Den 22. april mistet riggen Deepwater Horizon to sikkerhetsbarrierer i letebrønnen de boret. Barrierene er helt avgjørende for at man skal unngå en ukontrollert utblåsning av olje. Etter å ha brent i 36 timer, sank riggen.

Katastrofen i Mexicogolfen kunne også ha skjedd i Norge. Bare en uke etter at mannskapet på Deepwater Horizon mistet sikkerhetsbarrierene i sin brønn, mistet borepersonellet på Gullfaks C sin primærbarriere for andre gang på seks måneder.

Operatørselskapet Statoil varslet Petroleumstilsynet om at en “akutt eller alvorlig fare- og ulykkessituasjon” hadde inntruffet, og at alt ikke-kritisk personell hadde forlatt plattformen.

Risiko for utblåsning

I de neste ukene var og kanskje er det enda en reell risiko for en utblåsning med katastrofale følger. Det første større brønnsparket i brønnen (34/10-C-6-A) inntraff like før jul i fjor. Dybdestudien i etterkant av denne hendelsen viser at man møtte mye høyere trykk enn man hadde planlagt og målt i dette området tidligere.

Det har gjentatte ganger oppstått en alvorlig situasjon under boring av denne brønnen. Like før jul i fjor ble den rammet av et såkalt «brønnspark». Da strømmer gass, olje eller andre væsker inn i brønnen på en ukontrollert måte. Om det kommer ut, er utblåsningen et faktum. Dybdestudien av denne hendelsen trakk frem trykklekkasje på grunn av dårlig sement eller unormalt høye trykk på grunn av trykklekkasje fra en av bergartene man produserer olje fra, som mulige årsaker. Hendelsen som inntraff 19 mai kan skyldes kombinasjon av trykklekkasje og feilende casing (vegg i brønnen).

Flere likheter

– Det er mange ulikheter mellom Gullfaks C-hendelsen, utblåsningen på Snorre A i 2004 og Deepwater Horizon-katastrofen. Men det er også flere likheter. Blant annet var det gass på plattformen ved alle hendelsene. Og da er det bare en gnist som skal til før katastrofen inntreffer, sier Bellona-leder Frederic Hauge.

● På samme måte som på Gullfaks C, opplevde man også på Deepwater Horizon flere såkalte «brønnspark» – ukontrollert innstrømming av olje og gass – før man mistet kontrollen på brønnen.

● I tilfellet for både Gullfaks C og Deepwater var det en serie hendelser og bakenforliggende årsaker, som til sammen fikk et katastrofalt utfall i Mexicogolfen. Den siste utløsende årsaken til at katastrofen i Golfen inntraff, var at den siste sikkerhetsbarrieren – den såkalte blowout-preventeren (BOP’en) – ikke fungerte. Det var denne som stoppet en full utblåsning på Gullfaks C 19. mai.

● Statoil har gjentatte ganger hatt store problemer under boring av brønnen ved navn 34/10-C-6 på Gullfaks-feltet.

● Den alvorligste hendelsen skjedde 19. mai i år, da borepersonellet for andre gang på seks måneder mistet den såkalte primærbarrieren. Det skjedde bare en uke etter at Deepwater Horizon mistet to av sine sikkerhetsbarrierer, noe som førte til ulykken der.

● Like før jul i fjor ble Gullfaks C sin problembrønn rammet av et brønnspark. Om en ikke stopper gassen som strømmer inn i brønnen, er utblåsningen et faktum. Denne hendelsen ble klassifisert som rød av Petroleumstilsynet. Med det havner den i samme risikokategori som hendelsen i Golfen.

● Statoils egen studie av hendelsen rett før jul i fjor anbefalte å etablere en såkalt «beste praksis» for å «drepe» (hindre væsker å komme inn i brønnen) slike problembrønner, og dypere foringsrørsko i Lista-formasjonen. Når samme situasjon kunne oppstå igjen, i samme brønn, har tilsynelatende ingen av anbefalingene blitt tatt til etterretning. Bellona kan heller ikke se at de såkalte APOS-reglene for brønners barrieredesign er tilfredsstilt i forkant av de to alvorlige ulykkene.

● Det er utfordrende og risikofylt å benytte sementpumper ved trykkbalansert boring som borepersonellet på Gullfaks gjorde den 19ende, Bellona synes det er særlig kritikkverdig at influksen, dvs. gassboblen som kom inn i brønnen, ikke ble oppdaget og dermed fikk strømme helt opp til plattformdekket der eksplosjonsfaren er enorm. Ved et vanlig brønnspark avledes gassen inn i egne seperatorer. Dette kan vi ikke se var tilfelle på Gullfaks C den 19ende, da gassdetektorene ble aktivert i shakeren (et kar som tar imot borevæsken fra brønnen på plattformdekket). 

● Heldigvis var gassboblen på Gullfaks ikke like stor som den som kom opp på Deepwater. Gassboblen på Deepwater var så stor at den ble dratt inn i generatorene (i stedet for luft) og dermed  fikk for eksempel lyspærene til å sprekke og antenne gassen – eksplosjonen var et faktum. 

● Det ser ut til å være uvisst hvor mye olje og gass som kommer strømmende inn i brønnen om man mister kontrollen på Gullfaks C igjen. Da Statoil 31. mai lyktes med å sette en sementplugg i brønnen, klarte de akkurat det BP ikke har klart i ulykkesbrønnen i Mexicogolfen. Denne sementpluggen har lyktes i å isolere den nederste delen av brønnen, men ikke problemsonen man mister boreslam til. Fra Golfen er det rapportert om flere svakheter på BOP’en. Heller ikke på Gullfaks C fungerte denne som den skulle før de første brønnsparkene. Gjennomgående for begge tilfellene er at enheten i forkant av hendelsene har krevd mye vedlikehold og utskifting av deler. `

● På bakgrunn av informasjon som kom frem under kongresshøringen etter Deepwater Horizon-ulykken, vet vi at BOP’en ikke vil fungere ved 1 av 15 utblåsninger. Den var ikke sterk nok til å kutte gjennom skjøtepunktene nedover.

En sort svane

Hendelsen i Golfen overskrider langt de risikoestimatene BP opererte med. Risiko består både av sannsynligheten for at en ulykke inntreffer og konsekvensene av en ulykke. Risikoen forbundet med både Deepwater og Gullfaks C mye høyere enn det som ble lagt frem i forkant av boringene. Dersom man undervurderer konsekvensene av en hendelse, og/eller undervurderer faktorer i undergrunnen, undervurderer man også risikoen ved boring betraktelig.