Denne rapporten ("Rotenonbehandlingens effekt på bunndyr i Rauma- og Hensvassdraget, Møre & Romsdal, Del 1: Kvalitative undersøkelser", NTNU/Vitenskapsmuseet 1997) konkluderer med at undersøkelsene i Rauma sålangt ikke kan dokumentere at arter er forsvunnet som følge av rotenonbehandlinga. Forfatterene av rapporten bekrefter overfor Bellona at Miljøvernforbundet i sin anmeldelse har mistolket deres rapport. Antallet arter bunndyr i behandlede dammer og i elva er ikke dokumentert å være redusert som følge av behandlingen, konkluderer forfatterene – som nettopp er lidenskapelig interessert i bunndyr.

Alle arter som forekom tallrikt før behandlinga ble påvist i stort antall ett år etter behandlinga. Av fåtallige, sporadisk forekommende arter ble åtte registrert før behandlinga og ikke etter, mens 12 bare ble registrert etter behandlinga. Dersom en skulle følge Miljøvernforbundets logikk, burde en anmelde staten også for å ha innført nye arter til Rauma under behandlingen! Men variasjonene i hvilke arter en finner, kan like gjerne bero på naturlige svingninger, når og hvor stor prøve som tas og tilfeldigheten i om en får med en sjeldent forekommende art i en prøve – som rotenonbehandlingen. Det er derfor svært vanskelig å si helt sikkert hvilken effekt rotenonbehandlingen har hatt på bunndyrsamfunnet.

Førsteforfatter av rapporten – Jo Vegar Arnekleiv ved NTNU, sier at svingningene i forekomsten og mengden av de ulike artene bunndyr over tid faktisk er et tegn på at økosystemet fungerer. Men han påpeker også at rotenonbehandlingen selvfølgelig påvirker økosystemet og bunndyrsammensetningen, både direkte og ved at fisken som beiter på bunndyrfaunaen drepes under behandlingen.

Bellona er også kritiske til bruken av rotenon. Vi ønsker at bruken skal reduseres så mye som mulig – men uten at dette går på bekostning av bekjempningen av Gyrodactylus salaris. Blant annet bør bruken av kunstige vandringshindre økes der det er mulig for å redusere den strekning av elvene som må behandles med rotenon, og doseringen av rotenon gjøres så lav som mulig for å spare mest mulig annet liv. Det er slettes ikke slik at alt liv som puster med gjeller drepes under en behandling, men ytterligere liv kan spares ved å optimalisere doseringen. Videre bør forskningen på mer spesifikke behandlingsmetoder intensiveres. Direktoratet for Naturforvaltning (DN) finansierer nå forsøk med bruk av lave doser aluminium, som parasitten har vist seg spesielt følsom for. En bør også forske på muligheten for og mekanismer bak eventuell utvikling av resistens mot parasitten – da dette også kan avdekke mulige alternative behandlingsmåter og løsninger. Videre bør det bevilges midler til å opparbeide mer av det bunndyrmateriale som allerede er innsamlet i forbindelse med behandlingen av Rauma, for å få enda bedre innsikt i rotenonbehandlingens effekt på økosystemet i elva. Den store oppgaven for DN er nå å skaffe midler til denne forskningen.

Når det er sagt, er det viktig å understreke at det å la være å behandle mot Gyrodactylus salaris kan få en enda større effekt på økosystemet i elva enn rotenonbehandling – ved at et svært viktig ledd i økosystemet (laksen) i praksis bortfaller over tid. I tillegg vil vi miste det meste av våre lokalt tilpassede villaksstammer – og kanskje den norske villaksen som helhet. Da er det ikke lenger noe poeng å snakke om rømt oppdrettslaks som trussel mot villaksen, om det kan være noen trøst!