Skrevet av Marit Sjøvaag Marino, seniorrådgiver innen energi og klima

Dagens annonsering av at Norge arbeider for en bilateral klimaavtale med EU, og dermed forplikter Norge til en 40 prosent utslippsreduksjon i 2030, er mottatt med blandede følelser i miljøbevegelsen. Ryggmargsrefleksen er at dette er for dårlig, og at det er usikkert hva som blir de faktiske norske utslippene i 2030.

Bellona har derimot karakterisert 4. februar som en god dag for norsk klimapolitikk. Dette har vi gjort på bakgrunn av en sammenlikning av EUs og Norges faktiske utslippsreduksjoner i løpet av de siste ti år. Der norske utslipp har fortsatt å øke fram til 2013, har EU redusert sine utslipp siden 2005. Der Norge brukte kvotekjøp i u-land for å oppfylle Kyoto I-forpliktelsene, har EU overoppfylt sine forpliktelser med omtrent 50 prosent bare gjennom reelle utslippskutt fra eget territorium.

Norges selvpålagte forpliktelse[1] om at to tredeler av kuttene skal tas hjemme, ser ut til å bli særs utfordrende. EU er derimot godt på vei til å nå sine 2020-mål. Bellona er derfor tilfreds med at norsk klimapolitikk nå inkluderes i et institusjonelt rammeverk som har mye bedre resultater for reelle utslippsreduksjoner enn norske myndigheter.

Selvfølgelig hadde enda høyere reduksjoner vært ennå bedre. Heldigvis er det ingenting i et bilateralt samarbeid med EU som hindrer enda mer ambisiøse nasjonale mål.

Vi må anta at Klimaforliket fremdeles ligger fast. I følge denne avtalen skal utslipp fra norsk territorium ned til ca 45 millioner tonn CO2-ekvivalenter (MtCO2e) innen 2020. Det innebærer en innsats for utslippsreduksjoner i Norge på ca 9 MtCO2e fra i dag (2015). Dette vil utvilsomt være en viktig anledning til å videreutvikle omstillingen av norsk industri som er helt nødvendig for at den skal ha en plass i lavutslippssamfunnet.

Norge har vært med i EUs kvotemarked (ETS) siden 2008. Norske myndigheter har derfor bare hatt begrenset mulighet til å bestemme utslippsnivåene fra de delene av økonomien som er omfattet av kvoteordningen (petroleumssektoren og mesteparten av landbasert industri, som i 2013 sto for ca. 47 prosent av utslipp fra norsk territorium). Norges mulighet til å sikre utslippskutt fra eget territorium uten fare for at det «lekker ut» som økte utslipp i Polen, har vært begrenset. Hovedsakelig har det dreid seg om transport, oppvarming, jordbruk og avfall.

Detaljene i avtalen mellom EU og Norge er ennå uavklart. Dersom en slik avtale innebærer å overlate ansvaret for utslippsmålene også i ikke-kvotepliktig sektor til EU, vil norske myndigheter ikke lengre fastsette egne, nasjonale utslippsmål, men forplikte oss til å bidra til at EU og Norge som en enhet oppnår 40 prosent kutt av utslippene.

EU har tidligere klart å komme til enighet i klimapolitiske spørsmål mye takket være at de ulike landene deler den praktiske og ikke minst økonomiske byrden en omstilling betyr. Dersom Norge skal bli en integrert del av EUs klimapolitikk, må vi ta inn over oss at vi vil bli bedt om å bære en stor del av kostnadene. Dette kan løses for eksempel ved å betale for utslippskutt i andre EU-land, som for eksempel å strekke nye strømkabler i Bulgaria eller på Kypros. En slik løsning vil muligens være kostnadseffektiv i et kort tidsperspektiv.

Et alternativ til dette er å bruke pengene til å sikre omstilling av norsk industri slik at den på sikt kan levere den teknologien verden trenger, og som vi kan tjene penger på. Det kan også være med på å bygge framtidige bærekraftige markeder. Virkemidlene for elbiler må opprettholdes, vi må satse sterkere på batteriutvikling, elektrifisering i maritim sektor, videreutvikling av karbonfangst og -lagring.

Forhandlingene rundt byrdefordeling kommer nok til å foregå ut 2015 og inn i 2016. EU kommer til å forvente at Norge drar lasset sammen med de rike EU-landene.

[1] Norge har gjennom Kyoto 2 (2013-2020) påtatt seg forpliktelser om 30% kutt ref 1990, og gjennom Klimaforliket fastsatt at 2/3 skal gjøres i Norge