Denne måneden har vært fylt av energi- og miljøpolitiske avgjørelser i Norge. For en engasjert Bellona-medarbeider er det to som utpeker seg. Den ene til å rase over; Regjeringens investeringsbeslutning i renseteknologi på Mongstad ble nok en gang utsatt, og den andre til å juble over: Regjeringens nei til oljeboring i Lofoten og Vesterålen.

Jeg er for tiden utstasjonert på Bellonas kontor i Brussel og det har vært interessant å observere hvordan disse avgjørelsene har nådd EU-hovedstaden. Det overrasker neppe at ingen av sakene har skapt stor ståhei i Brussel, men det er verdt å merke seg at avgjørelsen om Mongstad ble bemerket, og vel så det, i relevante kretser.

Statoil-kritikk

Regelmessig deltar jeg på møter i Brussel hvor også representanter for tunge industriaktører deltar. Denne måneden ble det skikkelig temperatur, da det ble klart at flere aktører ikke ser noe fornuft i Statoils argumentasjon for å utsette investeringsbeslutningen for Mongstad på grunn av utslipp av aminstoffer under rensingen. I rommet fantes flere med mål om å bidra til å løse klimaproblemet, aktører av typen som lever av å finne løsninger på utfordringene som oppstår underveis, og de hadde en annen innstilling enn den fossile giganten Statoil til spørsmålet om potensielt helseskadelige aminer. Enkelte mente tydeligvis at Statoils argumentasjon var destruktiv.

Og spesielt nok kunne jeg – som den engasjerte miljøverneren i hjørnet av møterommet –tillate meg å lene meg tilbake og observere engasjementet blant tunge industriaktører som var alldeles uenige.

Engasjement

Det morsomme med slike møter i Brussel er at engasjement uttrykkes så ulikt blant folk. Man lærer fort at det finnes en egen høflighetssjargong. Uansett hvor høy temperaturen er, så har du alltid en høflig engelskmann som uttrykker sitt enorme engasjement med en frase av typen: ”I believe that this is something which has somewhat of an unusually high degree of disagreement to it, yes, indeed”. Samtidig sitter nordmennene der og koker, alldeles røde i toppen, med et stemmeleie som lett kunne ha overdøvet VM-bjellene som på samme tid fyrte oppunder det enorme engasjementet oppe i Holmenkollen.

Og ikke før bråket fra bjellene i Holmenkollen hadde lagt seg, fikk vi i miljøbevegelsen noe å juble enda høyere for enn stafettgull. Regjeringen la frem en forvaltningsplan som ikke igangsetter konsekvensutredning og åpningsprosess for oljevirksomhet i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Disse sårbare områdene får fortsatt være i fred.

Mulig å vinne

Saken har ikke har skapt overskrifter i Brussel, men flere følger med. For omtrent et år siden hørte jeg et svensk medlem av EU-parlamentet snakke om hvordan nasjonale interesser kunne ødelegge for de gode europeiske løsningene. Hun brukte et eksempel fra EØS-landet Norge: Hun hadde nemlig truffet den norske energi- og miljøkomiteen fra Stortinget i Brussel, og de hadde gitt uttrykk for at å åpne for oljeboring i nord var i Norges samlede interesse. At den sterke nasjonale motstanden var så lite belyst ergret vår svenske venninne, som mente det ikke nødvendigvis var i en felles europeisk interesse å åpne sårbare naturområder for oljeboring.

Seieren i slaget om Lofoten og Vesterålen er ikke bare en seier for den norske miljøbevegelsen, men for alle som tror at det er mulig, gjennom gode faglige argumenter og stahet, å vinne de store og viktige sakene.

Gode faglige argumenter og stå-på-vilje har vi også i spørsmålet om CO₂-rensing, så vi tror at noen dårlige nyheter etter hvert vil bli snudd til mange gode nyheter.

Tone Knudsen,
nestleder i Bellona Europa

Dette innlegget sto på trykk i Ny Tid 18. mars 2011.