Lovens §§ 1 og 2 oppregner ulike formål som myndigheter og den enkelte borger må ta hensyn til i forvaltningen av naturen og de ulike naturressurser. I § 1 første ledd heter det at ”naturen er en nasjonalverdi som må vernes”. Dette er et utgangspunkt og en retningslinje for tolkning og skjønnsutøving som nå i stor grad også dekkes av Grunnloven § 110 b. Likeledes oppmykes utgangspunktet i § 1, annet ledd som definerer hva loven mener med naturvern: ”Å disponere naturressursene ut fra hensynet til den nære samhørighet mellom mennesket og naturen, og til at naturens kvalitet skal bevares for fremtiden”.

Ulike former for områdevern
Lovens kap. II oppstiller fire ulike former for områdevern; nasjonalparker, landskapsvernområde, naturreservat og naturminne. Innholdet i de forskjellige verneformer er ulikt, men allikevel ikke klart avgrenset i forhold til hverandre. Ett geografisk område kan tenkes å ha ulikt vern. Et verneområde kan også omfatte vannarealer. Det er antatt at også rene marine verneområder kan etableres.

Et område vernes ikke direkte i kraft av naturvernloven (nvl). Loven oppstiller kun de vilkår som det aktuelle område må oppfylle. Det er forvaltningen som må treffe et vedtak om vern. Denne myndighet tilkommer i utgangspunktet Kongen, jf. §§ 4, 6, 10 og 12, men det er delegert myndighet til Direktoratet for naturforvaltning (DN) til å foreta mindre endringer i vernevedtaket.

Vernebestemmelsene må tolkes i lys av det angitte formål med vernet, jf. eksempelvis Rettstidende 1991 s. 1137. Her ble tre jordbrukseiere idømt bøter for overtredelse av naturvernloven, jfr. res. av 10. november 1988 om fredning av Nesheimvann naturreservat, for at de i det fredede våtmarksområde bl. a. ved bruk av rotorharv hadde frest opp til beite deler av sine eiendommer.

Nasjonalparker
Per 1. januar 2005 er det opprettet 24 nasjonalparker på fastlandet og seks nasjonalparker på Svalbard. Formålet med å opprette nasjonalparker er generelt å bevare naturmiljø og landskap som er lite påvirket av mennesker, og å sikre adgang til friluftsliv i uberørt natur.

Hvilke områder som kan gjøres til nasjonalpark fremkommer av § 3 første ledd; ”For å bevare større urørte eller i det vesentlige urørte eller egenartede eller vakre naturområder kan arealer av statens grunn legges ut som nasjonalpark”.

Hva som er ”større” naturområder kan ikke avgjøres konkret. I praksis er den minste opprettede nasjonalpark, Ormtjernkampen, på 9 km², mens den største er Hardangervidda nasjonalpark, som omfatter 3430 km². I tillegg må området ha visse naturkvaliteter, f. eks som urørt naturområde. Et siste vilkår er at naturområdet må være ”statens grunn”. Et område er statens grunn selv om grunnbokshjemmelen er overført til Statskog SF. Likeledes er det i rettspraksis, se bl. a. Rt. 1963 s. 1263, fastslått at statsallmenninger regnes som statens grunn.

Ifølge § 3, første ledd kan også ”Grunn av samme art som ikke er i statens eie, og som ligger i eller grenser inntil arealer som nevnt i første punktum, kan legges ut som nasjonalpark sammen med statens grunn.” I Rt. 1986 s. 199 fremkommer at ikke hver av de enkelte privateiendommer som blir berørt må grense til statens eiendom. Dommen fastslår dessuten at ”grunnlaget for opprettelsen av nasjonalparken må være statens grunn. Den private grunn må fremtre som et tillegg”.

Formålet med opprettelse av en nasjonalpark er at ”naturmiljøet vernes”, jf. § 3 annet ledd. Det som skal vernes er ”landskapet med planter, dyreliv og natur- og kulturminner”, mot ”utbygging, anlegg, forurensninger og andre inngrep”. Dette medfører at nasjonalparker gis et forholdsvis strengt vernenivå. Det følger imidlertid nærmere regler for hver enkelt nasjonalpark. Vernenivået vil derfor være noe forskjellig for ulike nasjonalparker og avhenger delvis av nasjonalparkens formål.

Nvl § 4 fastsetter at Kongen treffer vedtak om nasjonalpark og at det kan gis ”nærmere bestemmelser om området og dets skjøtsel, herunder om fredning av plante- og dyrelivet”. I dette ligger at vernebestemmelsene fastsettes særskilt for den enkelte nasjonalpark. Vernebestemmelsene kan innebære forbud og innskrenkninger i grunneierens, bruksberettigedes og allmennhetens rådighet, men kan ikke gi det offentlige noen særskilt rådighet over området ut over det som følger av nvl § 21 og adgangen til ”skjøtsel”; det vil si fysiske tiltak for å beskytte naturverdiene.

Konfliktfylte forslag til nasjonalpark (Hardangervidda og Jostedalsbreen) har vært lagt fram for Stortinget som egen sak.

Landskapsvernområder
Per 1. januar 2005 var det opprettet 153 landskapsvernområder. Et landskapsvernområde kan opprettes for forskjellige verneformål. Verneformen kan benyttes på større privateide arealer, og kan derfor benyttes når kravet om statsgrunn ikke oppfylles for nasjonalparker. For at et areal skal legges ut som landskapsvernområde må det være i den hensikt ”å bevare egenartet eller vakkert natur- eller kulturlandskap”, jf. § 5. Det kan enten være en spesiell naturtype eller et visuelt sett vakkert landskap.

Denne verneformen gir lavest vern mot inngrep i naturområdet. I § 5 oppstilles imidlertid som minstekrav at det ikke må iverksettes tiltak ”som vesentlig kan endre landskapets art eller karakter”. Dette er et skjønnspreget kriterium som ofte blir presisert i de konkrete vernebestemmelser som fastsettes i medhold av § 6. Hvorvidt vernebestemmelsene åpner for tekniske inngrep, beror på et skjønn hvor det bl. a. må tas hensyn til inngrepets omfang, lokalisering og tilpasning til omgivelsene, om det i landskapsvernområdet finnes tilsvarende inngrep, og om det er aktiv drift fra før. Et landskapsvernområde kan f.eks. være med på å videreutvikle landbruket gjennom nydyrking og hogst, så lenge dette ikke medfører markerte endringer i terrengformasjoner eller vegetasjonsbilde.

En innskrenkning i mulighetene for landskapsvern gis i § 7, som fastsetter at bestemmelsene i §§ 5 og 6 må vike for reguleringsplan etter plan- og bygningsloven.

Bestemmelsen i § 6 fastsetter at Regjeringen treffer vedtak om hvilke arealer som skal legges ut som landskapsvernområde. Myndigheten er ikke delegert. Hvor strenge vernebestemmelser som kan fastsettes er uklart. Utgangspunktet må være at igangværende bruk kan fortsette.

Naturreservater
”Område som har urørt, eller tilnærmet urørt natur eller utgjør spesiell naturtype og som har særskilt vitenskapelig eller pedagogisk betydning eller som skiller seg ut ved sin egenart, kan fredes som naturreservat”, jf. § 8. To hovedvilkår må oppfylles: For det første stilles det krav til karakteren av natur; at området har urørt eller tilnærmet urørt natur eller utgjør en spesiell naturtype. For det annet stilles det krav til områdets betydning, noe som vil si at det må ha særskilt vitenskapelig eller pedagogisk betydning, eller skille seg ut ved sin egenart.

Gjøres et område til naturreservat, kan det enten ”totalfredes eller fredes for bestemte formål”, eksempelvis som skogs- eller fuglereservat, jf. § 8 siste setning.

Naturreservater er som regel den strengeste fredningsformen, hvor nær sagt alle tiltak som kan påvirke naturen etter omstendighetene er forbudt. Tiltak som lar seg forene med verneformålet kan imidlertid være tillatt, f.eks. jakt i et skogsreservat.

Bestemmelsen i § 9 omhandler biotopfredning. Det kan skje ”i område som har vesentlig betydning for planter eller dyr som blir fredet i medhold av § 13 eller § 14”, og i ”område for planter eller dyr som er eller blir fredet i eller i medhold av annen lovgivning”. Bestemmelsen åpner for at områder som ikke oppfyller vilkårene i § 8 likevel kan fredes. I medhold av § 9 kan det også vedtas fredning av biotoper som er skapt ved eller sterkt påvirket av menneskelig virksomhet.

Ved biotopfredning er det en forutsetning at dyre- eller plantelivet blir fredet i medhold av andre bestemmelser enn § 10.

Naturminne
Som naturminne kan fredes ”geologiske, botaniske og zoologiske forekomster som har vitenskapelig eller historisk interesse eller som er særpregede”, jf. § 11. Bestemmelsen åpner med andre ord for vern av forekomster. Disse må markert adskille seg fra omgivelsene. Sammen med den fredede forekomsten, åpner bestemmelsen også for at arealer omkring denne også kan fredes. Begrunnelsen for bestemmelsen er å verne en buffersone omkring forekomsten, slik at den ikke indirekte skal bli påvirket av inngrep.Myndigheten til å treffe vedtak om naturminne er i § 12 tillagt Kongen. Imidlertid er myndigheten til å frede og oppheve fredninger av mindre botaniske forekomster, såsom enkelttrær eller tregrupper, delegert til Miljøverndepartementet ved kgl. res. 8. desember 1972.