Nyheter

Stortingets konsesjonsbehandling av kraftutbygging i Øvre Otta

Publiseringsdato: 18. mai, 1999

Stortingets konsesjonsbehandling av kraftutbygging i Øvre Otta:
Mangler ved Stortingets beslutningsgrunnlag

Om kort tid skal Stortinget etter planen avgjøre om Kraftlaget Opplandskraft, Tafjord Kraft AS og Glommens og Laagens Brukseierforening (GLB) skal gis konsesjon til vassdragsregulering i Øvre Otta. Beslutningen skal tas med hjemmel i vassdragsreguleringsloven 14. desember 1917 nr. 17 (vdrrgl.) § 8 første ledd, som etter at loven ble endret i 1992 lyder slik:

"Konsesjon til en vassdragsregulering bør vanligvis bare gis, hvis skader eller ulemper for allmenne eller private interesser anses for å være av mindre betydning i sammenligning med de fordeler som reguleringen vil medføre. Hensyn bør dessuten tas til andre skade- og nyttevirkninger av samfunnsmessig betydning".

Det legges med andre ord opp til en interesseavveining der det bare kan gis konsesjon dersom fordelene ved tiltaket overstiger de ulempene det medfører. Helt sentralt for en slik vurdering vil nødvendigvis være at det organ som skal ta (den endelige) beslutningen, har fått seg forelagt et beslutningsgrunnlag som på en forsvarlig og balansert måte gjør rede for de fordeler og ulemper tiltaket vil medføre. Som jeg skal komme tilbake til nedenfor, er imidlertid ikke det tilfellet med Stortingets beslutningsgrunnlag i denne saken (St. meld. nr. 50 for 1997-98).

1. Oversikt over saksgangen
De tre selskapene søkte om konsesjon 3. januar 1996. Norges Vassdrags- og energiverk (NVE) la fram sin innstilling om saken for konsesjonsmyndigheten Olje- og Energidepartementet (OED) 10. mars 1997. NVE mente at fordelene ved det omsøkte inngrepet er større enn skadevirkningene, slik at en anså vilkåret i vdrregll. § 8 første ledd som oppfylt. Konsesjonssøknaden ble imidlertid avslått av OED 23. februar 1998, der en viser til at "hensynet til natur og miljø i denne saken må tillegges avgjørende vekt på bekostning av det utbyggingen ville medføre bl.a. i form av økt krafttilgang. Departementet anser at skadene og ulempene for de allmenne interesser er av større betydning sammenlignet med de fordeler som reguleringen og utbyggingen ville medføre". OEDs avveining av de berørte interessene fikk dermed motsatt utfall av NVEs, men uten at departementet gir noen annen begrunnelse for dette enn det siterte, samt en henvisning til "Regjeringens politikk".

Utbyggerne krevde 6. mars 1998 avslaget på konsesjonssøknaden forelagt for Stortinget, jf. vdrregll. § 8, 2. ledd. De hevder i den forbindelse bl.a. at de foretatte konsekvensutredninger "konkluderer med at virkningene på natur- og miljø er beskjedne" og at "Skjåk kommunestyre har gått inn for utbyggingen med 17 mot 4 stemmer", mens Oppland fylkesting har gjort det samme med 29 mot 16 stemmer. En anser det derfor klart at fordelene ved utbyggingen "vil være langt større enn skadene og ulempene for allmenne interesser".

OED fant ikke at utbyggerne med dette hadde bragt noen nye momenter inn i saken, og opprettholdt sitt sin om å gi avslag på konsesjonssøknadene. I tråd med vanlig praksis, ble så saken lagt fram for Stortinget i form av en særskilt stortingsmelding: Stortingsmelding nr. 50 for 1997-98 Om kraftutbygging i Øvre Otta. Dette dokumentet inneholder foruten en innledning (s. 5-6), hele innstillingen fra NVE (s. 7-160), en oversikt over innkomne uttalelser til denne (s. 161-168), en gjengivelse av OEDs avslag (s. 169) og klagen fra utbyggerne (s. 170), samt en oversikt over tidligere praksis i liknende saker (s. 171) og OEDs bemerkninger til saken (s. 172-174).

2. Vurderingstemaet etter vdrregll. § 8, 1. ledd
NVEs innstilling utgjør altså den altoverskyggende delen av Stortingets beslutningsgrunnlag, og det her er en finner redegjørelsen for den interesseavveiningen som er foretatt etter vdrregll. § 8, 1. ledd. Om innholdet av denne avveiningen skriver professor Inge Lorange Backer (nå ekspedisjonssjef i Lovavdelingen i Justisdepartementet og i sin tid formann for det utvalget som i NOU 1994:12 la fram forslag til ny lov om vassdrag og grunnvann) dette i Karnov, Norsk kommentert lovsamling, 2. utg. 1996, side 425 note 17:

"§ 8 1. ledd ble endret i 1992, som en oppfølging av prinsippene bak lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi m.m. (energiloven eller enl.), jf. Ot. prp. nr. 50 (1991-92) s. 89-90, slik at utbyggeren selv skal vurdere økonomien i et aktuelt prosjekt og bære risikoen for det. Konsesjonsmyndigheten skal derimot vurdere hvorvidt reguleringen vil være samfunnsøkonomisk optimal, og forholdet til miljøet og andre brukerinteresser. Når vurderingen etter § 8 1. ledd 1. punktum er foretatt, foretas det en tilleggsvurdering etter § 8 1. ledd 2. punktum av mer indirekte virkninger (f.eks. for sysselsetting, veiutbygging og lokalisering av bebyggelse), før den endelige konklusjon om konsesjonsspørsmålet trekkes" (min understrekning).

Det legges altså opp til en bred samfunnsøkonomisk vurdering, og også forholdet til miljø og andre brukerinteresser, er en del av vurderingstemaet i bestemmelsen. Det samme er hensynet sysselsetting. I NVEs innstilling heter det imidlertid (sitert fra St. meld. nr. 50 for 1997-98 s. 136):

"NVE har foretatt en samfunnsøkonomisk vurdering av den omsøkte planen. I denne vurderingen er det bare tatt hensyn til de tekniske og økonomiske sidene ved planen, dvs. at det ikke er tatt hensyn til kostnader forbundet med konsekvenser for natur, miljø, sysselsetting osv" (min understrekning).

NVEs avveining synes dermed å ha vært både mangelfull og ensidig, og kan neppe sies å ha vært i samsvar med kravet i vdrregll. § 8, 1. ledd.

3. Nærmere om mangler ved NVEs samfunnsøkonomiske vurdering
NVE legger i sin samfunnsøkonomiske vurdering til grunn at netto samfunnsmessig nytteverdi av utbygging vil være 196 mill. kr ved en kraftverdi på 14/22 øre kWh (sommer/vinter), 480 mill. kr ved 16/24 kWh og 817 mill. kr ved 18/27 øre kWh (40 års økonomisk levetid og 7 % kalkulasjonsrente), jf. St. prp. nr. 50 s. 11. Men premissene for denne vurderingen er sviktende. Loven legger, som det framgår av det overstående, opp til en bred vurdering. Det som er sitert fra NVEs innstilling viser imidlertid at en i den teknisk-økonomiske vurderingen har utelatt en rekke relevante negative forhold for samfunnsøkonomien. Vurderingen er dessuten mangelfull, også om en ser bort fra utelatelsen av de negative samfunnsøkonomiske konsekvensene, som bl.a. er relatert til tap for reiselivsnæring og sysselsetting, og ødeleggelse av natur og miljø.

3.1 Ingen vurdering av negative konsekvenser for reiseliv/turisme
Over 800.000 turister passerer området årlig og Skjåk kommune har ca. 1, 2 millioner overnattingsdøgn, hvilket gjør turistnæringen til den viktigste næringen i kommunen. En burde derfor forvente at det som ledd i NVEs samfunnsøkonomiske analyse var gjort en vurdering av hvilke konsekvenser en eventuell utbygging av Øvre Otta villa ha for turistnæringen og for det lokale næringslivet i sin allminnelighet. Men NVE har altså utelukkende tatt hensyn til de tekniske og økonomiske sidene ved utbyggingen isolert sett, og ikke til kostnader forbundet med konsekvenser for natur, miljø og sysselsetting, jf. St. prp. nr. 50 s. 136.

I konsekvensutredningen (KU) heter det riktignok at en utbygging vil "ha store negative konsekvenser for friluftsliv og deler av turismen i området" (s. 29), men det gis ingen beskrivelse av hvordan en har kommet fram til dette. Det er heller ikke lagt fram noe anslag over økonomiske konsekvenser for turistnæring og sysselsetting. Følgelig er det ut fra det materialet Stortinget har fått fremlagt ikke mulig å vurdere omfanget av disse konsekvensene.

Det kan tilføyes at det neppe ville være noen umulig oppgave å beregne disse konsekvensene, all den stund det ved konsekvensutredninger ved oljeutbygging bl.a. skal sies noe om de negative samfunnsøkonomiske konsekvensene, herunder negative konsekvenser for turistnæringen, som følge av eventuelle ukontrollerte utblåsinger og andre uhell som kan skade natur og miljø. Når dette kan kvantifiseres, burde det også være mulig å kvantifisere de langt mer overskuelige negative miljøkostnadene som vil følge av Øvre-Otta utbyggingen.

3.2 Ingen vurdering av kostnadene ved å ødelegge natur og miljø
NVE har heller ikke inkludert noen beregning av hva som vil være de samfunnsøkonomiske konsekvensene ved at natur og miljø blir ødelagt som følge av utbyggingen. Selv om det ikke er mulig å beregne dette eksakt, burde en i alle fall forvente at det var gjort visse anslag. Det kan her nevnes at SFT har foretatt en beregning av denne typen i forbindelse med konsesjonsbehandlingen av gasskraftverkene i på Vestlandet. Videre fremholder NVE selv i sitt konsesjonsvedtak etter energiloven i denne saken, jf. EK-notat 23/96 Vedtak om konsesjon etter energiloven til bygging av gasskraftverk på Vestlandet, 30. oktober 1996, s. 12:

"Formålet med energiloven er å sikre at produksjon, overføring og omsetning av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte. For å bidra til dette foretas en samfunnsøkonomisk lønnsomhetsberegning som et ledd i konsesjonsbehandlingen. …
Hvis en klarte å verdsette alle relevante faktorer, inklusiv miljøvirkninger, ville en få en framstilling som viste total samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Beregningsgrunnlaget kunne betraktes å være et direkte grunnlag for å avgjøre saken. Mange miljøkonsekvenser og andre virkninger er imidlertid så vanskelig å verdsette at en slik fremgangsmåte neppe kan etterleves. Det velges derfor ofte en forenklet samfunnsøkonomisk beregning, som sammenholdes med vurderinger av andre relevante forhold. En slik tilnærming nyttes også her. Miljøverdsetting kan vurderes under det enkelte tema som en av flere tilnærminger i en evaluering."

I sin konsesjonsvurdering etter energiloven foretok altså NVE, en riktignok sterkt forenklet, beregning av gasskraftverkenes samfunnsøkonomiske lønnsomhet, hvor en også så hen til miljøkostnadene. Når NVE resonnerte rundt disse kostnadene som ledd i den samfunnsøkonomiske vurderingen i denne saken, er det vanskelig å forstå at etaten ikke også skulle kunne gjøre det i en sak hvor en ikke selv er avgjørende myndighet, men saksforberedende organ for OED og i realiteten også for Stortinget. I alle fall burde NVE, dersom en selv ikke så seg i stand til å foreta vurderingen, ha bedt andre om å beregne de samfunnsøkonomiske miljøkostnadene ved utbyggingen. For øvrig har NVE selv i rapporten "Nye fornybare energikilder" (utgitt i samarbeid med Norsk Forskningsråd i 1996) publisert en oversikt over ulike miljøkostnader for ulike energikilder i så detaljerte former at kostnadene er oppgitt i øre/kWh.

3.3 Mangelfull vurdering av distribusjonsdelen
I kalkuleringen av den samfunnsøkonomiske nytteverdien har en heller ikke tatt hensyn til den samfunnsøkonomiske kostnaden av å frakte kraften fram til forbruker. Dette er en klar mangel, for så vidt som NVE selv i EK-notat nr. 23/96 fremholder (s. 15):

"De samfunnsøkonomiske kostnadene ved transport av kraft skal avspeile seg i de tariffer som produsent og forbruker står overfor ved innmating og uttak av kraft fra nettet. Ved en forutsatt kostnadsriktig tariff på transport av kraft, innvirker ikke transportkostnadene på den samfunnsøkonomiske lønnsomhetsvurdering. Der nye kraftverk utløser nye kraftledninger, er det riktig å ta disse kostnadene med i grunnlaget for lønnsomhetsbetraktningene".

For at kraften fra Øvre Otta skal bli tilgjengelig vil det trolig kreves nettutbygginger på mellom 3,5 og 6 milliarder kroner. Kundene kommer imidlertid bare til å betale for drøyt halvparten av de nødvendige nettutvidelsene over egen strømregning. Resten vil måtte betales av de andre abonnentene gjennom nettmonopolene. For overføring fra Øvre Otta til sluttbruker vil de gjennomsnittlige nettkostnadene ligge på mellom 34 og 59 øre/kWh mens nettleien bare er på drøye 20 øre kWh. Mellomlegget må betales av andre strømkjøpere, selv om de ikke kjøper kraft fra Øvre Otta i det hele tatt. Hvis el-brukerne måtte betale den totale samfunnsøkonomiske merkostnad for økt el-bruk, ville fjernvarme og bioenergi ofte bli det billigste, mens Øvre Otta antakelig ikke ville være aktuelt for utbygging overhodet. Se nærmere Erik Sauar: Øvre Otta subsidieres med mellom 1,2 og 3,5 milliarder kroner, Bellona-notat, 4. mai 1999.

4. Vil et eventuelt utbyggingsvedtak være ugyldig?
NVEs samfunnsøkonomiske vurdering er altså svært mangelfull. I tillegg har den gjennomførte konsekvensutredningen ifølge Fylkesmannen i Oppland Miljøvernavdelingen, en rekke mangler, særlig hva angår vurderingen av effektene av de omsøkte og alternative nivåene for minstevannføring nedstrøms i Ottaelva. Det er heller ikke gjort tilstrekkelige vurderinger av følgende av redusert resipientskapasitet og hvilke konsekvenser dette har for det biologiske mangfoldet langs vassdraget (se St. meld. nr. 50 s. 57-58). Også flere andre organisasjoner og instanser har funnet det underlig at NVE, til tross for de sterke indikasjonene på det motsatte, har lagt til grunn at de samlede naturinngrepene vil bli relativt små i forhold til den kraftmengden som innvinnes, jf. St. meld. nr. 50 s. 161 flg., der en del av disse uttalelsene er gjengitt.

Til tross for at den foretatte konsekvensutredningen ble godkjent av Miljøverndepartementet, og at NVE ved brev 7. mars 1997 til søkerne har uttalt at disse har oppfylt sin utredningsplikt for vannkraftutbyggingen etter plan- og bygningsloven §§ 33-1 flg., jf. St. meld. nr. 50 s. 135-136, er det dermed grunn til å spørre om NVE selv har overtrådt forvaltningsrettslige saksbehandlingsregler når en har forberedt saken for OED og Stortinget. Det er også grunn til å spørre om NVEs avveining etter vdrregll. § 8 har vært så ensidig at et eventuelt utbyggingsvedtak basert på denne avveiningen vil måtte anses som ugyldig ut fra alminnelige prinsipper om myndighetsmisbruk.

Siden dette er en sak som skal avgjøres av Stortinget, er det i denne vurderingen nærliggende å ta utgangspunkt i forvaltningsloven (fvl) § 4 fjerde ledd, der det fremgår at loven ikke gjelder for Stortinget. Selv om dette umiddelbart gir det inntrykk at lovens regler om saksforberedelse og utredningsplikt mv. ikke kommer til anvendelse, følger det imidlertid av lovens ordlyd og lovgiverens intensjoner, at unntaket primært gjelder ved Stortingets egen saksbehandling. For forvaltningens forberedelse av Stortingets vedtak, hvori NVEs innstilling inngår, gjør derimot loven ingen unntak. Eksempelvis "er det utvilsomt at loven gjelder [i] vassdragsreguleringssaker" som avgjøres av Stortinget, jf. Woxholt, Forvaltningsloven. Kommentarutgave, 2. utg., 1993, s. 82.

Det vil med andre ord si at når Stortinget – som i dette tilfellet – skal avgjøre en enkeltsak, vil reglene i lovens kapittel IV om saksforberedelse ved enkeltvedtak gjelde fullt ut. Derimot ligger i sakens natur at de reglene som gjelder for begrunnelsen av selve vedtaket og adgangen til å påklage dette, ikke vil komme til anvendelse. Overprøving av en sak som Stortinget har hatt til behandling vil, som Woxholt påpeker, vanskelig kunne "skje på annen måte enn ved domstolene".

På bakgrunn av de mangler som foran er påvist ved NVEs vurdering av de samfunnsøkonomiske ulempene ved utbyggingen av Øvre Otta, er det nærliggende å anta at en ikke utredet disse ulempene på forsvarlig vis. Dette synes i sin tur å ha ledet til at NVEs avveining etter vdrregll. § 8, er truffet på et sviktende grunnlag, og på bakgrunn av en ensidig avveining av de relevante hensyn. Hvorvidt en ser dette som et brudd på utredningsplikten eller som en svikt i skjønnsutøvelsen er av underordnet interesse, så lenge det i begge tilfeller er tale om feil som både enkeltvis og samlet kan lede til at et eventuelt utbyggingsvedtak vil måtte anses som ugyldig.

Dersom Stortinget skulle vedta å gi konsesjon etter vdrregll. § 8, vil NVEs forsømmelse av plikten til å opplyse saken så godt "som mulig", jf. fvl. § 17, og etatens ensidige skjønnsutøvelse ha ledet til at det eventuelle konsesjonsvedtaket vil være beheftet med en såkalt tilblivelsesmangel, som utvilsomt "kan ha" virket inn på avgjørelsens innhold, jf. prinsippet i fvl. § 41. Det skulle her være tilstrekkelig å påpeke at det hersker adskillig tvil om kravet til interesseovervekt i vdrregll. § 8 ved en utbygging av Øvre Otta er oppfylt eller ikke. Et eventuelt konsesjonsvedtak som ikke er basert på en forsvarlig utredning og avveining av de relevante momentene i konsesjonsvurderingen, vil derfor åpenbart lide av feil som "kan ha" virket inn på avgjørelsens innhold.

Dermed er grunnvilkårene for at et eventuelt utbyggingsvedtak vil måtte tilsidesettes som ugyldig oppfylt. Det er videre grunn til å tro at mulighetene for at et søksmål med påstand om at et slikt vedtak må oppheves, vil ha gode muligheter til å nå fram dersom saken bringes inn for domstolene. Det kan her vises til Eckhoff, Forvaltningsrett, 6. utg. 1997, s. 299 der det påpekes at det finnes mange antydninger i domsbegrunnelser om at ensidig vektlegging kan føre til ugyldighet, selv om det finnes få rene eksempler på vedtak som er kjent ugyldige bare av denne grunn. Årsaken til dette er at vedtak hvor ett hensyn er tillagt overdreven stor vekt, som regel også vil lide av andre ugyldighetsgrunner. Slik er det altså også i denne saken, hvor det ikke bare foreligger en ensidig vektlegging av de hensyn som taler for utbygging på bekostning av de hensyn som taler mot, men også en mangelfull utredning av de samfunnsøkonomiske konsekvensene av utbyggingen.

5. Konsesjon til redusert utbygging vil være ulovlig
Den overstående gjennomgangen viser at den samfunnsøkonomiske vurderingen som ligger til grunn for NVEs innstilling om utbygging av Øvre Otta, er mangelfull ved at de negative samfunnsøkonomiske konsekvensene av utbyggingen ikke i tilstrekkelig grad er utredet og tatt hensyn til. Manglene ved den samfunnsøkonomiske vurderingen gjelder imidlertid ikke bare i forhold til en eventuell full utbygging, men i enda større grad i forhold til et eventuelt vedtak som gir konsesjon til en redusert utbygging. Et slikt vedtak vil i så fall bli fattet uten at en har noen samfunnsøkonomisk analyse overhodet å støtte seg til. En redusert utbygging vil medføre at de forutsetningene som ligger til grunn for St. meld. nr. 50 vil bli endret på en rekke vesentlige punkter. Konsekvensene for natur- og miljø vil muligens bli mindre og det vil muligens også kunne oppnås en viss gevinst i distribusjonsleddet, men samtidig vil en redusert utbygging gi en klart redusert samfunnsøkonomisk lønnsomhet i produksjonsleddet. Også fordelingen mellom sommer- og vinterkraft vil kunne endre seg avhengig av utbyggingsløsninger og produksjonsstrategi mm.

Momentene i den interesseavveiningen som vdrregll. § 8, 1. ledd legger opp til vil dermed bli vesentlig endret, hvilket innebærer at St. prp. nr 50 ikke under noen omstendighet vil kunne tjene som grunnlagsmateriale for et eventuelt vedtak som gir konsesjon til en redusert utbygging av Øvre Otta. Dersom et flertall på Stortinget skulle mene at dette er det mest tjenlige alternativet, har det neppe noe annet lovlig valg enn å sende saken fra seg, slik at konsesjonssøkerne dersom de ønsker det kan søke om konsesjon til redusert utbygging. En slik søknad vil deretter måtte behandles på vanlig måte, jf. redegjørelsen for saksgangen i punkt 2.

Dersom et flertall på Stortinget skulle vedta å gi konsesjon til en redusert utbygging, vil dette være i åpenbar strid med vdrregll. § 8, 1. ledd. Denne bestemmelsen legger opp til at det organet som behandler konsesjonssøknaden, i dette tilfellet Stortinget, skal vurdere om reguleringen vil være samfunnsøkonomisk optimal, jf. det som foran er sitert fra Backers kommentarer. Det vil imidlertid ikke Stortinget på det nåværende tidspunkt kunne gjøre, rett og slett fordi det ikke har tilstrekkelig grunnlagsmateriale for å foreta en slik vurdering. Det som ovenfor er sagt om mulighetene for å nå fram med et søksmål mot et eventuelt vedtak om full utbygging, gjelder dermed trolig i enda større grad i forhold til et vedtak som gir konsesjon til redusert utbygging.

6. Konsesjonsvedtaket er ingen endelig avgjørelse av saken
Det er ellers viktig å ha klart for seg at selv om Stortinget skulle gi konsesjon etter vdrregll., gir ikke det utbyggeren noen plikt til å bygge ut. Det innebærer heller ikke at alle hindre på vei mot en utbygging er passert, ettersom utbyggeren også må ha konsesjon etter en rekke andre lovverk bl.a. energiloven. Også plan- og bygningsloven kan skape vansker for utbygger. Om forholdet mellom de nevnte lovverkene og vdrregll. i Øvre Otta-saken bemerker NVE (St. meld. nr. 50 s. 131):

"Det har vært en samordnet behandling av søknadene med KU etter vassdragslovgivningen, energiloven og pbl. Beslutningsnivået er forskjellig for de to søknadene, og det er først etter at en eventuell konsesjon for vannkraftutbygging er gitt, at en konsesjon for bygging og drift av elektriske anlegg kan gis" (min understrekning).

Konsesjon til bygging og drift av elektriske anlegg gis etter energiloven av NVE, med OED som klageinstans. Som det framgår av det som foran er gjengitt fra EK-notat 23/96, virker det som om NVE legger opp til en adskillig bredere samfunnsøkonomisk vurdering når en vurderer saker etter energiloven enn etter vassdragsreguleringsloven. Siden § 8, 1. ledd i sistnevnte lov ble endret i forbindelse med at energiloven ble vedtatt, bl.a. for å gjøre konsesjonsvurderingen etter de to lovverkene mer enhetlige, virker ikke denne forskjellen godt begrunnet. Men på dette punktet er det åpenbart NVEs praksis ved vurdering av saker etter vassdragsreguleringsloven det er noe i veien med, ikke den praksisen som følges ved vurderingen etter energiloven.

Et annet lovverk som kan skape vansker for en vassdragsutbygger er forurensningsloven. Av forarbeidene til denne loven fremgår det at å endre vannføringen i et vassdrag etter omstendighetene kan være omfattet av definisjonen på forurensning i lovens § 6, 2. ledd, jf. 1. ledd. Se bl.a. Ot. prp. nr. 11 for 1979-80 s. 95, der Miljøverndepartementet bemerker at tiltak som fører til at naturlige prosesser i vassdrag blir endret kan være omfattet av definisjonen. Se også Ot. prp. nr. 50 for 1991-92 Om lov om endringer i vassdragsreguleringsloven side 93, der OEDs forgjenger, Nærings- og Energidepartementet antar at "uttak av tilstrekkelige mengder vann kan tenkes å bli rammet av forurensningsloven". Det samme må nødvendigvis være tilfellet med utbygginger som fører til redusert vannføring, jf. at § 6, 2. ledd ikke bare gjelder forhold som faller direkte under definisjonen i § 6, 1. ledd, men all slags påvirkning av miljøet, også påvirkning som ikke er forurensning isolert sett, men som likevel "gjør forurensningssituasjonen verre", jf. Tyrén, Forurensningsloven …med kommentarer, 2. utg. 1997, side 32-33.

Omfattes et tiltak først av § 6, 2. ledd, faller det også inn under lovens § 7 om at "ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning uten at det er lovlig etter §§ 8 eller 9 eller tillatt etter vedtak i medhold av § 11". Dermed vil en vassdragsutbygger også måtte søke konsesjon etter forurensningsloven § 11 før utbyggingen kan iverksettes.

Et eventuelt konsesjonsvedtak fra Stortinget kan dermed vise seg bare å være første runde i det som kan bli en lang og seig kamp – også juridisk – for å stanse utbyggingen av Øvre Otta.

Referanser

Backer, Inge Lorange, Kommentarer til vassdragsreguleringsloven, i Karnov, Norsk kommentert lovsamling, 2. utg, 1996

Eckhoff, Torstein, Forvaltningsrett, 6. utg. 1997, v. Eivind Smith

Konsekvensutredning, Kraftutbyggingsplaner for Øvre Otta, Glitra og Øyberget kraftverker
desember 1995

Kraftlaget Opplandskraft, Tafjord Kraftproduksjon AS og Glommens og Laagens
Brukseierforening, Klage på avslag om konsesjon til vassdragsregulering, 6. mars 1998

Norges Vassdrags- og energiverk, EK-notat 23/96, 30. oktober 1996
NVE, Nye fornybare energikilder, rapport 1996, publisert sammen med Norsk Forskningsråd

Olje- og Energidepartmentet, Avslag på konsesjonssøknad, 23. februar 1998
Ot. prp. nr. 11 for 1979-80 Om lov om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven)
Ot. prp. nr. 50 for 1991-92 Om lov om endringer i vassdragsreguleringsloven

Sauar, Erik, Øvre Otta subsidieres med mellom 1,2 og 3,5 milliarder kroner,
Bellona-notat, 4. mai 1999

St. meld. nr. 50 for 1997-98 Om kraftutbygging i Øvre Otta

Tyrén, Carl Wilhelm, Forurensningsloven … Kommentarutgave, 2. utg. 1997

Woxholt, Geir, Forvaltningsloven. Kommentarutgave, 2. utg. 1993

Flere Nyheter

Alle nyheter