Statoil skal altså bruke 26 milliarder norske kroner (4,7 mrd USD) på å kjøpe oljeskiferselskapet Brigham Exploration Company. På pressekonferansen forrige uke beskrev konserndirektør i Statoil, Helge Lund, oppkjøpet som et viktig strategisk utviklingstrekk for Statoil. Det er en strategi som regjeringen burde ha store problemer med.  

Kontroversiell metode

Det Texas-baserte selskapet har rettigheter til oljeutvinning i et 1500 km² stort område i Nord-Dakota og Montana i USA. Her driver man med utvinning av oljeskifer fra Bakken og Three Forks formasjonene, som ikke er mulig å hente opp med vanlig produksjonsteknologi. Isteden benytter man seg av hydraulisk oppsprekking, også kjent som fracking.

Metoden går ut på å sprekke opp skifer med høyt trykk for å få ut oljen. Man sprenger, eller perforerer, de horisontale brønnene og pumper ned store mengder ferskvann sammen med ulike kjemikalier og sand for å holde sprekkene åpne. Dette er åpenbart en produksjonsmetode som har store utfordringer.

Ifølge en studie skrevet på oppdrag for Europaparlamentets miljøkomite består disse blant annet av arealbeslag og naturinngrep, høyt transportbehov, utslipp av CO₂ og metan ved brønnhodet, stort forbruk av ferskvann, fare for jordskjelv og utslipp av radioaktive partikler. I tillegg kan grunnvann og andre drikkevannskilder forurenses ved at olje, gass og kjemikalier når grunnvannet gjennom induserte sprekker.

Krevende tilsyn

Statoil skal inn i et område som har hatt en eksplosiv økning i produksjonen de siste årene. I Nord-Dakota alene har den månedlige oljeproduksjonen økt fra tre millioner fat i 2005 til 14 millioner fat i august i år. For et område som har hatt mer eller mindre jevn produksjon siden 60-tallet innebærer en slik økning store utfordringer. Dette har blant annet de lokale myndighetene, som skal prøve å regulere den nye oljeindustrien, fått erfare.

Ifølge Lynn Helms, direktøren for delstatens avdeling for mineralressurser, mangler de nok ressurser til å føre et godt nok tilsyn av den gryende oljeindustrien. Tilsynsmyndigheten er dimensjonert for å overvåke 100 borerigger og 5000 brønner. I september i år var 197 borerigger og 6000 brønner i aktivitet og det er ventet at dette antallet vil øke betraktelig i løpet av året. I tillegg er tilsynet med de om lag 900 avfallsbrønnene og over 5000 områdene med avfallsdepoer sporadisk.

Store miljøkonsekvenser

Flere av miljøutfordringene knyttet til fracking er allerede synlige i områdene Statoil nå skal operere i. For hvert fat skiferolje som produseres kreves det opp til fem fat vann. I de tørre strøkene i Nord-Dakota fremstår tilgangen på vann som en av de største lokale miljøutfordringene, når hver brønn krever mellom 7,5 millioner og 15 millioner liter vann. Vann som må fraktes inn med en armada av semitrailere. Det totale vannforbruket er estimert å stige til over 20 milliarder liter hvert år.

Den store økningen i antall brønner har også ført til økte utslipp i områdene. Ifølge delstatens helseavdeling ble det registrert 614 oljerelaterte utslipp i 2010, en økning fra 478 i 2009. Brenning av gass (fakling), som er forbudt i Norge, er også blitt et stort problem. Ifølge delstatens industrikommisjon ble det i 2010 faklet over fire millioner kubikkmeter gass hver dag, noe som tilsvarer 30 prosent av all gassproduksjonen i delstaten. Det alene bidrar til CO₂-utslipp på om lag to millioner tonn hvert år, eller om lag 4 prosent av Norges totale klimagassutslipp.  

Typisk norsk å være god?

Med det nye oppkjøpet befester Statoil sitt engasjement i skitne energikilder. Fra før av har Statoil gått inn i oljesand i Canada og skifergass i USA, alle prosjekter med tilsvarende eller større miljøutfordringer enn det nye oljeskiferprosjektet. I Canada er Statoil trukket inn for retten og saksøkt for 19 tilfeller av lovbrudd. I mai i år varslet statsadvokaten i Maryland i USA at de ville ta initiativ til et søksmål mot skifergassprosjektet, etter at giftig boreveske rant ut i en elv etter en brønneksplosjon.

Til tross for dette lever forestillingen om at det er typisk norsk å være god i beste velgående her hjemme. At Statoil, som et norsk selskap, naturligvis kommer til å drive mer miljøvennlig enn alle andre selskap virker som den rådende oppfatningen blant norske politikere. Ifølge Dagbladet har ikke APs miljøpolitiske talskvinne, Eirin Sund, noen problemer med det nye oppkjøpet, tilsynelatende fordi hun tror at et norsk selskap skal gjøre denne produksjon bedre.

Produksjonen på vår egen sokkel viser et annet bilde. Det var Statoil som sto bak oljeutslippet fra Statfjord A plattformen i 2007, utslippssprekken på Snøhvit som egenhendig økte norske utslipp i 2008, giftige lekkasjer fra 14 avfallsbrønner de siste ti årene og nedstengning av 50 brønner på grunn av fare for utblåsning på Gullfaks i 2010. Når det gjelder CO₂-utslipp per produsert fat med olje har hele Midtøsten-regionen produsert “renere” olje enn Norge, helt siden 2008.

Tilstand av fornektelse

Det nye oppkjøpet er opplagt problematisk. Det viser at Statoil ikke bryr seg om regjeringens klimapolitikk. Skal vi nå målet om maks to grader global oppvarming må store deler av verdens kjente fossile reserver forbli i bakken.

Helge Lund og resten av Statoil-styret har lullet seg inn i en tilstand av fornektelse, antakeligvis med det internasjonale energibyråets prognoser om business as usual som sengelektyre, når de tror at ukonvensjonelle fossile energikilder er et viktig strategisk utviklingstrekk for fremtiden.

På kort sikt er dette et veddemål som Statoil sikkert vil tjene fett på. På lengre sikt er det noe både selskapet, og vi som hovedaksjonærer vil tape på. Et nødvendig tap kan man si, for investeringer som dette vil måtte bli verdiløse i fremtiden dersom vi skal lykkes med en ambisiøs klimapolitikk. Statoil gjør klokt i å innse det før, heller enn senere. 

Håvard Lundberg, klima- og energirådgiver i miljøstiftelsen Bellona, havard@bellona.no