Økologiske effekter av rømt oppdrettslaks

bodytextimage_Figur-4-1..jpg

Rømt oppdrettsfisk påvirker ville bestander av laksefisk. I tillegg til økt konkurranse om føde og habitat kan oppdrettslaksen grave opp og ødelegge villaksens gytegroper.

Påvirkning i havet

Flere undersøkelser har vist at andelen oppdrettsfisk i havet kan være rundt 50 % flere steder (f.eks. Fiske et al., 2001). Dette kan ha implikasjoner for villfisken på to områder: sykdomsoverføring og næringskonkurranse. Problemer med å designe studier som kan påvise dette kvantitativt, har imidlertid gjort at det så langt Bellona kjenner til ikke finnes data på dette foreløpig.

Seinere oppgang

Oppdrettslaks går seinere opp i elva enn hva villaks gjør (Lura & Sægrov, 1991; Fiske et al., 2001). Årsaken til dette er delvis miljømessig og delvis arvelig begrunnet: Oppvekst i smoltanlegg og sjømerder gjør fisken mindre spesifikt stedspreget. Den vandrer ofte tilbake til det området den rømte fra, og derfra opp i omkringliggende elver. Dette gjør at oppdrettslaksen blir forsinket sammenlignet med villfisken. I tillegg vil seleksjon for sein kjønnsmodning (se tabell 1) ha en forsterkende effekt utenfor oppdrettsanlegget, noe som påvirker villakspopulasjonene på flere måter. Videre er sportsfiskesesongen som regel konsentrert til tiden før mesteparten av oppdrettslaksen vandrer opp (Fiske et al., 2001). Dette gjør at det er villaksen som

i all hovedsak utsettes for uttaket fra sportsfiske. En annen konsekvens er at oppdrettsfisken ødelegger gytegroper der villfisken allerede har gytt. Fleming et al. (1996; 2000) viste at oppdrettsfisk i stor grad er preget av gyteatferd som gir lite suksessfulle gyteforsøk og gytegroper.

Oppvekst i elva

Einum og Fleming (1997) har utført både laboratorieeksperimenter og utsettingsforsøk med parr. De sammenlignet oppdrettslaks fra Aquagens avlsstasjon på Sunndalsøra med førstegenerasjons etterkommere fra villfisk fra elvene Imsa og Lone samt hybrider fra kryssinger mellom oppdrettsfisk og villaks. Laboratorieeksperimentene viste i sum at oppdrettsparr hadde endret atferd sammenlignet med villaksen, samt at hybridene ligger et sted midt i mellom.

I forsøkene med parr viste oppdrettsfisken seg å dominere villfisken fra Imsa. Hybridene lå igjen et sted i mellom. For Lonefisken dominerte hybridene. Dette viser at alle fiskene som dominerte, hadde minst halvparten av genene sine fra oppdrettsfisken. En estimering av aggresjon gav tilsvarende resultat.

Det kan virke paradoksalt at et avlsprogram har selektert for aggressive fisk. Ikke-intensjonell seleksjon for atferdsmessige trekk er kjent fra en rekke dyr, bl.a. har avl på dyr som løver og tigere i dyrehager selektert for lite aggressive individer (Gilligan & Frankham, 2003). At det motsatte har vært tilfelle hos laks, er ikke unaturlig da det har vært selektert for rask vekst under tilnærmet ubegrenset mattilgang og fravær av predatorer (diskutert i Fleming & Einum, 1997). Fleming & Einum (1997) konkluderer med at oppdrettsfisk har endret mange trekk som gjør dem dårlig tilpasset et naturlig miljø sammenlignet med villfisk.

[picture1]I et annet eksperiment (Einum & Fleming, 1997) ble en og en fisk eksponert for en modell som skulle etterligne en potensiell rovfisk. Fiskene ble utsatt for et simulert angrep fra en predator i en tank med kun ett gjemmested. Tid før de kom ut fra gjemmestedet samt tid før de oppholdt seg lengre perioder (mer enn ett minutt) utenfor gjemmestedet ble registrert (se fig. 4). Eksperimentet gav signifikante forskjeller mellom oppdrettsfisk vs. hybridfisk og hybrid vs. villfisk. Liknende funn er gjort for regnbueørret Onchorhynchus mykiss (Johnsson & Abrahams, 1991; Brejikian, 1995). Det kan tyde på at denne typen atferd hos laksefisk har en sterk arvelig komponent samt at flere gener er involvert.

Fleming & Einum (1997) benyttet samme oppdrettslinje fra Sunndalsøra, mens de hentet villfisken fra Namsen, som har gitt mesteparten av det genetiske grunnlaget for den opprinnelige stamfisken for denne oppdrettslinja (Gjøen & Bentsen, 1997). Resultatene til Fleming & Einum (1997) har også støtte i faglitteraturen (Johnsson & Abrahams, 1991; Brejikian, 1995; Einum & Fleming, 1997); oppdrettsfisk er signifikant mer aggressiv enn villfisk.

Helt siden 1975 har det vært selektert for veksthastighet hos oppdrettsfisken (se tabell 1). Samtlige studier Bellona kjenner til, viser at oppdrettsfisk og deres avkom vokser raskere enn villfisk. Fleming et al. (2000) viste at avkom etter oppdrettsfisk og villfisk konkurrerer om tilholdssted og mat i elva. Dominerende og aggressiv oppdrettsavkom vil derfor gi villfisken kraftig konkurranse.

Fra eksperimenter i naturen (McGinnity et al., 1997; Fleming et al. 2000) vet vi at villaksens produksjon av utvandrende smolt er kraftig redusert når oppvekst i elva skjer sammen med etterkommere av oppdrettslaks og hybrider. Reduksjonen hos Fleming et al., (2000) var størst for avkommet etter vill hunnlaks; mer enn 30 % mindre enn forventet. I dette studiet vokste lakseyngel og smolt opp uten konkurranse fra eldre generasjoner, og resultatet kan derfor være en underestimering av problemet. Uansett viser dette at produktiviteten i en laksestamme blir lavere når oppdrettslaks infiserer elva i generasjonen før. Det tilsynelatende paradoksale resultatet viser at man vil forvente at villakspopulasjonene kommer til å bli mindre i neste generasjon når de blir tilført individer med opprinnelse fra oppdrettsanlegg.

Redusert gytesuksess hos rømt oppdrettsfisk

Fleming et al. (2000) slapp ut vill- og oppdrettslaks i et avgrenset område i elva Imsa. Parallelt ble oppdrettsfisk og villfisk holdt i et kunstig skapt gyteområde inne i et laboratorium. Av dette eksperimentet fant de at oppdrettslaks hadde dårligere gytesuksess enn villaks (oppdrettshannene hadde i overkant av 20 % av gytesuksessen til villfiskhannene. For hunnene var gytesuksessen i overkant av 30 % av villfiskens.); oppdrettsfisken oppviste uegnet gyteatferd; lagde færre gytegroper; oppdrettshannene brukte ikke opp melken (det meste var tilbake, selv etter gyting); og rogna var både mindre og hadde lavere overlevelse enn villaksens. I tillegg så man at etterkommereetter oppdrettsfisken vandret tidligere ut i havet og var mindre i størrelse.

Etterkommerne av villfisk, oppdrettsfisk og hybridfisk ble i studiene til Fleming et al. (2000) merket og deretter latt vandre ut i havet. Fiskene ble gjenfanget da de returnerte til elva som kjønnsmodne. På bakgrunn av dette ble livslang fitness for oppdrettslaksen beregnet til 16 % av villfiskens.

Andelen kjønnsmoden parr er lavere hos oppdrettslaksen (omlag 20 %) sammenlignet med villaksen (omlag 45 %) (Fleming & Einum, 1997). Dette er en naturlig endring av livshistorien som følger av seleksjon for sein kjønnsmodning (se tabell 1), men dette vil samtidig endre den balansen som har evolvert mellom disse to livshistoriene som begge er evolusjonære stabile strategier (ESS). Hvordan dette vil endre populasjonsstørrelsene i naturen er det så vidt vi vet ikke forsket på, og hva utfallet blir er følgelig usikkert.

Konklusjonen til Einum & Fleming (1997) er at oppdrettsfisk utkonkurrerer villfisk i enkelte livsstadier og på den måten fortrenger den lokalt tilpassede villfisken. I andre deler av livssyklusen vil imidlertid oppdrettsfisk være dårligere tilpasset enn villfisk, og populasjonene vil dermed gå tilbake. Ut fra dette studiet kan det tyde på at det er størst risiko for reduksjon av populasjoner i populasjoner med mye predasjon og langsom vekst.

Bellona

info@bellona.no