I årets Klimabarometer fra TNS Gallup ble folk bedt om å ta stilling til påstanden:

«Norge vil i 2015 bruke drøyt 20 milliarder kroner på skattelette til oljeindustrien. Regjeringen bør heller bruke disse milliardene på nasjonale klimakutt og grønn omstilling»

55 prosent svarte at de er enige. Bare 19 prosent var uenige. Folk flest vil altså ikke at skattepengene skal brukes på denne måten.

Ville protester fra olja

Da Aftenbladet omtalte denne undersøkelsen i forrige uke, var ikke Norsk Olje og Gass sene til å svare. «Vi subsidieres overhodet ikke», var svaret fra fungerende direktør Knut Thorvaldsen. Han sier at det ikke er snakk om subsidier fordi staten Norge går i pluss på petroleumsvirksomheten.

Men subsidier er ikke nødvendigvis kunstig åndedrett. En bedrift /næring må ikke være et tapsprosjekt for å motta subsidier:

Definisjon på subsidier

Verdens handelsorganisasjon definerer subsidier som «Et finansielt bidrag fra en regjering eller annen offentlig instans som utgjør en fordel». Kort sagt: alle typer statshjelp til én bransje, som en annen bransje ikke får, er subsidier. Dette inkluderer også lån, lånegarantier, skatte- og avgiftsinsentiver, statlige kjøpsavtaler og bistand med tjenester. Selv et lån som betales tilbake med renter er et gode når konkurrentene ikke får låne penger av staten.

Den store FN-rapporten «New climate economy» peker på fossil-subsidier som et av de største hindrene for å nå togradersmålet. I den forbindelse pekte den norske regjeringen på fattige land som gir forbrukersubsidier til olje og bensin.

Selv har den norske regjeringen 20,8 milliarder kroner i skatteutgifter til petroleumsnæringen. Tallet er hentet direkte fra et svar finansminister Siv Jensen har gitt til Stortinget.

Så hvilke fordeler har egentlig oljeindustrien i Norge?

SKATT: For det første har oljeselskapene en helt egen skatteordning, der staten dekker 78 prosent av kostnadene de har til leting. Staten tar ikke denne oppstarts-risikoen for industrien på land.

Dersom selskapet finner olje og får store inntekter, må de betale 78 prosent skatt til staten. Men av de 73 selskapene som sto på skattelisten for 2013, var bare 23 i skatteposisjon! De andre selskapene fikk til sammen utbetalt 10,2 mrd kroner fra statskassen. Dette er en soleklar subsidie, selv om regnestykket til nå har gått i pluss for staten.

ULYKKER: Ved en eventuell oljeulykke garanterer også staten for de selskapene som ikke har økonomisk ryggrad til å rydde opp selv.

AVSKRIVING: En annen stor økonomisk fordel er at oljeselskaper får avskrive sine verdier over 6 år, mens landbasert industri må bruke 10-12 år. Det vil si at en oljeplattform er «verdiløs» etter bare seks år, noe som selvsagt slår heldig ut på skatten.

To offentlige utredninger (NOU 2000:18 og NOU 2014:13) peker på at avskrivninger over seks år er altfor raskt i forhold til levetiden for de fleste driftsmidlene. I Norge er de fleste plattformer bygget for å vare i minst 30 år.

SÆRFRADRAG: Oljeselskaper har også et særfradrag som kalles «friinntekten», hvor de avskriver 22 prosent av det driftsmidlene koster. Dersom et selskap ikke skal betale skatt ett år, kan de flytte fradraget til et annet år – uten tidsbegrensning og selvsagt med renter.

Disse fire ordningene er i seg selv en enorm fordel for oljeindustrien, som andre industrier ikke har. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om Snøhvit.

Eventyret om Snøhvit startet i 2001. Dette gassfeltet utenfor Finnmark ble oppdaget allerede i 1984, men var ikke lønnsomt å bygge ut. Finansminister Karl-Eirik Schjøtt Pedersen (nå direktør for Norsk Olje og Gass) var imidlertid villig til å gjøre alt i sin makt for at det skulle se lønnsomt ut. Derfor lagde han en ekstra, ekstra god skatteordning for Snøhvit, så Statoil ikke lenger kunne stå imot.

Schjøttens gave til Snøhvit

Snøhvit skulle nå få avskrive sine verdier i løpet av bare tre år, selv om anlegget er bygget for å vare i 30 år. Da Bellona ringte i varselbjellene viste det seg raskt at EU så på dette som ulovlig statsstøtte. I mellomtiden hadde Norge skiftet finansminister, og nå måtte Per Kristian Foss rydde opp. Han omdøpte Snøhvit-subsidien til «regionalstøtte» og med et trylleslag ble subsidiene lovlige.

Vi vet ikke nøyaktig hvor mye Statoil og skattebetalerne har tapt på denne utbyggingen. Men vi vet at Stortinget godkjente et budsjett på 39,5 milliarder. Noen få år etter hadde kostnadene økt til 58,3 milliarder kroner. Staten dekket 70-80 prosent av disse overskridelsene.

Kostnadssprekker

Det samme gjelder også for olje-Norges nyeste gullkalv, Goliat. Her sprakk budsjettet med 15,4 milliarder kroner, og prosjektet mangler hele 30 dollar per fat for å bli lønnsomt.

Men det aller verste eksempelet heter Yme. Her ble ufattelige 50 milliarder kroner brukt til å dekke økte kostnader på grunn av kostnadssprekker. Av dette må staten måtte betale 39 milliarder.

Bellona mener det må bli slutt på at staten tar regningen, uansett hvor stor kostnadssprekken er. Staten bør kun betale det Stortinget har godkjent, verken mer eller mindre. Lar oljeselskapet prosjektet gå over alle støvleskaft, bør de ta ekstrakostnaden selv.

Å bore én letebrønn i Barentshavet koster 800 millioner kroner. Bare hittil i år har regjeringen utlyst nye områder som vil gi over 300 slike brønner. Man kan sette seg ned og regne på det, eller bare si som investor Jens Ulltveit-Moe: Det vil bli fordømt dyrt!

Jeg ville sovet dårlig om natta dersom jeg som oljeminister hadde satset slike summer på en høyst usikker hest: Det er hittil boret 120 brønner i Barentshavet, og så langt er bare ett felt i produksjon. Det heter Snøhvit.

Snipp snapp snute.

Denne kronikken ble også publisert i Stavanger Aftenblad 16. mai.