1. Energibruk

Storbritannia produserte i 2007 63 TWh elektrisk kraft ved sine atomkraftverk[1]. Det gjør landet til verdens tiende største atomkraftprodusent det året. Landets totale installerte kapasitet er på 11 GWh, men produksjonen varierer noe ettersom tilgjengeligheten på spesielt de eldre reaktorene er noe ustabil.[picture1 large]

Atomkraftens andel av elektrisitetsproduksjonen er relativt høy: 16,1 prosent av landets elkraft kommer fra atomkraftverk, noe som plasserer Storbritannia på 8.-plass i verden i denne sammenhengen[2]. Gass- og kullkraftverk sto i 2009 for til sammen 72 prosent av elektrisiteten[3].

Andelen atomkraft har imidlertid sunket det siste tiåret: på slutten av 1990-tallet sto atomkraftverk for omkring 25 prosent av elkraftproduksjonen. Årsaken til nedgangen er nedlegginger av gamle reaktorer, samt at spesielt eldre reaktorer i perioder har redusert produksjon[4].

Hele 97 prosent av landets energiforsyning kommer fra ikke-fornybare energikilder[5].

2. Storbritannias atomkraftverk

Fordelt på ni forskjellige atomkraftverk er det i dag 19 reaktorer i drift i Storbritannia. 10 av dem skal etter de eksisterende planene bli tatt ut av drift i løpet av det inneværende tiåret.

Dette er reaktorene som er i drift i Storbritannia[6]:

Kraftverk/reaktor:	Type:	Kapasitet (MW):	I drift fra:	Forventet nedstenging:
Oldbury 1&2	Magnox	2×217	1967-68	2011
Wylfa 1&2	Magnox	2×490	1971	2012
Dungeness B 1&2	AGR	2 x 545	1983 & 1985	2018
Hartlepool 1&2	AGR	2 x 595	1983 & 1984	2019
Heysham I-1 & I-2	AGR	2 x 580	1983 & 1984	2019
Heysham II-1 & II-2	AGR	2 x 615	1988	2023
Hinkley Point B 1&2	AGR	2 x 610*	1976	2016
Hunterston B 1&2	AGR	2 x 610**	1976 & 1977	2016
Torness 1&2	AGR	2 x 625	1988 & 1989	2023
Sizewell B	PWR	1188	1995	2035
Totalt: 19 reaktorer		10.962 MW
* Opererer på 70 %, 420 MW
** Opererer på 70 %, 420 MW

De fire eldste og minste er Magnox-reaktorer, hvilket betyr at de bruker såkalt Magnox-brensel. Ved reprosessering gir dette spesielt uheldige miljøskadelige utslipp. Disse reaktorene ble utviklet av atomindustrien i Storbritannia, og har først og fremst vært i bruk der. Svært mange av dem er i dag stengt ned. Spesielt for Storbritannia er også de såkalte avanserte gasskjølte reaktorene (AGR), som ble utviklet med utgangspunkt i Magnox-reaktorene. De skiller seg fra andre reaktorer på grunn av at kjølingen skjer ved hjelp av karbondioksid. Dessuten inneholder de, på samme måte som Magnox-reaktorene, grafitt for nøytronmoderering, noe som medfører større fare for brann enn andre moderatorer.

Den siste og nyeste av de britiske reaktorene er en såkalt trykkvannsreaktor (PWR). Omkring halvparten av verdens reaktorer er at denne typen, noe som gjør den til den klart vanligste. I disse skjer kjølingen og nøytronmodereringen ved hjelp av vann under høyt trykk[7].

3. Utviklingsplaner og målsetninger

2006 markerte et skille i den offisielle britiske atomkraftpolitikken. Labour, som hadde gått imot nybygginger hele tiden siden Tony Blair kom til makten i 1997, gikk da inn for å utvide produksjonskapasiteten. Elleve aktuelle steder for nye kraftverk ble nominert, og i oktober 2010 ble åtte av disse godkjent[8]. I mai 2010 inntok David Camerons sentrum-høyre-koalisjon regjeringskontorene, men deres atomkraftpolitikk avviker ikke vesentlig fra forgjengernes.

Det pågår i dag en prosess der målet er å velge ut de optimale stedene for å bygge nye atomkraftverk. Til sammen elleve steder har blitt vurdert[9]. Ingen konklusjon er per februar 2011 trukket.

Labour-regjeringen satte i “Draft National Policy Statement for Nuclear Power Generation” fra 2009 ikke noe eksplisitt mål for økningen i atomkraftkapasitet. Den mente at det ville trenges 60 GW i ny elektrisk kraftproduksjon innen 2025, hvorav 35 prosent skulle være fornybart. Av den resterende andelen på 25 prosent skulle atomkraft stå for “en betydelig del”[10].

Den fornyede satsningen på atomkraft har blitt etterfulgt av en serie tiltak for å fremme nye byggeprosjekter.

Per januar 2011 er dette de planlagte og foreslåtte nye atomkraftreaktorene i Storbritannia[11]:

Selskap:	Sted:	Kapasitet (MW):	Oppstart:
EDF Energyn	Hinkley Point C*	3340	2017/2019
EDF Energyn	Sizewell C**	3340	2020/2022
Horizon	Oldbury B***	3340-3750	2022
Horizon	Wylfa B****	Antatt 5000	2020
NuGeneration	Sellafield*****	Opp til 3600	2023
Totalt på 10–12 reaktorer:	Opp til omkring 19.000 MW
* Til sammen to reaktorer
** Til sammen to reaktorer
*** Til sammen to eller tre reaktorer
**** Til sammen tre eller fire reaktorer
***** Antall reaktorer er ukjent

Klimamål og atomkraft

Storbritannias forpliktelser i henhold til Kyoto-protokollen er å kutte klimagassutslippene med 12,5 prosent i perioden 2008–2012 sammenliknet med 1990-nivå. De nasjonale utslippsmålene finner vi i The Climate Change Act (Klimaloven) fra 2008. Ifølge den skal CO₂-utslippene ned med 34 prosent innen 2020 og 80 prosent innen 2050 – begge tallene sammenliknet med 1990-nivå[12].

I juli 2009 understreket regjeringen i et såkalt white paper at nye atomkraftprosjekter er en del av planene for å omdanne Storbritannia til en lavutslippsøkonomi og oppfylle de planlagte utslippskuttene innen 2020[13].

4. Forskning og utvikling

Storbritannia støttet i 2009 forskning og utvikling av atomkraft med 32,6 millioner euro. Til sammenlikning er tallene for Tyskland 177, for USA 916 og for Sverige 9,47 millioner euro[14].

5. Myndighetsorganer

Nuclear Decommissioning Authority

Nuclear Decommissioning Authority (NDA) ble opprettet i 2004, og er et offentlig organ med ansvar for å sørge for trygg og kostnadseffektiv opprydning etter den britiske sivile atomindustrien. Sentrale oppgaver er dekommisjonering av reaktorer og håndtering av radioaktivt avfall – deriblant mellomlagring og sluttdeponering. NDA er underlagt energi- og klimadepartementet.

Office for Nuclear Regulation

Etter organisatoriske endringer, der for eksempel det tidligere Nuclear Installations Inspectorate ble innlemmet, ble Office for Nuclear Regulation opprettet 1. april 2011. I dag er ONR den sentrale myndigheten på atomsikkerhetsfeltet i Storbritannia. Hovedoppgaven er å håndheve regelverk som skal beskytte mennesker og miljø mot farer fra atomindustrien. Mandatet inkluderer både regulering av utslipps-, ulykkes- og forurensningsrelatert sikkerhet (på engelsk omtalt som “safety”) og sikkerhet som har å gjøre med for eksempel terrorangrep eller tyveri av radioaktivt materiale (gjerne omtalt som “security” på engelsk). ONR gir lisenser til ulike virksomheter ved atomanlegg og kontrollerer at vilkårene blir etterfulgt. Dessuten bestemmer ONR standarder for sikkerhet og sørger for overholdelse av internasjonale standarder.

ONR er underlagt The Health and Safety Executive, som har det overordnede ansvaret for sikkerhet i arbeidslivet i Storbritannia[15].

EA

Det britiske miljødirektoratet (EA, Environment Agency) regulerer og setter vilkår for hvordan de til sammen 34 atomanleggene i landet behandler avfallet sitt[16].

Andre myndighetsorganer og -initiativ

I 2001 igangsatte regjeringen programmet Managing Radioactive Waste Safely, som har som har som formål å føre frem til et endelig vedtak om deponeringsmetode og -sted. I 2003 oppnevnte regjeringen et uavhengig, rådgivende ekspertorgan ved navn Committee on Radioactive Waste Management (CoRWM). Det skal gi råd om hvordan det høyradioaktive avfallet best kan behandles og lagres[17], og ga i 2006 sin tilslutning til byggingen av et sluttlager i dype, geologiske formasjoner for mellom- og høyradioaktivt avfall[18].

6. Avfall

Som en av pionerene innenfor både sivil og militær utnyttelse av atomteknologi har Storbritannia lagt seg opp store mengder radioaktive avfallsprodukter. Per 2006 var det til sammen mellomlagret 80.000 kubikkmeter radioaktivt avfall – i all hovedsak mellom- og høyradioaktivt. Det anslås at i løpet av de neste hundre årene vil dette øke til 470.000 kubikkmeter, i hovedsak som følge av dekommisjonering av kraftverk[19].

Mellom- og sluttlagring

Lavradioaktivt avfall i fast form fra landets atomkraftverk deponeres ved Drigg-lageret nær Sellafield. Det mellomradioaktive avfallet lagres der det genereres, i påvente av endelig håndtering.

Inntil videre er Sellafield også mellomlager for det høyradioaktive avfallet. Der skal det være i 50 år før det etter planen skal ende opp i et endelig deponi.

Det arbeides med et sluttdeponi for høy- og mellomradioaktivt avfall, som skal ta imot både fremtidig og eksisterende avfall. Det skal kalles Geological Disposal Facility (GDF), og kostnadsestimater fra NDA tilsier en prislapp rundt 12 milliarder pund. Omkring 2025 skal man etter planen avgjøre hvor deponiet skal ligge[20], og i 2040 skal anlegget settes i drift.

Arbeidet med et slikt anlegg har imidlertid pågått over lang tid, og prosjektet har i perioder stått stille. Allerede på 1990-tallet ønsket Nirex å bygge et sluttlager i nærheten av Sellafield. Disse planene ble endelig avslått i 1997 og lagt på is. I 2001 igangsatte regjeringen programmet Managing Radioactive Waste Safely (MRWS) for å kartlegge muligheter for veien videre, der målet er å komme frem til et vedtak om lagringsmetode og -sted.[21] Lokalisering rundt Sellafield synes nå som et av de mest aktuelle alternativene[22].

Det er ikke klart om GDF-prosjektet vil være i stand til å forsere de teknologiske barrierene det står overfor. Britiske myndigheter vurderer å bruke den same metoden som blant annet Sverige og Finland har utviklet[23] (se SKB 2011). Det er imidlertid knyttet usikkerhet til denne metoden: I februar 2011 mottok den svenske miljøvernministeren en rapport fra ekspertgruppen Kärnavfallsrådet der den etterspør mer forskning og kunnskap om hvilke konsekvenser den vil ha[24].

Økonomisk ansvar

Eventuelle nye atomkraftverk skal selv bære kostnadene ved dekommisjonering og avfallsbehandling[25]. Energiloven fra 2008 slår fast at før tillatelse til nye atomkraftverk blir gitt, må utbyggeren ha lagt frem detaljerte planer for dekommisjonering og avfallshåndtering, og hvordan kostnaden for dette skal bæres. Myndighetene setter en fast enhetspris for behandling av mellomradioaktivt avfall og brukt brensel. I reaktorenes levetid må selskapet sette av midler til et uavhengig fond. Regjeringen overtar ansvaret for avfallet.

Reprosessering ved Sellafield

Som ett av tre land i verden – Frankrike og Russland er de to andre – driver Storbritannia reprosessering i stor skala. Dette skjer ved Sellafield, som har to reprosesseringsanlegg: B205 er det eldste, og skal etter planen stenges ned i 2016. Det andre er THORP, som ble tatt i bruk i 1994, og skal være i drift frem til 2020, etter de eksisterende planene[26].

7. Dekommisjonering

I 2006 beregnet NDA kostnadene ved dekommisjonering av Storbritannias atomkraftverk og håndtering av det i dag eksisterende avfallet til omkring 72 milliarder pund[27]. Over halvparten av dette skal gå til arbeidet på det store Sellafield-anlegget. Fra april 2011 trådte NDAs reviderte langtidsstrategi i kraft, og ifølge den skal den fullstendige opprydningen på Sellafield være unnagjort i 2120[28].

8. Sikkerhet

Windscale-ulykken i 1957 er den mest alvorlige atomrelaterte hendelsen som har skjedd i Storbritannia. Det brøt ut brann i en grafitt-moderert reaktor, noe som førte til at betydelige mengder radioaktive stoffer ble spredt over et stort område. Ulykken ble klassifisert på nivå fem på Det internasjonale atomenergibyråets INES-skala, som har syv som høyeste karakter[29].

9. Sosial aksept for atomkraft

En undersøkelse fra EU-kommisjonen publisert våren 2007 viste at 17 prosent av befolkningen i Storbritannia er for å øke atomkraftens andel av energiproduksjonen. 36 prosent ønsker å redusere andelen, mens like mange helst ser at dagens nivå opprettholdes.[30]

I den samme undersøkelsen blir også spørsmålet ”når du tenker på kjernekraft, hva er din første tanke?” stilt. 41 prosent velger alternativet ”fordelene med kjernekraft overgår risikoen som følger med”, mens 43 lander på at ”risikoen overgår fordelene”[31]. Rangeres EU-landene etter hvor høy andel som mener fordelene er større enn risikoen, havner Storbritannia på femteplass.

En annen undersøkelse fra EU-kommisjonen, publisert i 2008, forteller at 50 prosent av britene svarte enten ”fullstendig for” eller ”’fairly’ for” overfor atomkraft (her kunne man også velge alternativene ”fullstendig imot” og ”’fairly’ imot”). Dette spørsmålet har blitt stilt en gang før, tre år tidligere, og da var den totale for-andelen 44 prosent. Denne økningen i støtte til atomkraft er typisk for EU-området i denne perioden, der et klart flertall av landene hadde økende atomkraft-støtte – i noen land over 10 prosentpoengs oppgang[32].

Spørreundersøkelser i kjølvannet av Fukushima-ulykken i Japan i mars 2011 viser ulike resultater. I en, utført på oppdrag for Friends of the Earth, sier 37 prosent av de spurte at det nå er mer sannsynlig at de vil være motstandere av nye atomkraftverk i Storbritannia. 75 prosent sier at energisparing eller fornybar energi bør være topprioritet i årene som kommer[33].

Ifølge en annen mye referert undersøkelse, utført av analysebyrået Populus, har lite endret seg: Der er det etter ulykken omtrent like mange som før som mener atomkraften har en rolle i fremtidens energimiks som ved tidligere likelydende spørsmål[34].

10.Fremtidsscenarioer

Siden over halvparten av dagens reaktorer har en forventet levetid som ikke strekker seg ut over dette tiåret, vil det i løpet av kort tid enten måtte bygges nye reaktorer, komme levetidsforlengelser – eller bli en reduksjon i atomkraftproduksjon.

World Nuclear Association (WNA) har i ”Nuclear Century Outlook” gjort overslag over hvordan atomkraftproduksjonen vil utvikle seg i vårt århundre. I Storbritannia anslår WNA at man i 2030 vil ha en kapasitet på minimum 20 og maksimum 30 GWe. I 2060 er mimimums- og maksimumsanslagene henholdsvis 30 og 80 GWe[35]. Når disse tallene leses, bør man merke seg at usikkerheten blir stor når endringer over så store tidsrom skal vurderes.

En rekke faktorer vil være avgjørende for utviklingen på kortere og lengre sikt. Hvorvidt man lykkes i å finne en metode for sikker sluttlagring av radioaktivt avfall, vil trolig bli tillagt stor vekt. Det gjelder ikke minst i befolkningen, som i den nevnte EU-kommisjonsundersøkelsen fra 2008 sterk støtte til å prioritere arbeidet for trygg lagring: 76 prosent sa seg fullstendig enig i at ”en løsning for høyradioaktivt avfall burde bli utviklet nå og ikke overlatt til kommende generasjoner.” 

En viktig faktor, der utviklingen de siste årene – i alle fall inntil Fukushima-ulykken – har gått i atomindustriens favør, er støtte i den offisielle politikken. Etter Labours snuoperasjon i 2006 er det nå et bredt flertall i parlamentet som i utgangspunktet er positive til denne typen kraftproduksjon.

Atomkraftens fremtid vil også påvirkes av hvor stort fokuset blir på mindre karbonintensive energiformer, og hvor effektive klimapolitiske virkemidler som blir tatt i bruk.

Dataene fra kapittelet ”sosial aksept for atomkraft” forteller at den britiske befolkningen er delt i synet på atomkraft. Tendensen synes imidlertid å være at støtten var noe økende før Fukushima-ulykken i mars 2011.

Etter Fukushima signaliserte flere regjeringer at de kan endre holdningen til atomkraft. Storbritannias var ikke en av disse. Det forventes imidlertid at ulykken vil påvirke folkeopinionen, noe som igjen kan medføre politiske endringer.

Kilder:

BBC 2006: http://news.bbc.co.uk/2/hi/business/4859980.stm, lest 24. februar 2011

Bellona 2011:
http://www.bellona.no/factsheets/atomulykker_og_radioaktivt_avfall

EU-kommisjonen 2007: Europeans and nuclear safety. Special eurobarometer 271.
http://ec.europa.eu/public_opinion/archives/ebs/ebs_271_en.pdf

EU-kommisjonen 2008: Attitudes towards radioactive waste. Special eurobarometer 297.

http://ec.europa.eu/public_opinion/archives/ebs/ebs_297_en.pdf

Environment Agency 2011:
http://www.environment-agency.gov.uk/business/sectors/37649.aspx

Financial Times 2011:
www.ft.com/cms/s/0/fa77785e-79a6-11e0-86bd-00144feabdc0.html

The Guardian 2011:
http://www.independent.co.uk/news/uk/politics/britain-goes-cold-on-new-plants-in-fukushimas-wake-2248937.html

Office for Nuclear Regulation (ONR) 2011:
http://www.hse.gov.uk/nuclear/index.htm

World Nuclear Association 2011:
http://world-nuclear.org/info/inf84.html

World Nuclear Association 2011 (2):
http://www.world-nuclear.org/info/inf04ap3.html

World Nuclear Associaton 2011 (3):
http://www.world-nuclear.org/outlook/nuclear_century_outlook.html

OECD/IEA 2010:
http://www.iea.org/stats/pdf_graphs/GBTPESPI.pdf

IEA 2009:
http://www.iea.org/textbase/nppdf/free/2009/key_stats_2009.pdf

Nuclear Decommissioning Authority (NDA) 2011:

NDA Strategy, kan lastes ned fra: http://www.nda.gov.uk/documents/upload/NDA-Strategy-Effective-from-April-2011-full-colour-version.pdf

Nuclear Engineering International, januar 2011, No. 678.

Committe on Radioactive Waste Management 2006 (1): Managing our Radioactive Waste Securely. CoRWM’s recommendations to Government. Publisert 31. Juli 2006.

Committee on Radioactive Waste Management 2006 (2): Third Annual Report 2006:
http://corwm.decc.gov.uk/assets/corwm/pre-nov%202007%20doc%20archive/doc%20archive/tier%202%20%286%29%20-%20reporting/tier%203%20-%20annual%20reports/1887%20-%20third%20annual%20report%20%282006%29.pdf

Committe on Radioactive Waste Management 2011: http://corwm.decc.gov.uk/, sist lest 24. februar 2011

Department of Energy and Climate Change (DECC), Climate Change Act 2008, http://www.decc.gov.uk/en/content/cms/legislation/cc_act_08/cc_act_08.aspx

Department of Environment and Climate Change 2011: http://mrws.decc.gov.uk/en/mrws/cms/home/Why_is_geologi/Why_is_geologi.aspx
(sist lest 25. februar 2011)

Department of Energy and Climate Change (DECC) 2011 (2),
http://mrws.decc.gov.uk/en/mrws/cms/home/What_is_geolog/What_is_geolog.aspx 

(sist lest 25. februar 2011)

Kärnavfallsrådet 2011: Nyhetsblad från Kärnavfallsrådet nummer 1 2011. Tilgjengelig på
http://www.karnavfallsradet.se/sites/default/files/dokument/Karnavfallsradet_1101.pdf

Svensk Kärnbränslehandtering AB 2011:
http://skb.se/Templates/Standard____14883.aspx

Statens Strålevern 2011: http://www.nrpa.no/eway/default.aspx?pid=239&trg=Center_6304&LeftMiddle_6254=6262:0:15,4832:1:0:0:::0:0&CenterAndRight_6254=6304:0:15,4852&Center_6304=6312:80103::0:6321:3:::0:0

 

---

[1] IEA 2009 s. 17

[2] IEA 2009 s. 17

[3] World Nuclear Association (WNA) 2011

[4] World Nuclear Association (WNA) 2011

[5] OECD/IEA 2010

[6] Alle tall og fakta fra WNA 2011

[7] Statens Strålevern 2011

[8] WNA 2011

[9] WNA 2011

[10] WNA 2011

[11] WNA 2011

[12] Department of Energy and Climate Change, Climate Change Act 2008

[13] WNA 2011

[14] IEA (2010), R&D Statistics, http://www.iea.org/stats/rd.asp, lest 28. februar 2011

[15] ONR 2011

[16] Environment Agency 2011

[17] CoRWM 2011

[18] CoRWM 2006, s. 111–115

[19] CoRWM 2006 (2): s. 4

[20] WNA 2011

[21] Department of the Environment and Climate Change 2011

[22] Nuclear Engineering International 2011, s. 5

[23] Department of Energy and Climate Change (DECC) 2011 (2),

[24] Kärnavfallsrådet 2011, s. 1

[25] WNA 2011

[26] WNA 2011

[27] BBC 2006

[28] NDA 2011

[29] Bellona 2011

[30] EU-kommisjonen 2007, Special eurobarometer 271, s. 14

[31] EU-kimmisjonen 2007, Special Eurobarimeter 271, s.18

[32] EU-kommisjonen 2008, Special Eurobarometer 297, s. 8

[33] The Guardian 2011

[34] Financial Times 2011

[35] WNA 2011 (3)