I norsk klimadebatt vet vi godt hva som skal til – vi vet at vi må redusere bruken av fossil energi og erstatte den med fornybar, vi vet at vi må bruke energien mer effektivt, og vi vet av vi må erstatte bilparken med lavutslippsbiler. Men vi klarer aldri å komme fram til hvordan vi skal gjennomføre alt dette. Vi er enige om målene, men når det gjelder virkemidler er alt fortsatt litt mer uklart. Derfor skal vi gjøre som ved pavevalget, når kardinalene låser seg inn i Det sikstinske kapell i Vatikanet, og ikke forlater rommet før de har bestemt hvem av dem som skal bli den neste paven. Når den hvite røyken stiger opp fra møterommet på Clarion hotell i Oslo skal vi ha løst et nytt verdensproblem.

Det er derfor jeg har sagt ja til å bli med på Grønn Boks. For å tvinge aktører med vidt forskjellige ståsteder og perspektiver til å bli enige, det er jo tross alt enighet om målene: renere energi og lavere utslipp. Å begrave noen kjepphester, prinsipper eller kanskje til og med stridsøkser er et lite offer dersom vi kan ta et skritt videre – fra målsetninger og visjoner, til virkemidler og konkret handling.

Selv skal jeg sitte i arbeidsgruppen for vannkraft. Dette blir spennende, fordi utbygging av vannkraft er en sak som er veldig spesiell i Norge. Den norske miljøbevegelsen er på mange måter definert av kampen mot utbygging av Mardølavassdraget og Altavassdraget på 70- og 80-tallet. Samtidig så ser både jeg og mange andre miljøvernere at vannkraft er fornybar energi, og vi er glade for at Norge får 99 prosent av sitt elektrisitetsbehov dekket gjennom fornybar vannkraft.

Er det sånn at hensynet til klimaet gjør at vi bør bygge ut mer vannkraft?

Dette er ikke et lett spørsmål, en motsetning mellom to viktige miljøsaker: ren energi, og vernet av unik vassdragsnatur som vi allerede har svært lite igjen av. Vi slites mellom lokale og internasjonale hensyn, og mellom vårt forvalteransvar for naturen og ansvaret vi som rik nasjon med store naturressurser har for å bidra med ren energi. Dette er vanskelig, men også veldig spennende. I min arbeidsgruppe finnes både kraftutbyggere, og naturvernere, og jeg er spent på om vi på miljø- og klimasiden kan bli enige med utbyggerne om en fornuftig balanse.

De andre arbeidsgruppene er alle like krevende, og spennende. Jeg skulle gjerne ha sittet i arbeidsgruppen for elektrifisering av sokkelen, det er et emne hvor det virkelig er behov for å gå opp ting på nytt – Heldigvis sitter min kollega Ane fra Bellona denne gruppen! Fornybar vannkraft skaffer oss innenlands elektrisitet, men på oljeplattformene langs kysten lager de sin egen strøm ved hjelp av forurensende gassturbiner. Hvordan vi kan erstatte disse er en viktig del av klimadebatten. Som elbil-entusiast og Buddy-sjåfør skulle jeg selvsagt også gjerne ha sittet i arbeidsgruppen for elektrifisering av transportsektoren, der er jeg spent på hvilke konkrete handlingsplaner man kan komme fram til.

Denne teksten er hentet fra Marius Holms blogg på gronnboks.no.