”Jeg blir skremt av det jeg selv skriver”, forteller Ole Mathismoen i sin nye bok ”Klima – hva skjer”. Han har skrevet om miljøspørsmål i Aftenposten siden 80-tallet og har presentert rapportene fra FNs klimapanel for norske lesere siden den første kom i 1990.

I årene etter 1990 er klimaendringene blitt langt mer dramatiske og verdens vitenskapsfolk er blitt sikrere og sikrere på at vi mennesker selv er skyld i den globale oppvarmingen vi nå opplever.

Fortrengning

Politikerne har gjort omtrent det samme hele tiden. De har snakket med store ord. I ”Klima – hva skjer” skriver Mathismoen om statsledernes løfter tilbake i 1990.

Frankrikes statminister Michel Rocard sa ”Tiden for ord er over. Nå trengs handling. Det er i-landenes enorme utslipp som er hovedårsaken til økt drivhuseffekt. Det er de som må foreta de største utslippsreduksjonene”. Britenes Margaret Thatcher var også krystallklar: ”Ingen unnskyldning er god nok for å unnlate å handle nå. Det er billigst og mest økonomisk riktig å sette inn mottiltak snarest. Jo lenger vi venter, desto verre blir medisineringen”.

Dette budskapet ble gjentatt i den anerkjente Stern-rapporten i fjor, men lite hadde skjedd i mellomtida. Over hele verden, Norge med selvfølge inkludert, har man brukt store ord og snakket om at tida for snakk er over. Likevel har situasjonen bare blitt verre:

– Siden 1990 har uslippene av klimagasser økt med mer enn 25 prosent. De siste årene har de økt med tre prosent hvert år! Fortrengningen har preget politikken, sier Mathismoen til Bellona Web.

Presset nedenfra

Til tross for at han blir redd når han skriver om klimaendringene, og til tross for at jobben hans i stor grad har handlet om å avsløre tomme løfter fra politikerne, er Mathismoen relativt optimistisk.

– Interessen vokser. Det som har manglet til nå er presset nedenfra, for der er politikerne ganske vare, men bare siden klimameldingen kom i juni har det skjedd noe. Opposisjonen presser på fordi de merker presset nedenfra, sier han.

– Også LO har en klimapolitikk nå, fordi mer enn halvparten av medlemmene svarte i en spørreundersøkelse at de ville at LO skulle innta en ledende rolle i klimapolitikken.

Mener alvor

Foran FNs klimaforhandlinger på Bali i desember er det spesielt én ting som er problematisk: uenigheten mellom rike og fattige land. Mange av i-landene ønsker ikke forplikte seg til store utslippskutt hvis ikke også land som Kina og India lover å stoppe utslippsveksten. Nyindustrialiserte land og u-land er på sin side livredde for forpliktelser som hindrer dem i å utvikle seg slik de rike landene har kunnet gjøre.

– Selvsagt må man følge FN-sporet, men i tillegg tror jeg at grupper av land burde slå seg sammen – kanskje fem, ti eller 20 – for å skape tillit. En ny klimaavtale er meningsløs uten u-land, men den globale oppvarmingen er vår skyld, så vi må vise at vi er villige til å betale og at vi mener alvor.

Forslag nr. 1

Ifølge Mathismoen skyldes rundt 20 prosent av klimagassutslippene avskoging. Både vegetasjon og jordsmonn tar opp CO2, men når skogen hogges og områder gjøres om til slettelandsskap slipper naturen i stedet ut klimagassen.

– Rundt 60 milliarder årlig i en tiårsperiode kan i stor grad begrense avskogingen. Pengene vil bli brukt på ulike tiltak fra direkte bistand til fattige bønder, vakthold eller det å stanse branner, sier Mathismoen.

– I Brasil kommer de langt med tre milliarder kroner i året i sju til ti år framover. Tre milliarder årlig er lite sammenlignet med det vi putter inn i oljefondet hvert år. Vi setter av omtrent en milliard til oljefondet hver eneste dag, sier han.

Mathismoen mener Norge kan bidra med tre milliarder for å hindre avskoging, og invitere andre til å gjøre det samme.

– I løpet av ti år kan man kanskje redusere avskogingen med så mye som 80 prosent. Og det er billig!

Forslag nr. 2

Mathismoens andre forslag gjelder teknologi for CO2-håndtering.

– Teknologien som utvikles på Mongstad skal støttes av staten, og staten kunne også kjøpt patenten på CO2-fangst og gi den i gave til for eksempel India. Og det er ikke noe vi må ha kvoter for.

– Kanskje Norge også kunne foreslå å betale for rensing av de tre første kullkraftverkene med renseanlegg i India. Vi må vise at vi mener alvor i klimapolitikken.

Forslag nr. 3

Den rekordraske issmeltingen i Arktis er utgangspunktet fro Mathismoens tredje forslag:

– Noe av årsaken til at isen smelter ekstra fort er store mengder sot fra skogbranner og forurensende industri på nordlige halvkule. Tiltak for å stanse dette er lett å gjennomføre. Man kunne jobbe for å stanse skogbranner og betale for sotrensing i for eksempel russisk tungindustri. Det er enkle filtre som skal til, sier journalisten.
– Jeg mener ikke å si at disse tre forslagene er de tre beste, men det er slike type tiltak politikerne må forplikte seg til. Klimaendringene gjør at det ikke er noe alternativ ikke å gjøre noe. Vi har ikke tid til å vente, sier Mathismoen.

Fenomenal

Denne uka ble ”Klima – hva skjer” nominert til Brageprisen. På et arrangement om klimaendringene i Littarturhuset i Oslo tirsdag 30. oktober ga miljø- og utviklingsminister Erik Solheim forfatteren velfortjent ros:

– Det er en fenomenal bok, skrevet i et språk selv en miljøvernminister kan forstå! Boka er en folkepedagogisk bragd, sa Solheim.

Han kommenterte ikke den norske regjeringens klimapolitikk konkret, men sa at selv om EU er motoren internasjonalt kan Norge spille en viktig rolle.

– Begynner vi nå blir det mye billigere både økonomisk og sosialt, og miljømessig.

I alle stuer

Bellona-leder Frederic Hauge har også gitt klart uttrykk for at ”Klima – hva skjer” er viktig for klimadebatten. Under møtet på Litteraturhuset sa han at det bare er kunnskap som kan bekjempe apatien.

– Å få en bok som denne, med en forståelig framstilling av fakta, er viktig for folk. Synsing har det vært nok av. Jeg er sikker på at jeg vil slå opp i denne boka mange ganger og at det kommer til å bli flaut å ha en stue der boka ikke ligger framme, sa Hauge.