I sin oppsummering av 2010 rett før jul løftet Jens Stoltenberg fram delelinjeavtalen med Russland som fjorårets viktigste politiske sak. Den endelige avtalen om hvor grensen i Barentshavet skulle trekkes ble undertegnet på høstparten, og endte dermed en 40 år gammel konflikt mellom Norge og Russland. Mange anså dette som et vendepunkt i forholdet mellom Norge og Russland, og mente at avtalen viste at lille Norge faktisk kan påvirke russiske beslutninger. I sin årlige oppsummering ga også Jens uttrykk for de store mulighetene som ligger i avtalen, med klar hentydning til framtidig olje- og gassindustri.

Bellona er glad for at delelinjeavtalen er på plass. Vi er enige i at den representerer et vendepunkt og er et utgangspunkt for nye muligheter. Hvis det er slik at Norge faktisk har et snev av innflytelse på sin russiske nabo, mener vi imidlertid at tiden er inne for å ta av seg oljebrillene, heve blikket fra bunnen av Barentshavet og se mulighetene for samarbeid også om andre, langt viktigere saker.

Vi har akkurat lagt bak oss klimatoppmøtet i Cancun. Resultatet var ikke like nedslående som i København i fjor og landene syntes mer enige enn på lenge. Likevel utmerket enkelte land seg som mer vriene og tilbakeholdne enn andre. Sammen med Canada og Japan gikk Russland tidlig ut og markerte sin motvilje mot en forlengelse av Kyoto-avtalen. Russland framstår nok en gang som en uforutsigbar og usikker partner i kampen mot global oppvarming, til tross for at president Dmitrij Medvedev flere ganger det siste året har satt miljøproblematikk på agendaen. Russlands klimadoktrine, som fikk mye positiv oppmerksomhet da den ble lansert for litt over et år siden, har ikke materialisert seg nevneverdig. I tillegg har Russland vært ullen i sine internasjonale løfter om CO₂-kutt, og stått hardnakket på kravet om at opptak av CO₂ i skog skal være med i klimaregnskapet.

Russlands tvilsomme rolle i klimaforhandlingene gjenspeiles i det russiske folks skepsis til klimaendringene. Også russiske klimaforskere bidrar til tvetydige holdninger. En av Russland framstående klimatologer la nylig fram en rapport som viste alle fordelene den globale oppvarmingen vil få for russisk økonomi. Rapporten fra Moscows Power Engineering Institute viser hvordan russiske myndigheter vil spare penger på oppvarming, hvordan jordbruksgrunnlaget vil bli større og framkommeligheten for skipstrafikk i de nordlige områdene øke. Lignende russiske rapporter har tidligere fokusert mest på hvordan Russland kan tilpasse seg klimaendringene, mer enn hva som faktisk bør gjøres for å forhindre økt global oppvarming.

Med dette bakteppet, i tillegg til en vaklende russisk økonomi, har Bellona lenge vært bekymret for at Russland lar seg friste av lettvinte løsninger med kortsiktig økonomisk gevinst. Løsninger som vil gå på kompromiss med miljøet og som vil føre til at den globale oppvarmingen øker i omfang. I Russland kan tining av permafrosten føre til store utslipp av metan, noe som vil gi en dramatisk framskynding av oppvarmingen.

Med Stoltenbergs selverklærte seier i nord og med Norges styrkede tro på sin utenrikspolitiske pondus, mener Bellona at Norge bør benytte anledningen til å snakke reell klimapolitikk med Russland. Norge har et ansvar for å styre den såkalte nordområdepolitikken inn på et annet spor enn olje og gass. Nordområdet har utvilsomt et enormt potensial for energi, men dette gjelder faktisk også hvis man ser bort ifra de tradisjonelle fossile kildene. Potensialet for fornybar energi i Nordvest-Russland er enormt. For eksempel er vindkraftpotensialet på Kolahalvøya målt til å være blant de beste i Europa, med stabile vindforhold og vindhastighet på oppimot 7-9 meter per sekund.

Bellona utfordrer derfor norske myndigheter til å bruke Russlands tilsynelatende nye forhandlingsvilje med Norge til å jobbe fram bærekraftige, miljøvennlige løsninger i samarbeid med russiske myndigheter – for å bremse den globale oppvarmingen. Ville det ikke føles godt å kunne presentere århundrets viktigste sak ved neste årsoppsummering?

Denne kommentaren er også publisert på dagsavisen.no, og var på trykk i Dagsavisen (10. januar 2011).