To reaksjoner har gått igjen etter regjeringens skrinlegging av fullskala-rensing på Mongstad. For det første er kommentatorene enige om at karbonfangst og -lagring er en viktig teknologi i kampen mot farlige og uopprettelige klimaendringer. Det har de helt rett i.

For det andre blir det påstått at det var riktig å stanse satsingen på Mongstad. Det er en ubegrunnet feilslutning. Når noe ikke funker, prøver man som regel å fikse det. Når det i tillegg finnes få fullgode alternativer, og man allerede har brukt mye penger og bygget opp stor kunnskap, er det ekstra gode grunner til å ta grep for å få prosjektet til å fungere.

Dersom man uansett ville latt den inkompetente styringen og pengesløseriet fortsette, er det selvfølgelig bra at prosjektet er lagt dødt. Men det ville vært mye bedre om regjeringen hadde latt prosjektet fortsette etter å ha tatt viktige grep:

– I stedet for å gi penger direkte til Statoil før de hadde løftet en finger, burde de offentlige tilskuddene bli gitt steg for steg – etter at Statoil hadde levert varene. På karbonfangst-prosjektet Quest i Canada blir støtten delt ut skrittvis: Noe idet anlegget står ferdig bygd. Mer etter operativ drift i en viss tid. Deretter porsjonsvis etter at så og så mange tonn CO2 er trygt fanget og lagret.

– Gassnova burde ikke sitte med ansvaret for statens involvering i prosjektet. Det burde i stedet bli gitt til Petoro, som ville hatt en helt annen motivasjon for å lykkes på Mongstad. Det skyldes at Petoro har en kommersiell interesse i å tjene penger på CO2: Selskapet er forvalter statens lisenser i alle norske oljefelt, og har interesse av å utvinne mer olje. Hvis CO2 injiseres i oljereservoar, kan mer olje bli utvunnet, noe som øker fortjenesten. Petoro forvalter lisenser på alle norske oljefelt. Dermed er selskapet i en unik posisjon til å kartlegge hvor man best kunne få bruk for CO2-en til meroljeutvinning.

Etter Bellonas syn er det fremdeles ikke for seint å snu. Når problemet er politisk, ikke teknologisk, har politikerne alle muligheter til å få prosjektet på rett kjøl igjen. Hvis Mongstad forblir skrinlagt, får man det verste av to verdener – mye penger er brukt, men man får ikke utnyttet de ressursene som er puttet inn i fullskalaprosjektet.

Samtidig som de la Mongstad dødt, meldte regjeringen at andre prosjekter kan konkurrere om å bli satset på videre. Målet er fortsatt å ha et fiks ferdig fullskalaanlegg klart i 2020. Det har vi liten tro på.

I en rapport fra Gassnova framgår det at fem prosjekter er aktuelle. Flere er gode prosjekter som vi ønsker lykke til. Problemet er bare at de er langt mindre i omfang og bare står i startgropa sammenliknet med Mongstad. Opprinnelig skulle Mongstad-anlegget ha en årlig fangst- og lagringskapasitet på 2 millioner tonn CO2. Et anlegg i forbindelse med kullkraftverket på Svalbard, som Nikolai Astrup i Høyre har flagget interesse for, blir bare på 50.000 tonn årlig. Det blir en vits å kalle Svalbard-prosjektet for et fullskalaanlegg.

Lagringsmulighetene på Mongstad er dessuten langt bedre, mer kartlagt og umiddelbart tilgjengelig. Hvorfor regjeringen nå utelukker Mongstad fra lista over aktuelle kandidater, er umulig å forstå.

Et sterkt bevis for at Mongstad kunne ha blitt vellykket, er at det andre steder i verden bygges fullskalaanlegg med den samme renseteknologien: Mest sannsynlig skulle CO2-en på Mongstad fanges inn ved hjelp av såkalte aminer. Det samme vil skje på kullkraftverket Boundary Dam i Canada, der et ferdig anlegg er i full drift fra april 2014. Det er kun seks år etter at den kanadiske regjeringen vedtok å støtte prosjektet. Regjeringens skrinlegging av Mongstad-prosjektet kom seks og et halvt år etter Jens Stoltenbergs månelandings-nyttårstale. Kontrasten er tankevekkende.

Den eneste akseptable unnskyldningen for å skrinlegge fullskalaprosjektet ville være at framtida til oljeraffineriet på Mongstad er usikker. Derfor er det provoserende at regjeringen bruker uventet store teknologiske og økonomiske utfordringer som begrunnelse. Det eneste det har blitt mer av på Mongstad, er inkompetent styring.

Denne kronikken sto på trykk i VG 27.september 2013.