23. januar la Europakommisjonen fram forslag til noen av de viktigste direktivene EU vil produsere på lang tid. Disse forslagene, også kalt ”klimapakken”, har potensial til ikke bare å bli sentrale i den globale kampen mot klimaendringene, men kommer også til å bli viktig for å nå våre egne målsetninger i klimaforliket. Pakken er nemlig EØS-relevant – og dermed vil direktivene bli bindende også for Norge.

Det norske klimaforliket har samlet tverrpolitisk enighet, men ingen vil kunne holde Arbeiderpartiet, Høyre eller alle de andre juridisk ansvarlige dersom målene for egne utslippskutt eller karbonnøytralitet ikke innfris. Klimaforliket har ikke form av lov, og det inneholder få virkemidler for å gjennomføre de målene som er satt. Det fører til at innholdet i klimaforliket blir mindre forpliktende.

Derfor er EUs klimapakke så viktig. Dersom Kommisjonens forslag blir vedtatt, vil vi bl.a. få et bindende tak på det totale antall utslippskvoter som vil kunne auksjoneres ut og deles ut i det europeiske kvotehandelssystemet. Dersom et medlemsland (eller Norge) noen sinne skulle få lyst til å la sin industri oppfylle sine forpliktelser med for mye import av billige klimakvoter fra Kina, vil Kommisjonen (ESA for Norges del) kunne stevne medlemslandet for EF-domstolen (EFTA-domstolen i Norges tilfelle). Hvis det aktuelle landet ikke gjør som domstolen vil, kan domstolen ilegge en saftig bot.

Denne overnasjonaliteten er viktig i klimakampen. Siden Europa er et felles marked er det viktig at det blir felles europeiske regler for klimagassutslipp. Dette hindrer utflagging av bedrifter mellom land i Europa. I tillegg minsker Europakommisjonen og EF-domstolen risikoen for at nasjonale særinteresser ødelegger for ambisiøse klimatiltak.

Hva er så høydepunktene i klimapakken? Forslaget til revidert kvotehandelsdirektiv er allerede nevnt. Det dekker ca. 40 prosent av EUs totale utslipp og sier klart at antall kvoter som deles ut i 2020 skal være 21 prosent lavere enn utslippene fra de omfattede sektorene i 2005. Det radikalt nye er at utdelingen av gratiskvoter til kraftprodusenter skal fases ut allerede i 2013. Dette vil gi betydelige inntekter i statskassene omkring i Europa – akkurat som miljøavgifter har gjort i Norge.

Det norske finansdepartementet har i snart tjue år forhindret at miljøavgifter skal øremerkes miljøtiltak. Det nye nå er at EU vil tvinge gjennom en slik øremerking, og vi i Bellona gleder oss over at Finansdepartementet tvinges i kne – selv om vi håper på en høyere andel øremerking enn de 20 prosent som Kommisjonen foreslår. Avhengig av kvoteprisen vil disse øremerkede midlene kunne utgjøre opp mot hundre milliarder euro i løpet av perioden 2013 til 2020. For Norges del kan det bli noen milliarder kroner.

En storsatsing på CO2-håndtering står også sentralt i Kommisjonens energi- og klimapakke. Et av de minst kontroversielle forslagene er et direktiv for å regulere lagring av CO2. Det handler blant annet om fordeling av ansvar for overvåkning og rapportering, forsikring osv. for å sikre at CO2-lagring foregår på sikker måte. Videre legger Kommisjonen fram en melding med anbefalinger om hvordan de første fullskala demonstrasjonsanleggene for kraftverk med CO2-håndtering kan finansieres. Kommisjonen mener at både industrien og nasjonalstatene må ta en del av regninga, og åpner opp for statsstøtte. Den norske regjeringens støtte til CO2-lagring fra gasskraftverkene Mongstad og Kårstø bør dermed ikke by på problemer.

Et annet viktig område er fornybar energi. Kommisjonen har lagt fram et forslag til nytt direktiv på området. Her har Kommisjonen vist det aller største politiske motet, ved å foreslå en ambisiøs – og bindende – økning i andelen fornybar energi i samtlige medlemsland: I 2020 skal andelen i gjennomsnitt være på 20 prosent, mot 8,5 prosent i dag. Rike land skal øke mer enn andre – det hjelper ikke at de allerede har en høyere andel fornybar energi. Mange medlemsland vil ha problemer med å nå målene. Direktivet åpner derfor for at land kan nå sine mål ved å importere fornybar energi, enten som fysisk strøm eller i form av ”opprinnelsesgarantier”. Sistnevnte innebærer å kjøpe bevis fra andre land for at de har produsert en viss mengde fornybar energi, uten at det nødvendigvis fører til faktisk strømimport. Direktivet vil derfor kunne skape stor etterspørsel etter norsk fornybar energi, og slik kan direktivet bli nøkkelen for å utløse det enorme potensialet for offshore vindkraft i Nordsjøen.

Selvsagt er det ting i forslagene som kunne vært bedre. Men det viktigste er at Kommisjonen har svart på europeernes forventning om at EU skal lede vei i klimakampen. Nå begynner bikkjeslagsmålet mellom medlemsland, Europaparlamentet og Kommisjonen om hvordan de endelige direktivene skal se ut. Mye kan endres. Dersom Norge virkelig skal være en pådriver i klimakampen, bør norske progressive aktører komme på banen nå i den europeiske debatten for å bidra til at direktivene blir så ambisiøse som mulig. Bellona i Brussel spiller allerede en aktiv rolle i prosessen. For det vil i stor grad være gjennom hardt arbeid her at målene i det norske klimaforliket vil bli nådd.

Photo: (Foto: Bellona)

Eivind Hoff, rådgiver ved Bellona Europa, Bellonas kontor i Brussel.

Denne teksten ble også publisert som en kronikk i Nationen fredag 25. januar 2008.