I 2006 la Nicholas Stern fram en omfattende rapport om øknomiske konsekvenser av klimaendringene. Stern og hans team forklarte at skadene fra klimaendringer kan koste opptil 20 prosent av det globale bruttonasjonalproduktet (BNP). Å investere i klimatiltak som bremser utviklingen kan koste rundt én prosent av det globale BNP. Valget burde synes opplagt.

Nå mener Stern at han har undervurdert klimatrusselen. I et intervju med Reuters sier han at utslippene vokser enda raskere enn man forutså og at også klimaendringene ser ut til å komme fortere. En viktig grunn til dette er at planetens evne til å suge til seg CO2 blir stadig dårligere.

Et femårig forskningsprosjekt finansiert av EU viser at Nordatlanteren nå bare tar opp halvparten av den mengden CO2 den absorberte på midten av 90-tallet. Som med all annen forskning er det nødvendig at dette funnet utfordres med flere nye studier, men hvis tendensen bekreftes er det alarmerende. Havene trekker til seg rundt en fjerdedel av de årlige CO2-utslippene. Hvis havene blir fylt opp av CO2 og ikke klarer å absorbere mer, har vi et stort problem.

I sommer kommer Stern til Norge for å delta på Climate Conference 08, en internasjonal klimakonferanse som Bellona arrangerer sammen med Club de Madrid, en organisasjon for tidligere statsledere, og Hafslund. Vi ser fram til å få Sterns innspill til hvordan det internasjonale samfunnet kan møte de utfordringene global oppvarming gir oss.

Temaet for konferansen er teknologi og finansiering, ettersom dette er selve nøklene til å løse problemene. Hvordan kan for eksempel rike land bidra til at også fattige land kan ta i bruk den beste teknologien for fjerning av CO2-utslipp fra kullkraftverk?
Hvordan ulike land skal finansiere klimatiltak, og hvordan klimateknologi best kan utvikles og spres internasjonalt, er to avgjørende utfordringer i klimakampen. Men hva er den aller største utfordringen nå?

James Hansen ved NASA er en av verdens ledende klimaforskere, og han har prøvd å advare verden siden 80-tallet. Han blir skarpere og skarpere i sine uttalelser. Hansen peker blant annet på at satellittbilder viser at isen på Grønland og i Antarktis har smeltet mye raskere enn forventet de siste tre årene. Når isen forsvinner reflekteres ikke solstrålene på samme måte lenger, og oppvarmingen forsterkes.

I en ny studie har Hansen og hans kolleger tatt prøver fra havbunnen som gir mulighet til å følge CO2-nivåene i atmosfæren flere millioner av år tilbake. De konkluderer med at et nivå på 450 ppm (deler per million) ikke er forsvarlig, til tross for at Hansen for kort tid siden var blant forskerne som anbefalte at det burde være et mål å stabilisere utslippene på dette nivået.

Nå mener Hansen i likhet med Stern at klimatrusselen er kraftig undervurdert, og han ber om at grensen settes ved 350 ppm. Ifølge Hansen kan all isen smelte og havnivået øke med utrolige 75 meter om CO2-konsentrasjonen er 450 ppm over lang tid. ”Målet vi alle har siktet mot er en katastrofe, en garantert katastrofe”, sier Hansen til Guardian.

Både Stern og Hansen er blant klimaforskerne som mener FNs klimapanel er alt for forsiktige i sine konklusjoner. Vi kan håpe at situasjonen ikke er så ille som Stern og Hansen sier den er. Vi kan håpe at selv noen av FNs klimapanels scenarioer ikke slår til. Men skal vi tørre å ta den sjansen? Skal vi tørre å sitte stille og tvile – og se situasjonen an?

Hansen sier at den absolutt største faren nå er uvitenhet og fornektelse av situasjonen. Det er sunt å være kritisk, men i klimadebatten har alt for mange alarmklokker ringt i alt for mange år.

Hvis vi fortsetter å forurense på samme måte som i dag er sannsynligheten for at det får tragiske konsekvenser enorm. Likevel finnes det fortsatt mange mektige personer som er villige til å ta den sjansen. Dét er den aller største klimatrusselen i dag.

Denne kommentaren publiseres også i VG Helg lørdag 3. mai 2008.