Statens forurensningstilsyn (SFT) ga i sommer (07.07.06) oljeselskapet ENI utslippstillatelse i forbindelse med to leteboringer på Goliat-feltet, 48 km fra land i det sørlige Barentshavet. I klagen til Miljøverndepartementet (14.08.06) kommer Bellona med alvorlige beskyldninger mot oljeselskapenes praksis i forhold til miljørisikoanalysen som gjøres i forbindelse med søknader om utslippstillatelse til leteboringer. Goliat-feltet ligger svært kystnært og tett opp til verdifulle miljøverdier. Det betyr at det bare vil ta ett døgn før olje når land i dette området. Dette er en problematisk utfordring for ENI, fordi konsekvensene av en oljeulykke i området vil bli store og dramatiske. Allikevel gir ENIs miljørisikoanalyse lav risiko for miljøskade.

– Oljeselskapenes miljørisikoanalyse baserer seg på en formel som multipliserer sannsynligheten for en ulykke med konsekvensene av en slik ulykke der sannsynligheten dikteres av oljeselskapenes egne beregninger. Man holder derfor sannsynligheten ekstremt lavt, tilnærmet lik null, noe som gjør at ingen naturressurser, sårbare tidsperioder eller endog boring i fjæresteinene noensinne vil gi noe annet en lav miljørisiko, sier Maria Fossheim, marinbiolog og faglig rådgiver i Bellona.

Som svar på Bellonas kommentarer i sin høringsuttalelse opplyser SFT i utslippstillatelsen at de ”har etterspurt ENIs dokumentasjon for de utslippsfrekvenser som er benyttet i analysen” og at ”grunnlaget for disse er tilfredsstillende dokumentert”. I ettertid har Bellona fått oversendt denne dokumentasjonen og i brevet fra ENI til SFT (31.05.06) fremgår det at når det gjelder sannsynligheten for utblåsning basert på SINTEFs blowout database er det ”forskjeller i hvordan disse dataene tolkes og benyttes” av oljeselskapene. Bellona mener at det nettopp er nedslags ”talltriksing” som gjør det vanskelig for høringsinstansene (og SFT) å vurdere miljørisikoanalysene. Bellona stiller seg svært kritisk til at SFT er fornøyd med at oljeselskapene justerer sine miljørisikoanalyser etter eget forgodtbefinnende. Bellona mistenker dessuten at dette trolig er vanlig praksis hos oljeselskapene, og Bellona setter derfor store spørsmålstegn ved selve miljørisikoanalysens karakter.

Bakgrunnen for SFTs tillatelse til boring baserer seg på tall fra oljeselskapet, som gir en miljørisiko som er 13 ganger lavere enn Statoils tilsvarende boring på Tornerose to måneder tidligere. Bellona mener at disse justeringene er alvorlig ”talltriksing” og ber om at Miljøverndepartementet gransker bakgrunnen for disse beskyldningene før man eventuelt opprettholder SFTs utslippstillatelse.

– Vi vil vite hvorfor risikoen ved å bore er 13 ganger lavere for ENI enn for Statoil. De to selskapene borer med den samme riggen, i nærliggende områder og med to måneders mellomrom. Dette lukter triksing med tall, sier Maria Fossheim i Bellona.

På spørsmål fra Aftenposten (12.07.06) om hvordan det kan ha seg at ENI får en lavere miljørisiko enn Statoil, svarte overingeniør Reidunn Stokke i SFT at: ”Statoil borer for første gang i Tornerose-feltet, mens ENI har boret på Goliat-feltet før. ENI har derfor bedre kunnskap om oljens egenskaper, samt trykk og temperatur i reservoaret. Slik kan de redusere sannsynligheten for utblåsning. ENI beregner også en lavere utblåsningsrate basert på trykk, temperatur og oljetype”. Bellona stiller seg svært kritisk til at oljeselskapene bare ved å skaffe tilstrekkelige geologikunnskaper (om bunnforhold, trykk og lignende) kan gjøre miljørisikoanalysen overflødig.

– Leteboringene på Goliat viser tydelig at det ikke i det hele tatt er de miljøressursene som er til stede eller miljøkonsekvensene av en ulykke som blir vurdert i miljørisikoanalysen, men derimot de tekniske faktorene og spesifikasjonene som oljeselskapene dikterer, sier Maria Fossheim i Bellona.

I brevet fra ENI til SFT (31.05.06) fremgår det at frekvensen for overflateutblåsning vanligvis er 29 % men er blitt justert ned av ENI, som opplyser at de ”har data på at 3 av 4 forsøk på å trekke riggen bort fra en brønn gitt flyt av hydrokarboner til riggen er vellykkede”. Dette er en opplysning som ikke er dokumentert og som for øvrig er et beredskapstiltak som ENI benytter for å endre sannsynligheten for overflateutblåsning ned til 7,3 %. Beredskapstiltak (å trekke riggen bort fra brønnen i tilfelle en utblåsning) beregnes vanligvis ikke inn i miljørisikoanalysen. Denne reduksjonen har derimot store konsekvenser for den videre analysen og forklarer langt på vei hvorfor ENI opererer med en miljørisiko som er 13 ganger lavere enn Statoils leteboring på Tornerose med den samme riggen to mnd tidligere.

– At SFT finner ENIs begrunnelser tilfredsstillende er intet mindre enn oppsiktsvekkende, sier Marius Holm, nestleder i Bellona.

Maria Fossheim, e-post: maria@bellona.no, tlf. 23234624 / 48064548