Hydro og Statoil har tilsynelatende tapt konkurransen om utvinning av Shtokman-feltet på russisk side av Barentshavet. Begrunnelsen fra Russland er at de potensielle partnerne ikke har levert gode nok tilbud til gassgiganten Gazprom. Nå skal Gazprom gjøre jobben sjæl.

Burde denne vendingen i russisk energipolitikk komme som en overraskelse? Eller er dette som forventet tatt i betraktning alle utsettelsene rundt hvem som skal få delta på Shtokman? Det har lenge vært tydelig at russiske myndigheter har ønsket seg en annen organisering og en ny lovgivning rundt petroleumsaktivitet som involverer utenlandsk deltakelse enn det som ble vanlig på slutten av 1990-tallet, de såkalte PSA-agreements. De utenlandske selskapene som driver felter under slike avtaler har den siste tiden hatt mange konflikter med russiske myndigheter. Russerne har også vært pinlig fraværende på mange av seminarene og konferansene som har handlet om energi og Barentshavet. Er det utenlandske selskaper og ikke Russland selv som presser på for en utbygging av Shtokman?

Russland har politisert energispørsmålet til fulle siden Vladimir Putin kom til makten, og landet blir kritisert for samrøre mellom Kreml og Gazprom. Men er Norge så mye bedre? Den rød-grønne regjeringa står for en offensiv nordområdestrategi. Målsettingen om en felles forvaltningsplan og en etablering av felles høye miljøstandarder i hele Barentshavet må kunne sies å være ganske ambisiøse, spesielt siden russerne har vært ganske lunkne til dette norske initiativet. Norske myndigheter har vært aktive i å promotere norsk deltakelse i framtidig petroleumsutvinning i det russiske Barentshavet. Også i innenrikspolitikk har Shtokman-argumentet vært flittig brukt som begrunnelse for en hurtig utbygging av den norske delen av Barentshavet. Snøhvit var utstillingsvinduet i Barentshav-satsingen, og ville kunne sikre norsk deltakelse på russisk sokkel. Norge har profilert Barentshavet som framtidas energiregion og Shtokman som lokomotivet i energikapittelet i nord. Uten det gigantiske Shtokman-feltet blir vel framtidas energiregion noe fislete?

Gammelt tankegods fra den kalde krigens dager er fortsatt til stede i Russland. I russisk utenrikspolitikk er null-sum-spill dominerende i analysen av samhandling mellom stater. Tanken bak er at det én stat vinner på taper en annen tilsvarende på. Hvordan ser Norges offensive nordområdestrategi ut i et slikt lys? I Norge har miljøargumentet blir brukt som et argument for å forsvare den drahjelpen og støtten Statoil og Hydro har fått fra norske myndigheter. Hva om situasjonen hadde vært omvendt? Hva ville vi sagt dersom president Putin offentligjorde Russlands strategi for at russiske selskap skulle komme med på norsk sokkel? Man kan spørre seg om mindre politisering av energispørsmålet i Norge kunne kanskje også ført til en avpolitisering av beslutningene rundt Shtokman-feltet i Russland? Det er fristende å spørre seg om en mindre opphauset nordområdestrategi, hvor Norge hadde tonet ned sine strategiske interesseområder, kunne ha ført til et annet resultat?

Russland ønsker å ta nasjonal kontroll over energiressursene sine. Høres dette kjent ut? Shtokman befinner seg i Russland, i et havområde av historisk-strategisk betydning. Dette er også et omstridt havområde hvor grenser og ressursutnytting mellom nasjoner fortsatt er spørsmål som er uavklarte. Det burde være tydelig også i Norge, at om nordmenn skulle eie en så stor aksjepost i et så strategisk område så ville det kunne gi russerne en følelse av suverenitetstap, og ikke bare forretningsmessige følelser. Kanskje er et slikt syn irrasjonelt fra et norsk ståsted, men Russland er ikke Norge og det må vi ta hensyn til. Igjen kan vi spørre: Ville en annen norsk strategi gitt et annet resultat?

Miljøet er vinneren i denne omgang. Uansett om den siste ekstrarunden i spillet rundt Shtokman er et politisk trekk eller ikke, betyr ethvert slikt utspill en forsinkelse i prosessen mot utbygging. Hydro har hatt forhandlinger med Russland om Shtokman siden 1989. Man kan sikkert diskutere i 20 år til. I Norge har man vært opptatte av å bygge ut Barentshavet ”før russerne gjør det”, slik at man fikk vise fram hva man kan. I russisk del av Barentshavet er det per dags dato ikke offshore petroleumsvirksomhet. Det er derfor lett å tenke tanken at dersom utestegninga av utenlandske selskap fra Shtokman hadde kommet tidligere, så hadde kanskje større deler av det norske Barentshavet vært spart?