Etter fremleggingen av regjeringens «målsetting» for energieffektivisering i bygg belyste Teknisk Ukeblad forvirring rundt målsetting og estimat for effekten av virkemidler.

Bellona vil i denne kronikken forklare hvorfor mange er så opprørte, belyse regjeringspartienes retorikk og gå gjennom dagens virkemidler for å svare på om de treffer helhetlig.

I Klimaforliket het det at «Stortinget ber regjeringen komme tilbake med et mål for energieffektivisering i bygg i løpet av 2012». Regjeringens målsetting kom i form av prosa om at nybygg i 2040 skal være bærekraftige over livsløpet.

Dette er ikke akkurat noe å styre politikk etter. Videre er ambisjonen at energibruken i bygg skal være vesentlig lavere i 2040 enn i dag, en selvfølge som vil bli oppfylt helt uten hjelp fra regjeringen.

Ordlyden representerer et klart brudd med intensjonene bak forliket. Alle, inkludert Olje- og energidepartementet (OED) og Ola Borten Moe, må vite at det var et kvantifiserbart og etterprøvbart mål man etterspurte i forhandlingene.

Dersom man har ambisjoner pa et område, setter seg man seg et målbart mål. Alle EU-land er pålagt å sette kvantifiserte mål. Norge forpliktes også nar Energieffektiviseringsdirektivet implementeres. Derfor forventet opposisjonen et kvantifiserbart mål når de inngikk Klimaforliket.

Det gjorde også bygge- og eiendomsbransjen og miljøbevegelsen. Bellona ser på dette som et moralsk brudd på Klimaforliket.

OED presenterte også et tall, noe som viste seg kun å være et effektiviseringsestimat for 2020 ut i fra dagens virkemidler. Tallet på 15 TWh er tilsynelatende imponerende, men gjennom TUs artikler avdekkes det derimot at noe kreativ bokføring ligger bak. Hvorfor slik oppstandelse rundt et tall? Jo, fordi man forutså at regjeringen ville bruke det for alt det er verdt.

Under stortingsbehandlingen av saken ble opposisjonen latterliggjort for å henge seg opp i manglende målbarhet av Ap-representant Torstein Rudihagen: Så lenge «ein kan oppnå 15 TWh med dei tiltaka som allereie er sette i gang () må det vere enda betre enn å ha nokre mål», ble det sagt. Man vil etablere de l5TWh som en sannhet for å unngå kritikk.

Tall eller ikke tall. Det vesentlige er om regjeringens politikk treffer bredt, slik at mye energieffektivisering vil tas ut. Gjør den det? Regjeringen fortjener honnør for innstrammingene av energikrav for nybygg i tidligere og kommende byggteknisk forskrift. Men nybyggraten er under 2 % av bygningsmassen.

I 2020 vil 86 % av bygningene være bygget før 2010. Stimulering til energieffektivisering i eksisterende bygninger trengs derfor.

Regjeringen mener 5 av de l5TWh skal effektiviseres i eksisterende yrkesbygg gjennom Enova. Bellona har beregnet at takten i segmentet må økes 3,5 ganger sammenliknet med gjennomsnittet de siste fem årene. Vi er kjent med at Enovas nye programmer særlig vil rettes mot eksisterende yrkesbygg og at resultatene er forventet å øke. Dette vil årlig legge beslag på ca. 36% av Enovas midler, forutsatt samme resultat per støttekrone som i 2011. Enova skal med resten av midlene sørge for utfasing av fossil fyring, fremme ambisiose nybygg, fornybar varme, samt effektivisering og klimateknologisatsing i industrien. Bellona ønsker å tro at dette kan gå i hop. Enovas forbildeprogram som løfter nybygg over minstekravene synes å fungere bra i dag og vil fortsette å gi effekt.

Over halvparten av energien i bygg, ca. 45 TWh, brukes i 2,2 millionene husholdninger. Her skal ifølge OED 80 % av forventet effektivisering på 4 TWh foregå helt av seg selv og uten støtte, takket være mer energieffektive produkter.

Dette skyldes dels bransjeutvikling og dels EUs innstramminger overfor leverandørene, neppe regjeringens politikk.

Dette segmentet skal praktisk talt fortsatt stå uten støtte fra myndighetene og et stort energieffektiviseringspotensiale ignoreres. Det er dette det koker ned til. OED må gjerne bruke teoretiske størrelser om hvor god man er slik at de rødgrønne selv tror det. Men ingen andre blir overbevist om at Norge har en helhetlig energieffektiviseringspolitikk.

Denne kronikken sto på trykk i Teknisk Ukeblad 21. februar 2013.