Høyt spill får konsekvenser. Gamle venner er blitt uvenner, og vi gambler nå i nord på en måte som tidligere var forbeholdt supermaktene. Under den kalde krigen var Arktis i praksis delt mellom USA og Russland. Da Sovjetunionen falt ble det et tomrom i Arktis, og en rekke aktører, deriblant Norge, så sin mulighet til å spille en rolle.

Nordområdesatsningen er utenriksminister Jonas Gahr Støres hjertebarn, og inneholder mange fagre ord om muligheter i nord. Men verden der ute er ikke naiv. Når Støre snakker om bærekraftig forvaltning, så betyr det at Norge vil sikre seg petroleumsressurser i Arktis. Verden forstår at Norge ikke er ute i edelt ærend. Vi er ikke noe bedre enn de andre, vi vil ha oljen for oss selv.

Utenriksministeren har vært overbevisende i sin uforbeholdne satsning på og støtte til nordområdepolitikken – og han fikk folket med seg. Men nå har jubelen stilnet.
Nord-Norges befolkning føler seg lurt, de enorme bevilgningene har uteblitt, Shtokmansatsingen er helt i det blå og den norske delen av Barentshavet er skuffende tomt. 80 prøveboringer og et par små funn er det hele. Det ble visst ikke helt slik man hadde tenkt seg.

At Norge stikker hodet langt frem for å sikre seg områder i nord, provoserer mange – og spesielt Russland. Russland er en stolt nasjon, og nasjonal russisk politikk dreier seg for tiden om å reise landet som stormakt igjen. I disse gjenreisingsplanene er Arktis svært viktig. I russisk bevissthet er halve Arktis og hele Nordpolen russisk. De kommer neppe til å godta noen kompromisser i nord, og har ved gjentatte anledninger uttalt at de er beredt til å bruke makt for å forsvare sine interesser i Arktis. Det hersker ingen tvil om at dette er høyst reelt. For Russland er Norge er et miniland med stormaktsambisjoner i nord. En mus mot en bjørn som er i ferd med å reise seg igjen. Er vi klare for å bli med i den kampen?
 
Og nå seiler det sensitive Svalbardspørsmålet opp igjen. Mange stater har hittil foretrukket en ikke-holdning til i alle fall deler av Svalbardtraktaten, som ikke tar høyde for en rekke problemstillinger som er aktuelle i dag. Hvem i alle dager tenkte i 1920 på at det en gang i fremtiden ikke ville være ”fiske og fangst” som var stridens kjerne, men kontinentalsokkelen?   

Og nå som Norge stikker hodet frem, provoserer vi hittil vennligsinnede land til å innta holdninger vi ikke regnet med. Norges aktive nordområdepolitikk skaper skepsis heller enn begeistring blant venner som Storbritannia og Danmark – som i utgangspunktet anerkjenner Norges suverenitet over Svalbard. Nå går de åpent ut mot Norges holdning i Svalbardsaken – og de arrangerer møter om Svalbard som Norge ikke en gang inviteres til. I stedet for å bli ”sint”, bør Norge gå i seg selv – noe vi naturlig ville gjort da vi fortsatt så på oss selv som et lite land. Men ikke nå, ikke i det nye store Norge.

Små land tilegnes ofte edle hensikter og høy moral fordi deres utenrikspolitikk aldri vil være basert på makt. Men små land er avhengige av allianser for å få gjennomslag. Historien kan vise oss utallige eksempler på hva som skjer med små land som står alene, for ikke å snakke om små land som blir stormannsgale.
Norge spiller med høy risiko i nordområdene. Ved å agere stormakt kan vi miste ikke bare suverenitet, men også vårt gode navn og rykte – og gode venner. Det er en høy pris å betale.
Det er bare i eventyrene musen vinner over løven eller bjørnen. Det skjer ikke i global utenrikspolitikk.  

Denne kronikken sto på trykk i Dagens Næringsliv, onsdag 31. mars 2010.