Oslo, 16.10.1998

Klage over NVEs vedtak om å ikke begjære påtale overfor NSB Gardermobanen

NVE har vedtatt å ikke begjære påtale overfor NSB Gardermobanens betydelige miljø-ødeleggelser i Østmarka. Handlingene representerer brudd på vassdragsloven. NVEs begrunnelse for å ikke begjære påtale er at lovbryteren i ettertid har søkt om og fått tillatelse fra NVE.

Bellona mener at NVE i denne saken har opptrådt kritikkverdig, og at NVEs konklusjon om å ikke begjære påtale kan skyldes etatens frykt for å få sin egen dårlige håndtering av skandalen belyst i retten.

 
Vi viser til NVEs vedtak av 13. oktober 1998, arkivreferanse 911-512.7/002.CB.

NVE`s vedtak omkring NSB Gardermobanens brudd på vassdragslovens bestemmelser, slik de fremkommer i NVE`s brev til Økokrim av 13.10.98 ankes herved inn for Departementet med krav om omgjøring av vedtaket.

NVE`s argumentasjon er at a) brudd på vassdragslovens § 8 har forekommet, men at b) fordi de senere har fått tillatelse vil ikke NVE forfølge saken juridisk. Konsekvensene av dette er at Romeriksportskandalen først og fremst vil få konsekvenser når det gjelder kjemikaliebruken, men at de store naturødeleggelsen ikke vil bli påtalt. Dette har også den sekundære effekt at den instans som objektivt sett er mest ansvarlig for de kriminelle handlingene (NSB Gardermobanens ledelse og styre) slipper straff.

Vi har følgende innvendinger mot NVE`s vedtak om ikke å begjære påtale:

1. En ulovlig handling kan ikke defineres som lovlig i etterkant. Fra og med det øyeblikket da tillatelsen til vannstandssenkning forelå var NSB Gardermobanens virksomhet lovlig, det som skjedde forut for dette var og er ulovlig og dette bør påpekes. Det er også viktig å merke seg at den ulovlige virksomheten har foregått i meget lang tid og på en slik måte at NSB Gardermobanens aller øverste ledelse må ha vært klar over det. Det er her nok å vise til dagspressens omtale av Puttjernlekkasjen allerede i februar 1996, samt at NSB Gardermobanen først søkte om tillatelse til vassdragsinngrep i november 1997 (og selve søknaden kom først etter påtrykk fra NVE selv). Det er klart at NSB Gardermobanens ledelse har hatt både mulighet og myndighet til å bringe forholdet iorden på et tidlig tidspunkt, men dette har ikke skjedd. Denne mangel er en av de direkte årsakene til at lekkasjesaken fikk et så stort omfang senere. Et ansvarlig statlig fagdirektorat kan ikke i en slik situasjon la være å påtale forholdet.
2. Det er klare mangler ved NVE`s saksbehandling forut for Økokrims etterforskning av saken. Lekkasjene i Romeriksporten var offentlig kjent i lang tid før søknad om vassdragstiltak forelå. I denne perioden burde NVE ha tatt initiativ overfor NSB Gardermobanen. Dette manglende initiativet er en forsømmelse som har fått store konsekvenser, og det er lett å forstå hvorfor NVE ikke ønsker å få disse forsømmelsene belyst på en, for etaten, ufordelaktig måte. Det sene tidspunkt der NVE kommer inn i saken gjorde at etaten var nødt til å gi tillatelse til langt større lekkasjer enn etaten ellers ville ha gjort. Det er lett å se at etaten nødig vil forsvare de høye lekkasjetallene de måtte gi tillatelse til i f.eks en rettssal. En kan se at NVE ikke burde ha gitt tillatelse til vannstanssenkning i det hele tatt, i og med at dette har vært med på å legitimere NSB`s handlemåte. I stedet burde etaten straks ha påpekt det ulovlige i NSB`s handlinger og deretter ha krevd en handlingsplan gjennomført, for så raskt som mulig å bringe den ulovlige tilstanden til opphør. Denne argumentasjonen brakte Bellona overfor NVE allerede i november 1997, men dette ble ikke hensyntatt. Den manglende hensyntaken til Bellonas innvendinger kan nå sees som en feil. Igjen må det være opplagt at en ikke kan vente at etaten ønsker en slik feil belyst gjennom en juridisk prosess. Lekkasjenes størrelse og omfang medførte konsekvenser også for andre offentlige kontrollorgan. Eksempelvis kom både Statens Forurensningstilsyn og Fylkesmannens miljøvernavdeling i en tvangssituasjon der de var nødt til å gi gift-utslippstillatelse til NSB Gardermobanen fordi vannlekkasjene på dette tidspunkt rett og slett ikke lot seg stanse. Ved forsømmelse å ha satt andre statsorganer i forlegenhet er selvfølgelig pinlig for NVE.
3. Bellonas påstand for dette punktet (jfr pkt 2) )er derfor at NVE er part i saken, ved selv å ha et ansvar for ødeleggelsene som fulgte, og derfor ikke kan forventes å gi et uhildet svar på Økokrims spørsmål om NSB Gardermobanens overtredelse av vassdragsloven var straffbar eller ikke. Det kan derfor være god grunn til å få vedtaket vurdert av Departementet.
4. NSB Gardermobanen har ikke overholdt tettekravene fra NVE. Flere uker sommeren 1998 ble det ikke foretatt tetting i det hele tatt p.g.a. sommerferie. "Lekkasjer fra følgende soner skal så raskt som mulig reduseres til følgende maksimalverdier:…" (NVEs tillatelse til drenering av overflatevann av 22.november 1997).
5. NSB Gardermobanen har i lengre tid argumentert for vanninfiltrasjon (for å opprettholde grunnvannsnivået) uten at NVE som konsesjonsmyndighet har reagert eller vurdert om dette er en forsvarlig måte å håndtere ferskvannsressursene på. Dette til tross for at betingelsene i tillatelsen er: "For å gjenopprette vannbalansen helt må lekkasjene stoppes" (s 3, annet avsnitt i NVEs tillatelse av 22. November 1998). Heller ikke på dette punktet har NVE fulgt opp sitt ansvar overfor NSB Gardermobanen.
6. NVEs valg av tidspunkt for å ikke begjære påtale kan også kritiseres, dvs. like før Økokrim skulle avslutte saken og offentliggjøre sin beslutning. Uten at vi på dette tidspunkt har fått anledning til å gjennomgå etterforskningsdokumentene, er det klart at NVE har vært kjent med at Økokrim aktet å tiltale NSB Gardermobanen for miljø-ødeleggelsene i Østmarka over lenger tid, og at etaten burde ha avklart påtalespørsmålet for lenge siden. Også m.h.t. tidspunkt for vedtak mener vi at NVE har satt andre statsetater, denne gang politiet, i forlegenhet.
7. NVEs håndtering av vassdragsloven har såvidt vi forstår i stor grad knyttet seg til drenering av myrer etc fra norske bønder. At etaten opptrer varsomt i forhold til påtale og straff i slike saker kan ikke uten videre overføres til hvordan store naturinngrep foretas av en statsbedrift som må forventes å ha en helt annen forutsetning for- og kunnskap om både miljøforhold og norske lover. Et annet statsselsap som det kan være naturlig å sammenligne seg med i denne saken kan feks være Oslo Lufthavn as (OSL) som bygde den nye hovedflyplassen på Gardermoen. OSL planla i utgangspunktet flyplassen med en bemanning på 4 personer dedikert til å arbeide med miljøspørsmål knyttet til utbyggingen. Etterhvert viste det seg at bemanningen måtte dobles i tillegg til at man til enhver tid benyttet 3-4 eksterne miljøkonsulenter for å kunne håndtere alle de kompliserte problemstillingene som dukket opp underveis ved utbyggingen. NSB Gardermobanen har ikke på noen måte tatt miljøspørsmål alvorlig, noe som tydelig demonstres ved å se nærmere på selskapets miljøkompetanse og kapasitet på dette området. Ansvaret for dette ligger selvsagt hos ledelsen. Samfunnet må aldri godta denne type praksis hos norske bedrifter, og i særdeleshet ikke fra statsbedrifter som må kunne forventes å være i stand til å skaffe seg både nødvendig miljø- og juskompetanse. Med utgangspunkt i dette vil vi angripe det skjønn som er utvist fra NVEs side i forhold til disse sider ved saken.

På denne bakgrunn tillater vi oss høfligst å anmode om at Departementet omgjør NVEs vedtak av 13. Oktober 1998 og at det begjæres offentlig påtale i denne saken.

Med vennlig hilsen

Frederic Hauge
Daglig leder

Christian Rostock
Saksbehandler