Denne kronikken ble først publisert i Dagbladet 9. mars 2016.

I stedet for å vise veien ut av fossilsamfunnet, har medlemmene i Grønn skattekommisjon brukt halvannet år på å komme opp med feil svar på vår tids viktigste spørsmål. Enda en gang har vi ventet på en miljørapport som viser seg helst å høre hjemme i en skuff. Imens går tiden. Norsk klimapolitikk minner mer og mer om Titanics ferd mot undergangen.

Starten var optimistisk: Utvalget ble lansert som de som skulle ta Norge et langt steg i klimakampen. På en høytidelig konferanse om regjeringens klimapolitikk i Oslo Rådhus 13. mars 2014 slo Erna Solberg fast at «(…) det viktigste grepet er å sette ned en ny, grønn skattekommisjon.»

Erna fikk overhodet ikke det hun bestilte. Marginale endringer i klimapolitikken holder ikke. Fundamentale teknologiske skift er det eneste som gjelder i kampen mot vår tids største problem. Men svarene fra Grønn skattekommisjon er grenseløst utilstrekkelige. Som å pisse på et sankthansbål. Eller å møte opp til oppryddingen etter et jordskjelv med kost og feiebrett. De vil ødelegge det som er bygd opp av vettug klimapolitikk og erstatte den med mer av den politikken som ikke har fungert.

For å vise hvor stusslig utvalgets ambisjonsnivå er, må vi gjøre det litt teknisk: Norges klimagassutslipp har lenge ligget i overkant av 50 millioner tonn CO2-ekvivalenter. I 2014 var de 53,2 millioner tonn. Vi vet at vi ikke bare må kutte utslipp ned til null, de må bli negative i løpet av andre halvdel av dette århundret. Så godt som alle utslipp som kan kuttes, må bort. Grønn skattekommisjon ser ikke ut til å la seg affisere. Selv oppsummerer de den samlede effekten av forslagene sine slik: «Innenlandske utslipp av klimagasser anslås på usikkert grunnlag å bli redusert med 1-2 mill. tonn CO2-ekvivalenter.» La oss gjenta hvor lista ligger: Nærmere hundre prosent. Utvalget er likevel fornøyd med kutt som i aller beste fall gir knappe fire prosents nedgang. Siden det er universitetsprofessorer med i utvalget: Det er fristende å minne om at ingen student noen sinne har fått ståkarakter med en måloppnåelse på 2-4 prosent.

Bellona har kjempet på miljøets side i 30 år. Vi vet hvor mye hver miljøseier koster. Derfor er det fortvilende at utvalget vil reversere noen av de få tilfellene av vettug miljøpolitikk som norske politikere har vedtatt. Utvalgets forslag vil rive ned hele incentivordningen for å fremme salg av nullutslippsbiler. Utvalget har åpenbart ikke forstått hovedformålet med elbilpolitikken i Norge: Å lage et marked som kan kan drive teknologiutviklingen framover og gi oss flere og bedre nullutslippsbiler i framtida.

Utvalgets motstand mot elbilpolitikken skyldes at tiltak som avgiftsfritak visstnok ikke er optimale virkemidler. Grønn skattekommisjon ser ut til å være skeptiske til all miljøpolitikk som ikke innebærer å sette den samme prisen på alle CO2-utslipp. Under gitte forutsetninger har de kanskje rett. Men den virkelige verden er gjerne ikke slik samfunnsøkonomene på Blindern modellerer den. Faktum er at den norske elbilpolitikken har skapt en endring som har bidratt til klimapolitiske kvantesprang. Det ville aldri skjedd om man kun brukte Grønn skattekommisjons foretrukne virkemiddel — lik pris på CO2-utslipp gjennom avgifter eller kvoter.

Grønn skattekommisjon klarer heller ikke å skjule sin motstand mot den såkalte NOx-avtalen, selv om utvalget ikke foreslår umiddelbar avvikling. NOx-avtalen mellom staten og en rekke næringsorganisasjoner har ført til kraftige reduksjoner i helse- og miljøskadelige NOx-utslipp. Den innebærer at bedriftene får fritak fra NOx-avgiften, mot at de skyter inn midler i et fond som finansierer utslippsreduserende tiltak. Miljøresultatene er gode. Utslippene går kraftig ned. Samtidig har NOx-avtalen løst problemet med utslippslekkasje — en av de største styringsutfordringene i miljøpolitikken: At miljøtiltak ett sted fører til at bedrifter flytter til land der utslippene ikke blir regulert. Grønn skattekommisjons kritikk er knapt til å tro.

Til slutt: Utvalget er ensidig opptatt av kostnadseffektivitet, uten blikk for at det ikke er riktig oppskrift når målet er fullstendige teknologiske skifter. De ønsker i stedet en mest mulig teknologinøytral miljø- og klimapolitikk. Dette er nøyaktig den samme strategien som har blitt brukt i årevis. De som mener den har fungert, har lite å støtte seg på. For å drive fram ny klimateknologi og skape et marked for vår hjemmeindustri, må Norge være villig til å akseptere en tiltakskostnad som er høyere enn kvoteprisen i EU ETS. Dette tar ikke utvalget høyde for.

Om ensidig vekt på kostnadseffektivitet skriver professorene Christian Azar og Bjørn Sandén (2005) følgende: «Det er en risiko for at samfunnet i sin higen etter kostnadseffektivitet for å oppnå kortsiktige utslippsmål, blir blinde for det vanskeligere — men like viktige — spørsmålet om å utvikle mer avansert teknologi.»

Bellona vil derfor beskrive dette som en anti-innovasjons-rapport.

Får Grønn skattekommisjon det som de vil, kommer Norge i aller beste fall noen museskritt nærmere det grønne skiftet, mens klimakrisa er nærmere enn noen gang.

Men skrivebordsøkonomene i utvalget vil i det minste kunne glede seg over at alle utslipp prises likt. Det er da noe.