I det følgende gis en kortfattet oppsummering av de innledende bestem¬melsene i §§ 1, 2 og 3, samt særreglene om avfall i §§ 27 flg. Også straffebestemmelsen i § 79, samt regelen om foretaksstraff i straffelovens § 48 b vil bli nevnt. Erstatningsreglene tas ikke opp her.

Hvem som er forurensningsmyndighet fremgår av § 81. Det er angitt ulike instanser på ulike nivåer i samfunnet. I praksis er SFT forurensningsmyndighet på riksnivå, fylkesmannen på fylkesnivå og kommunen på kommunalt nivå. Er avfallsproblemet omfattende, også innenfor den enkelte kommune, kommer SFT nesten alltid inn som forurensningsmyndighet.

Generelle bestemmelser
Forurensningslovens formål vedrørende avfall er angitt i § 1, første ledd der det bl. a. fremgår at målet er "å redusere mengden av avfall og å fremme en bedre behandling av avfall". Dette er ytterligere utdypet i paragrafens annet ledd, ved at en forsvarlig miljøkvalitet skal sikres, og at avfallet ikke skal medføre fare for helseskader eller for naturen selv. Definisjonen på hva som regnes for avfall er gitt i § 27, se nedenfor.

Fl. § 2 angir politiske retningslinjer for gjennomføring av lovens regler. Paragrafen fastslår en del prinsipper som skal vektlegges i arbeidet med å ta vare på miljøet. Bl.a. påpekes det at prinsippet om bruk av best mulig teknologi og prinsippet om at forurenseren skal betale skal legges til grunn.

Lovens virkeområde er begrenset til det ytre miljø, jf. § 3, første ledd. Utenfor faller dermed miljøet innendørs, dvs. i arbeidslokaler og lignende. Dette reguleres av arbeidsmiljølovgivningen.

Definisjoner
En generell definisjon av avfall er gitt i § 27, første ledd, som sier at både løsøregjenstander og stoffer kan regnes som avfall. Som løsøregjenstand regnes ikke forlatte bygninger eller andre faste installasjoner. Gjenstander som bilvrak o.l. omfattes av regelen, men derimot ikke skipsvrak og flyvrak. Her er det imidlertid innført egne regler. Utslipp av røykgasser og avløpsvann regnes som forurensning og ikke som avfall og reguleres av lovens kap. 2 og 3. Men stoffer som blir igjen etter rensning av avløpsvann og røykgasser kommer innunder avfallsbegrepet. Definisjonen omfatter også avfall i væskeform, som olje- og malingsavfall.

For at noe skal regnes for "avfall" oppstilles som grunnvilkår at de aktuelle "løsøregjenstander eller stoffer" er kassert eller overflødige etter f. eks. en produksjonsprosess. At gjenstandene har en økonomisk verdi eller kan utnyttes på annen måte, utelukker ikke at de kan betegnes som avfall. Blir avfallet bearbeidet til et produkt eller råvare, opphører det å være avfall. Et biprodukt som produsenten selv utnytter eller avhender til andre, er heller ikke avfall. Sondringen mellom hva som er avfall eller råstoff kan være flytende, avhengig av hva som er formålet med gjenstanden eller stoffet. Lagres avfall i håp om at det skal få verdi i fremtiden unntas ikke materialet fra avfallsdefinisjonen. Men hva som regnes for avfall kan endres med tiden.

Selv om gjenstander kommer på avveie, kan de bli betraktet som avfall, hvis eieren ikke lenger har bruk for tingen, og overgir den.

I tillegg til den generelle avfallsdefinisjonen gis det ytterligere tre definisjoner på ulike typer avfall. I § 27, annet ledd defineres ”husholdningsavfall”. Begrepet omfatter "vanlig avfall" og "større gjenstander som inventar" fra private husholdninger.

I tredje ledd defineres "næringsavfall" som avfall fra "offentlige og private virksomheter og institusjoner".

"Spesialavfall" er definert i § 27, fjerde ledd, og er i utgangspunktet stoffer eller gjenstander som i form av avfall kan medføre alvorlige forurensninger eller skade på mennesker eller dyr. Det avgjørende vil være om faregraden i ikke ubetydelig grad overstiger det man vanligvis må regne med fra avfall. Spesialavfall kan også omfatte husholdningsavfall eller næringsavfall. Under bestemmelsen i fjerde ledd faller også større gjenstander som ikke er hensiktsmessig å behandle sammen med annet avfall. Eksempelvis kan her nevnes kjøleskap, bilvrak m.v.

Kan disponeringen av avfallet medføre forurensning, gjelder også reglene i kap. 2 og 3.

Forbud mot forsøpling
Fl § 28 første ledd, første pkt. gir et generelt forbud mot forsøpling ved at "ingen må tømme, etterlate, oppbevare eller transportere avfall slik at det kan virke skjemmende eller være til skade eller ulempe for miljøet". Bestemmelsen gjelder også for bil-,skips- og flyvrak, jf. annet pkt. Betegnelsen "etterlate" gjelder også ved passivitet fra forsøplers side. § 28 tar primært sikte på fast avfall som ikke nødvendigvis vil medfører forurensning. Flytende avfall vil som regel også forurense, og dekkes dermed også av reglene i lovens kap. 2 og 3.

Om avfallet kan virke "skjemmende" må bero på en konkret vurdering hvor de umiddelbare omgivelser har betydning. Det er f. eks. forskjell på om et bilvrak står på en lagerplass, eller plasseres i naturen.

"Skade eller ulempe" – alternativet kommer eksempelvis til anvendelse når knust glass er etterlatt i naturen.

Forbudet i § 28 retter seg mot den avfallet stammer fra, men det kan også komme til anvendelse for avfall på egen eiendom. Eksempelvis kan tenkes at avfallslagringen medfører fare for de som har ferdselsrett over tomten.

Er forbudet i § 28, første ledd overtrådt, oppstiller tredje ledd en alminnelig oppryddingsplikt.

Andre regler om avfall
Fl § 29 gir regler om anlegg for behandling av avfall. Den som driver avfallsbehandlingsanlegg som kan "medføre forurensning eller virke skjemmende" må ha konsesjon etter reglene i lovens kap. 3. Ved forurensning fra opplagsplass er det derfor viktig å se innholdet i konsesjonen for å kunne fastslå om behandlingen av avfallet er i strid med loven.

Fl § 31 gjelder for håndtering av "spesialavfall". Paragrafen gir hjemmel for forurensningsmyndigheten til å gi forskrift eller enkelvedtak om pålegg for kommunen til å samle inn spesialavfall eller for den enkelte til å levere spesialavfall på angitt sted. Dette er f. eks. aktuelt for bilvrak, oljeavfall, malingrester m.v., jf. avfallsforskriften (FOR-2004-06-01-930).

I § 32, første ledd pålegges besitteren av næringsavfall å bringe dette til lovlig avfallsanlegg med mindre det gjenvinnes eller brukes på annen måte. "Lovlig avfallsanlegg" vil som regel være anlegg som beskrevet i § 29. En nedre skranke er satt ved at avfall som ikke medfører forurensing, kan deponeres på eget område.

Fl § 32 åpner også for at tillatelse til å omgå utgangspunktet om at næringsavfall skal binges til avfallsanlegg, kan gis av forurensningsmyndigheten, f. eks. tillatelse til dumping av avfall i sjøen.

Hvis man etterlater, tømmer eller oppbevarer avfall i strid med § 28, gir § 37 hjemmel for at kommunen enten kan pålegge forsøpler å rydde eller dekke rimelige utgifter som fjerning eller opprydding har medført. Det er ved overtredelser av bestemmelsene i § 28 og § 35 første og tredje ledd at § 37, første ledd er aktuell. I tillegg til pålegget om opprydding, kan det fastsettes forurensningsgebyr etter § 73. Videre nevnes at paragrafens annet ledd utvider virkeområdet til også å gjelde for fjerning av motorkjøretøy, skip og fly.

Straff
Straffeansvar for ulovlig håndtering av avfall er fastlagt i fl § 79. Skyldkravet omfatter både den simple uaktsomme overtredelse og den forsettlige overtredelsen av bestemmelsens vilkår. Uaktsomhet foreligger hos den som handler i strid med de krav som må stilles til forsvarlig opptreden på området vedkommende er i befatning med. Hovedbestemmelsen er gitt i § 79, første ledd bokstav a. Regelen gjelder for den som "etterlater eller tømmer samlet avfall", dvs. større mengder med avfall f.eks. fra et lasteplan eller fylt i en plastpose. Videre omfattes også "større kasserte gjenstander". Med dette menes biler, kjøleskap, komfyrer m.v. Til slutt nevnes "spesialavfall", som er definert i § 27, fjerde ledd. Straffebestemmelsen omfatter derimot ikke kasting av mindre enkeltgjenstander, f. eks. sjokoladepapir, men det betyr likevel ikke at slik forsøpling er lovlig. Oppbevaring av avfall faller utenfor bokstav a, men kan være straffbart etter regelen i bokstav b. Det forutsettes da at det er gitt pålegg om opprydding, som ikke er etterkommet. Bokstav b gjelder ved overtredelser av § 37 generelt, og dermed også forskrifter og vedtak gitt i medhold av denne bestemmelsen. Medvirkningsansvar er statuert i bestemmelsens bokstav c.

Dersom overtredelse av disse bestemmelsene kun har ført til "ubetydelig skade eller ulempe", følger det av § 79, tredje ledd at offentlig påtale, dvs. straffeforfølgelse kun skjer etter begjæring av "forurensningsmyndigheten", det vil i praksis si SFT. Men den alminnelige påtalemyndigheten må likevel kunne foreta en avgjørelse om forholdet går innunder regelen, jf. rundskriv R 2818/95 KK fra Riksadvokaten.

Straffelovens § 48 a har regler om foretaksstraff. I dette ligger at ansvaret kan skyves over på virksomheten når noen som er ansatt ved bedriften er ansvarlig for handlingen.