Global oppvarming er kanskje ikke det du tenker mest på når du fryser på tærne og skraper is av bilruta eller lurer på om du får tatt deg en skitur snart. Her på klimatoppmøtet i Cancun i Mexico er situasjonen en annen. Forhandlere fra nesten 200 land befinner seg på et forhandlingssenter som ligger rett ved stranda, og sola varmer godt i nakken når de flyr fra det ene møtet til det andre. Vi får håpe varmen gjør at de er ekstra bevisst på den store utfordringen de er satt til å håndtere.

Bellonas utsendte gruppe utgjør sju av de drøyt 15 000 deltakere på klimatoppmøtet. I tillegg til alle forhandlerne er det nemlig fullt av miljøvernere, forskere, bedriftsledere og journalister her. Alle ønsker å bidra til at forhandlerne får med seg de løsningene – eller problemene – de er opptatt av.  Vi i Bellona har arrangert en rekke møter for å debattere ulike teknologiske klimaløsninger, for å vise at det finnes mange gode muligheter til å møte klimatrusselen.

Bakteppet er ekstremt alvorlig. Enigheten om at kloden varmes opp på grunn av våre utslipp av klimagasser er stor, og ingen kan lukke øynene for varsellampene som blinker.  Problemet er at det er så mange hensyn å ta, og selv om de fleste som er her er overbevist om at man må gjøre noe, er det mange som er redd for at det vil bli dyrt og vanskelig. I Bellona jobber vi for å vise at klimatiltak ikke bare er bra for klimaet, men også for lommeboka.  Hvis vi ikke kutter utslippene drastisk de neste tiårene, vil kostnadene som skyldes ekstremvær og andre sider ved klimaendringene bli enorme. Dessuten er det mange klimatiltak som lønner seg uansett, som strømsparing.

Nå er to uker med klimaforhandlinger snart over, og framgangen har vært god på mange områder. Likevel har det hele veien ligget i kortene at det ikke vil komme noen ny og stor klimaavtale ut av dette møtet. Nå gjøres det også en iherdig innsats for å ødelegge en videreføring av Kyoto-avtalen.  Norge er den største forkjemperen for at avtalen skal fortsette etter at den løper ut i 2012.  EU er også en Kyoto-forsvarer, mens Japan, landet der avtalen ble til, har gjort det klart at det ikke blir noe mer Kyoto der i gården. Når statsminister Putin i Russland også har satt seg på bakbena, og Canada sitter stille og venter på at avtalen skal rase sammen, er det lite håp. USA er som kjent ikke med på Kyoto-avtalen, og det er det største problemenet med avtalen.  Kyoto-avtalen er imidlertid den eneste bindende klimaavtalen vi har, og selv om ikke alle er med, er det viktig å verne om avtalen inntil vi får noe nytt.

Interessant nok handler klimaforhandlingene i stor grad om å unngå å gjøre noe som kan redde klimaet. Enkelt sagt vil ikke USA gjøre noe så lenge Kina ikke gjør noe, Kina vil ikke gjøre noe så lenge USA ikke gjør noe. Og gjør ikke USA og Kina noe, vil heller ikke de andre gjøre noe. De fattigste landene viser, rimelig nok, til at det er de rike landene som må ta det største ansvaret, ettersom det er vi som er blitt rike på å spy ut CO₂, men land som Kina, Brasil og India har nå begynt å få veldig store CO₂-utslipp selv, og kan ikke slippe helt unna. Heldigvis har vi sett en oppmykning av de steile frontene, og Kina og USA er tross alt i en iherdig dialog. Det er en vilje til å finne løsninger her – i alle fall på enkelte områder.

Under de årlige klimatoppmøtene er det vanlig at det ikke kommer ut så mye oppløftende informasjon de første dagene. Landene posisjonerer seg gjerne utad, og krav og beskyldninger males på vegges med stor pensel. Likevel kan det være mye som skjer inne i forhandlingsmøtene.

Kanskje man kommer fram til enkelte avtaler på hvordan man skal finne penger til klimatiltak i fattige land, kanskje man også får en avtale for bevaring av regnskog og en enighet om å satse mer på CO₂-håndtering. I spørsmålet om teknologioverføring mellom land, det vi si hvordan teknologi for for eksempel fornybar energi skal kunne spres på en god måte, har man kommet så langt at man nå sitter og diskuterer detaljer som hvem som skal ha styreverv på et nytt teknologisenter og hvordan årsrapportene skal skrives.

Utfordringen er å finne en balanse mellom de ulike temaene som forhandles. Ordet ”balanse” har i løpet av det siste året blitt selve nøkkelordet i forhandlingene. Her er det snakk om å gi og ta. Nå er det spennende å se om man man må bli enig om alt for å bli enig om noe. Vi håper at framgangen på enkeltområder ikke ødelegges av uenighet på andre. Det er alltid en fare for at det beste blir det godes fiende, men en perfekt avtale får man ikke ut av Cancun-møtet uansett.

Det virkelig store spørsmålet vil fortsatt henge over oss: Kan verden bli enige om å forplikte seg til reduksjoner i klimagassutslippene som stopper den globale oppvarmingen? På klimatoppmøtet i København i fjor ble man enige om en temperaturøkning på maks to grader, men de klimaløftene som er blitt lagt på bordet er langt unna å oppfylle et slikt mål.

Møtet her i varme Cancun vil ikke redde klimaet, men hvis verden kan bevege seg i retning av en ny avtale, som kan komme på neste klimatoppmøte i Durban i Sør-Afrika, er vi i alle fall på riktig vei. Bellona vil fortsette med både å påvirke disse klimaforhandlingene i FN-systemet og jobbe aktivt på andre arenaer for å komme nærmere de store klimakuttene vi trenger.

***

Denne kommentaren har også stått på trykk i Oppland Arbeiderblad.