Bellona har klaget leterefusjonsordningen inn for EFTAs kontrollorgan ESA, fordi vi mener ordningen utgjør ulovlig statsstøtte.

SE VIDEO: Slik ville leterefusjonsordningen virket på kafé.

Siden ordningen ble innført i 2005 og frem til 2016, har staten utbetalt 108,8 milliarder kroner til selskaper uten inntekter. Disse utbetales uten at det fins noen garanti for at selskapene som får refusjonen noensinne vil komme i skatteposisjon, altså en «posisjon» der de har overskudd til å betale skatt av.

Direkte utbetalt leterefusjon er svært risikabelt, selv om regnestykket hittil har gått i pluss for staten. Risikoen øker blant annet fordi oljeprisen i fremtiden er svært usikker. Samtidig tar det normalt omkring ti år fra leting starter til et felt er i produksjon, og deretter er det gjerne kalkulert med at feltet skal produsere i flere tiår. Særlig utbygging av nye felt blir dermed risikabelt.

Men… Tipper oljebransjen gladelig unnværer leterefusjonene hvis de også slipper den høye skatten?

Credit: Getty Imagegs

Flott, det er vi også for. Bellona mener det viktigste er at vi vrir oljeskattregimet bort fra å være så investeringsvennlig som det er i dag.

Hvert år satses flere titalls milliarder av våre skattepenger i håp om å få mer tilbake fra oljebransjen. Med det satser Norge store summer på en usikker og svært konjunkturstyrt bransje.

• Les også: Skattefordeler trigger  leteboring som ellers ville vært ulønnsom.

Det anser Bellona som en farlig strategi.

For å minke statens risiko, motvirke todeling av økonomien og frigjøre midler til nye satsinger, foreslår Bellona følgende endringer:

1. Sett et tak på refusjon av overskridelser
   Stortinget godkjenner budsjettene for offshore-utbygginger gjennom Plan for utbygging og drift (PUD). Likevel betaler staten 78 prosent av lete- og oppstartskostnader uansett hvor mye budsjettet sprekker. Å sette en grense som tilsvarer beløpet Stortinget har godkjent, vil tvinge fram mer realistiske budsjetter og spare staten for risiko.
2. Fjern friinntekten
   Dette er en subsidie som annen industri ikke har.
3. Avskrivningsreglene må speile levetiden til plattformene.
   I dag er avskrivningstiden seks år, mens plattformene bygges for å vare i minst 40 år. At oljeselskapene kan skrive ned verdien så raskt, gir dem en stor skattefordel som annen industri ikke har.
4. Stans utbetaling av skattefordeler til selskaper som ikke er i skatteposisjon
   Oljeselskaper får trekke fra 78 prosent av letekostnadene på skatten. Siden 2005 har også selskaper uten inntekter – og dermed uten skatt til Norge – fått utbetalt 78 prosent av kostnadene sine direkte på konto.
   Ordningen ble innført for å trekke flere mindre leteselskaper til norsk sokkel.
5. Avvikle opphørsrefusjoner
   Olje­selskaper som går med underskudd og legger ned virksomheten på norsk sokkel har i dag krav på utbetalt opphørsrefusjon. I dette ligger det en potensiell utgift for staten på over 110 milliarder kroner. Lav oljepris øker risikoen for at staten må betale ut opphørsrefusjon.
6. Endre særskattesatsen for petroleumsselskaper
   Særskatten er i dag på 53 prosent (+ selskapsskatt på 25 prosent = 78 prosent). Å senke denne særskattesatsen vil minske statens risiko, motvirke todeling av økonomien og gjøre staten mindre avhengig av usikre oljeinntekter i fremtiden.

Men… Det er jo oljen som har gitt oss rikdommen vår?

Credit: Beaucroft/Thinkstock

Ja, og oljens enorme bidrag til velferdsstaten Norge er det ingen som bestrider.

Oljeproduksjon på norsk sokkel har vært fantastisk lønnsom, og Norge har hatt et system som har gitt staten og dermed nordmenn en svært stor del av inntektene.

Men at noe har vært lønnsomt til nå er ikke nødvendigvis et argument for å fortsette med det. Bare spør tidligere CD- eller fotorull-forhandlere. Merkenavnet Kodak Eastman var like kjent som Coca-Cola, men måtte i 2012 søke om konkursbeskyttelse.

Litt tabloid kan vi si at dette er Norges Kodak moment. Det er nå vi må omstille oss fra en industri hvis produkt, olje og gass, etter alle solemerker vil blir langt mindre etterspurt i en verden som skal oppfylle sine klimaforpliktelser. Med lavere etterspørsel blir det bare plass til det billigste i markedet. Samtidig er mange av Norges resterende felter kostbare å utvinne.

Dermed blir bruk av store summer på fortsatt leting til et farlig oljeveddemål.

• Les Bellona: Det farlige oljeveddemålet
• Les Aftenposten: Tenk om all oljen plutselig ble verdiløs

Så hvilke fordeler får egentlig oljeindustrien i Norge?

LETEREFUSJON: Oljeselskapene har en helt egen skatteordning, der staten dekker 78 prosent av kostnadene de har til leting. Staten tar ikke denne oppstartsrisikoen for industrien på land. Avtalen er at dersom selskapet finner olje og får inntekter, betaler de en høy skatt til staten. Siden ordningen ble innført i 2005 og frem til 2016, har staten utbetalt 108.8 milliarder kroner til selskaper uten inntekter.

AVSKRIVNINGER: Oljeselskaper får avskrive sine verdier på bare 6 år. En oljeplattform er altså «verdiløs» etter seks år, selv om den er bygget for å vare i 40 år. Dette slår selvsagt heldig ut på skatten, og er noe landbasert industri bare kan drømme om. To offentlige utredninger (NOU 2000:18 og NOU 2014:13) har pekt på at avskrivningstiden er altfor kort i forhold til levetiden, men dette er ikke tatt tak i.

SÆRFRADRAG: Oljeselskaper har også et særfradrag som kalles «friinntekten», hvor de avskriver 22 prosent av det driftsmidlene koster. Dersom et selskap ikke skal betale skatt ett år, kan de flytte fradraget til et annet år – uten tidsbegrensning og med renter.

OPPHØRSREFUSJON: Som om ikke listen over var nok: Oljeselskaper som avslutter virksomheten på norsk sokkel med underskudd, får utbetalt skatteverdien av udekket underskudd. Denne ordningen ble innført i 2002 og i løpet av fem år er det utbetalt 1,34 milliarder kroner til 15 selskaper som forlot norsk sokkel uten å tjene penger.

I tillegg betaler staten for oljeforskning, seismikk og er garantist ved eventuelle oljeulykker.