• 6. Nye lønnsomme arbeidsplasser
• 7. Utvikler Nordsjøen som kraftsenter og Norge som energinasjon

Tiltakene vil etablere fremtidsrettede industriprosjekter som vil gi Norge flere ben å stå på – slik at vi ikke går baklengs inn i det nye årtusen totalt avhengig av oljeinntektene alene. Tiltakene vil gi en dramatisk forbedret ressursutnyttelse – og både gevinsten og teknologien kan eksporteres med god profitt. Tiltakene innebærer gjenbruk av plattformer, rørledninger og borehull slik at man også oppnår økt utnyttelse av de enorme investeringene som allerede er foretatt på sokkelen.

Tiltakene innebærer at Norge i fremtiden kan etablere flere tusen arbeidsplasser innenfor energisektoren, hvis de politiske rammevilkår legges til rette. Og ikke minst hvis muren mellom den fossile industrien på den ene siden og nye fornybare energisystemer på den andre – rives.

Tiltakene innebærer at vi vil kunne møte våre internasjonale forpliktelser. I motsetning til å løpe fra den – vil dette vil forbedre vår politiske anseelse. I dag klarer for eksempel Danmark å ha vekst i BNP – samtidig som de reduserer energiforbruket og CO2-utslippene. Storbritannia ser også ut til å nå sin stabiliseringsforpliktelse. Vi skal ikke være en større «drittsekk» i klimapolitikken. Norge skal ikke være en sinke i internasjonale forhandlinger – som skaper problemer når ytterligere utslippsreduksjoner skal diskuteres og fordeles.

Det skal ikke lenger være flaut å få besøk av fremstående representanter for japanske energiselskaper som har kommet hit fordi de har hørt om Gro Harlem Brundtland – og vi ikke har noe å vise dem. Tvert imot skal vi kunne presentere det beste av norsk offshore og energiteknologi.

Industrien skal vite at de kan stole på langsiktige målsettinger – i den erkjennelse av at dette er bedre en utsabile rammevilkår og dramatiske endringer. Såkalte «ansvarlige» politikere skal ikke lenger løpe rundt å advare virksomheter mot å bruke krefter og kreativitet på å løse miljøutfordringer.

Bellonas erkjenner i hvert fall at land som har store inntekter fra salg av fossilt brensel må ta et internasjonalt ansvar og bære utviklingskostnadene for nye energisystemer. Det kan ikke forventes at fattige utviklingsland skal bære disse kostnadene.

Til slutt vil jeg bare bemerke at jeg ikke har stilt spørsmålstegn om hvordan det kan ha seg at ikke oljeindustriens luftutslipp blir konsesjonsbehandlet – slik luftutslipp blir på land? Hvordan er det også mulig at oljeindustrien får lov til å ha utslipp til havet, uten å vite hva de slipper ut? Dermed håper jeg at jeg med god margin ikke har opptådt i nærheten av den opprinnelige betegnelsen av kritiker – som stammer fra det gresk ordet Kritikos og betyr smålig, pirkete kritiker. Takk for oppmerksomheten.