De de såkalte ”likvidatorene var Sovjetunionens – for ikke å si verdens -opprydningsmannskaper og landets førstelinjeforsvar mot transkontinental radioaktiv forurensing.

Tjue år senere, i samtale med Bellona-Webs redaktører og andre Bellona-medarbeidere, ønsker Mirnyi å rydde opp i misforståelsene rundt uttrykket likvidator. I dagens Russland trenger ikke dette noen forklaring – det står for en blanding av overlevende, offer og helt.

Vennskapet mellom opprydningsmannskapene fra Tsjernobyl er like sterkt som det som oppstår mellom soldater i kamp. Både ofrene, som for øvrig aldri har fått den kompensasjonen de har krav på, og mannskapene som strømmet til for å rydde opp etter katastrofen, er fast inventar i det russiske nyhetsbildet.

Som en del av sitt eget arbeid med å bearbeide katastrofen ønsker Mirnyi å ta et steg tilbake og trekke sine egne konklusjoner om hvorfor Tsjernobyl fortsatt påvirker den nasjonale og internasjonale bevisstheten så sterkt.

Det vil ikke dermed si at han benekter alvoret i hendelsen eller at den ikke fortsatt påvirker hans liv. Faktisk var det denne hendelsen som startet hans litterære karriere, og frem til i dag har han både publisert to bøker som er tilgjengelige på engelsk og et utall artikler og noveller. Han er også er i ferd med å legge siste hånd på en roman skrevet på morsmålet ukrainsk.

Katastrofens natur

– Katastrofer av denne størrelsen gjør at vi deler verden inn i hvordan ting var før og etterpå, sier han. – Etter 11. september kom mange av følelsene jeg hadde etter Tsjernobyl tilbake til overflaten, og jeg visste at verden nå var et annerledes sted. Dette er en viktig fase i det å bearbeide en katastrofe.

Katastrofer må ifølge Mirnyi huskes og bearbeides kulturelt. Hans to bøker ble faktisk til som et resultat av hans erfaringer fra Tsjernobyl. Den første, kalt Chernobyl Liquidators’ Health as a Psycho-Social Trauma, gjør grundig rede for den emosjonelle og sosiale belastningen hos de som overlevde og hjalp til med å begrense det radioaktive nedfallet etter katastrofen.

Hans andre utgivelse, Worse Than Radiation and 7 Odd Chernobyl Stories, har en lettere, mer anekdotisk tilnærming til tiden hans som opprydningsmannskap. Den er skrevet i en slags ”en morsom ting skjedde på jobben i dag”-stil. Men den tørre humoren viser på samme tid en dyp latter og en voldsom kamp for å forsone seg med de utelukkende primitive metodene de hadde for å løse katastrofen.

– Tsjernobyl er fortsatt ikke forstått, den går utenfor både den sosiale skalaen og den kulturelle, sa Mirnyi.

– Katastrofer er dramatiske hendelser som fører til økt forståelse for den virkelige verden, i motsetning til den virkeligheten vi opplever i hverdagen og som vi alle er fornøyd med.

Slutt på ferien

Samtidig som Tsjernobyls fjerde reaktor eksploderte og sendte en radioaktiv sky ut over Øst-Europa og videre til Skandinavia, skulle Mirnyi ha ferie. Han var derfor mest opptatt av festlighetene i forbindelse med feireingen v 1. mai.

Men som reserveoffiser i Den Røde Hær, som alle hans kolleger ved Kharkovs pedagogiske institutts elektro-kjemiske avdeling, ble han utkalt til Tsjernobyl etter eksplosjonen. Ordren ble imidlertid mottatt med en klype salt. De visste lite om hva som ventet dem når de kom fram, og Mirnyi og hans kolleger var fremdeles opptatt av første mai-feiringen da de dro.

– Selv de profesjonelle visste ikke hva de skulle gjøre

Det var først da de kom fram til Tsjernobyl at de begynte å fatte hva all ståheien egentlig dreide seg om.

– Selv vi som var profesjonelle visste ikke hva vi skulle gjøre etter eksplosjonen, og vi kunne ikke fatte konsekvensene, uttalte Mirnyi.

– Her var vi, eksperter innen våre felt og på stråling. Ikke visste vi hvor vi skulle begynne, ikke forsto vi omfanget av katastrofen.

Den tidligere sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov innrømmet nylig at heller ikke Sovjets øverste ledelse forsto hva som hendte ved kjernekraftverket i Tsjernobyl.

Oppryddingsmannskaper kom strømmende til fra alle deler av Sovjetunionen og gikk rundt på ulykkesstedet i masker beregnet på kirurger. De var dessuten kun iført vanlige militæruniformer, som ikke akkurat var en adekvat beskyttelse mot en alvorlig kjernefysisk katastrofe. Mellom 600 000 og 900 000 personer, det finnes ifølge Mirnyi ingen offisielle tall, jobbet i Tsjernobyl-sonen de første fire årene. Med tiden ble opprydningsmannskapene utstyrt med fungerende gassmasker og beskyttelsesdrakter i gummi for arbeid på de mest forurensede stedene, og kraner og utgravingsutstyr begynte å ankomme.

Nesten science fiction

Det tydeligste tegnet på at noe var galt, selv fire dager etter at Mirnyi kom til Tsjernobyl, var resultatene av en brann på taket over turbinen og det sorte hullet i bygningen som huset raktor fire.. I tillegg var det den generelle atmosfæren i Tjernobyl, som Mirnyi på sitt forsiktige vis beskriver som ”veldig ekstrem og uvanlig, som ikke lignet på noe kjent og kjært” i Tsjernobyl.

Etter hvert, sa han, begynte forholdene å minne ham om den kritikerroste russiske filmen Solaris av Andrei Tarkovsky. Handlingen i filmen finner sted i en romstasjon, og filmen tar for seg langtidseffektene av å bo i sterile og unaturlige områder. På et sted i filmen henger en av karakterene en papirbit foran en ventilasjonsventil for å etterligne lyden av løv som blåser i vinden.

– Jeg hadde det akkurat slik,” sa Mirnyi.

– Lyden av fugler som kvitrer og løv som blåser i vinden – dette er lyder vi som mennesker er avhengige av. Men det fantes ingen slike lyder i Tsjernobyl-sonen.”

Katastrofens omfang åpenbares

Den regjeringsvennlige avisen Pravda viet fire centimeter med spalteplass til en heller vag melding om eksplosjonen. Mirnyi sa at han først ble klar over at en eksplosjon hadde funnet sted etter at moren hadde ringt ham og fortalt ham hva hun hadde lest.

– Det var måten man behandlet kriser på på den tiden, enten de var industrielle, kjernefysiske eller av en annen type, sa Mirnyi.

– Et fly kunne styrte og ta livet av alle om bord, Pravda ville trykke en setning om saken, og det var alt du noensinne ville høre, sa han

Forsterkninger ble tilkalt. Opprydningsmannskapene, som bodde i teltbyer i en 30-kilometersone som omga den rammede sonen, stilte daglig opp i tusentall utenfor anlegget for å vente på oppgaver.

– Av og til måtte mannskapene vente flere timer før de ble tildelt oppgaver for dagen, dersom de fikk noen i det hele tatt, sa Mirnyi.

– Myndighetene tilkalte en overflod av likvidatorer til ulykkesstedet, men de hadde ingen bedre plan, sa han.

Politbyrået forsøkte i mellomtiden så godt de kunne å legge lokk på det som hadde skjedd, blant annet ved å benekte skandinaviske rapporter om økende strålingsmengder.

Men så, etter at byen Pripyat der Tsjernobyl er plassert, ble evakuert, og de offisielle meldingene ble stadig mer alvorlige, ble det tydelig at en katastrofe som ville påvirke hele verden hadde inntruffet. Mirnyi viste et bilde av opprydningsmannskaper som hvilte inne i kjernekraftverket, et område som var ekstremt forurenset.

På bildet ser man et skilt med beskjeden: ”Kamerater, strålingsverdiene er ti ganger mindre i bygningen enn ute i friluft. Hvil dere inne i bygningen” – et utsagn Mirnyi uttalte at var beviselig feil, men som var blitt hengt opp av ansvarspersoner som var like forbløffet over resultatet av ulykken som regjeringen var.

Sakte begynte improviserte planer å ta form. Utgravingskranene og bulldozere begynte å utjevne den svært bestrålte og forkullede skogen, som engang var grønnkedd, som omga anlegget. Bjerketrærne, som var blitt utsatt for 3,000 røntgen per time med stråling, var døde og utgjorde krengende, løvløse skjeletter

Opprydningsmannskaper i gummidrakter med pusteutstyr fjernet nedfallet fra takene på de nærliggende bygningene manuelt. Dette nedfallet besto av særdeles radioaktivt brennstoff fra den eksploderte reaktorkjernen.

– Ingen hadde noen bedre ideer for å få ned nedfallet, sa Mirnyi.

– Hovedproblemet var arbeidet i sonen, arbeid vi ikke var trent til.”

Mirnyi og hans menn patruljerte sonen i biler og målte strålingen. De plantet flagg i bestrålte områder. Flaggene inneholdt også lommer, der mannskapene skulle plassere papirbiter med informasjon om når det var plantet og hvilke verdier man hadde målt.

Til slutt ankom dusinvis av sementbiler, og den berømte sarkofagen, som dekker de nesten umålelige strålingsverdiene i reaktor fire, ble bygd.

I dag er lekkasjer fra den hurtig blandete sementen blitt mer vanlig, ifølge Bellonas undersøkelser. Rrussiske og internasjonale organisasjoner arbeider med designet av isoleringskamre som kan erstatte sarkofagen. Da Bellona besøkte sonen nylig, ble det klart at sprekkene så langt ganske enkelt sparklet igjen med mer sement.

Etterspillet

Innbyggerne i Pripyat, som ligger 1,5 kilometer fra reaktor fire, hadde fått beskjed om at evakueringen av dem etter eksplosjonen kun ville vare to-tre dager. Pripyat var byen der arbeiderne på Tjsjernobyl bodde med sine familier. Det tok imidlertid flere måneder før noen av dem fikk tillatelse til å reise tilbake til de plyndrede hjemmene sine og samle sammen de eiendeler de kunne finne. Forutsetningen var at husene ikke var forurenset over de tillatte grensene. Allerede da, sa Mirnyi, var den engang så blomstrende atombyen blitt en spøkelsesby, slik den fortsatt er nå, 20 år etter.

Mirnyi var tilbake i Tsjernobyl for fem år siden i forbindelse med en konferanse i Kiev om de helsemessige konsekvensene i forbindelse med katastrofen.

– Det var overraskende stille der. Det var akkurat som om det var et forskjellig sted fra det jeg pleide å kjenne – mennesketomt og med krattskog der hvor teltleiren vår lå, sa han.

De besøkende ble også fraktet opp til det enorme området der de bestrålte kjøretøyene, kranene og helikoptrene som ble brukt i opprydningsarbeidet ble forlatt. Han kom over sin gamle lastebil.

– Jeg ble overveldet av følelser da jeg plutselig så de velkjente hvite tallene på det mørkegrønne panseret Det var som å komme hjem, fordi de faktisk føltes som det etter å ha kjørt rundt i dem i så mange måneder, sa han.

Han la til at han ikke har kontakt med særlig mange av kollegene sine fra den tiden. Ikke hadde han gjort noe for å bevare kontakten, heller.

Mirnyi vet at en av dem døde i en trefellingsulykke for et par år siden. Andre, har han hørt, lever og er ved god helse. Han mistet kontakt med de fleste etter at arbeidet var gjort. Han uttrykte et ønske om å treffe kollegene en siste gang, for å utbringe en skål for det arbeidet de utførte for så mange år siden.

”Det er en del av mitt liv, det skjedde for 20 år siden, men jeg har ikke lyst til å bli noen talsmann for opprydningsmannskapene,” sa han. ”Like gjerne som man kan ha ordentlig forurensning fra en katastrofe, kan man også ha forurensning av informasjon.”

Mirnyi sa at han lever med en type kognitiv schizofreni – en tilstand som gjør det mulig å akseptere og sette pris på grusomhetene fra Tsjernobyl-ulykken, men også leve et liv fri fra traumene etter katastrofen.

– Katastrofer overskygger alle reaksjoner som var vanlige i et samfunn før den inntraff, sa han.

– Selve katastrofen starter først etter CNN-øyeblikket, når kamerateamene pakker sammen og drar. Da blir menneskene fremmedgjort og overlatt til seg selv.”

Dette er den første artikkelen i en todelt serie om Sergii Mirnyis arbeid. Den andre skal skrives av Igor Kudrik, omhandler Mirnyis presentasjon i Europaparlamentet i Brussel i morges og vil komme senere på Bellona Web.