Oljevernberedskap:

Spesielt paradoksalt er det også når Ludvigsen på den ene siden vil ha oljetankerne lengst mulig ut fra kysten og har bedt International Maritime Ordanization (IMO) om å godkjenne seilingsleder i internasjonalt farvann mellom Vardø og Røst, samtidig som man med den planlagte plasseringen av en oljeomlastingstanker i Bøkfjorden i Finmark nærmest inviterer oljetankere inn i norske fjorder.

Vage formuleringer
Stortingsmelding nr 14. (2004 – 2005) «På den sikre siden – sjøsikkerhet og oljevernberedskap» ble fredag lagt fram av fiskeriminister Svein Ludvigsen under en pressekonferanse. – Beredskapen har aldri vært bedre, sa fiskeriministeren.

Mulig det, men den er langt fra god nok, mener Bellona. Ikke bare har man kuttet i slepebåtberedskapen i Nord, men man bruker en eventuelt flytende omlastingshavn tenkt plassert i Kirkenes som et argument for at beredskapen i framtiden kan kuttes ytterligere.

– Vi er ikke fornøyd med stortingsmeldingen, sier Bellona-leder Frederic Hauge. For det første kommer den ikke med noe nytt, og for det andre kommer den kun med vage formuleringer om hva som må gjøres for å møte den tidoblingen av oljetransport langs Norskekysten vi kommer til å oppleve fram til 2015.

Inkonsekvens
Et av de nye tiltakene Ludvigsen vil igangsette når det gjelder sjøsikkerhet er seilingsleder utenfor territorialfarvannet. Etablering av seilingsleder og trafikkseparasjonssystemer utenfor et lands territorialgrense krever godkjenning av IMO. Og det er nettopp en slik godkjenning fiskeriministeren har bedt om å få godkjent mellom Vardø og Røst, og senere også for kysten av Vestlandet. Bellona mener dette i seg selv er et positivt tiltak for å få oljetankerne så lengt fra kysten som mulig.

Men samtidig som Ludvigsen vil ha tankerne lengst mulig ut fra kysten inviterer han dem også inn i norske fjorder. Og ministeren trekker inn den planlagte plasseringene av tankeren «Berge Pioneer» som oljeomlasningsterminal i Bøkfjorden i Kirkenes som et argument for ikke å bygge ut den statlige slepebåtberedskapen videre. –Myndighetene har definert denne omlastningsterminalen som et skip, og den trenger dermed ikke konsekvensutredes. Med en slik supertanker på plass trekker vi ennå flere oljetankere, ikke bare langs kysten vår, men også inn i fjordene – uten at det skal føre til en styrking av den statlige slepebåtberedskapen, sier Frederic Hauge. Bellona-lederen synes det er skremmende å tenke på at den flytende oljeomlastningsterminalen kan komme på plass allerede i år.

– Oljetankerne som skal laste og losse ved terminalen kommer i tillegg til den enorme økningen av oljetankere som går i frakt langs kysten. Med denne handlingsmåten gir Ludvigsen mildt sagt uklare signaler, påpeker Hauge.

Photo: Bellona

Økt transport, økt risiko
Hovedkonklusjonene etter en risikoanalyse av sjøtransport langs kysten fram mot 2015 utarbeidet av Det Norske Veritas og Nordconsult, er at sikkerheten i forhold til dagens trafikk er akseptabel. -Men økende transport medfører økt miljørisiko, noe som krever nye tiltak, sa fiskeriminister Svein Ludvigsen under pressekonferansen

Hele to tredjedeler av alt sjøtransportert gods i norske farvann er petroleumsprodukter og denne transporten vil øke. Oljetransporten fra Russland vil øke fra 21 skip per mnd i 2003, til 24 skip pr. mnd i 2004 til hele 70 skip per mnd i 2015. Det vil si at det i 2015 passerer i underkant av 900 oljetankere årlig langs kysten, mot rundt 300 i 2004. Økningen i befraktet mengde er ennå mer dramatisk. Fra rundt 15 millioner tonn i 2004 vil hele 150 millioner tonn olje transporteres i 2015.

Den økte frekvensen og tonnasjen utgjør i seg selv en økt ulykkesrisiko. I tillegg må man også ta hensyn til trafikken mellom oljeinstallasjonene i Nordsjøen og fastlandet, og som krysser seilingsleden til oljetankerne.

Stortingsmeldingen viser at miljørisikobildet for norskekysten fram mot 2015 vil endres dramatisk dersom det ikke iverksettes nye tiltak for å styrke oljevernbereskapen. Fra i dag å ha en soneinndeling langs kysten med lav til middels miljørisiko, vil man med uendret beredskap i 2015 ha flere soner med høy miljørisiko.

Uansvarlig kutt i slepebåtberedskapen
Beredskapen som fiskeriministeren omtalte som «aldri har vært bedre» innebærer likevel et kutt i slepebåtberedskapen. Den statlige slepebåtberedskapen er konsentrert til Nord-Norge og består av 3 fartøyer i vinterhalvåret og 2 fartøyer i sommerhalvåret. På Vestlandet og Sørlandet har man ingen statlig slepebåtberedskap fordi denne er dekket opp av private aktører bl.a. i forbindelse med petroleumsvirksomhet i området.

Photo: Novorossiysk Shipping Company

For to år siden vedtok regjeringen at det skal være tre slepebåter disponibelt i Nord-Norge til en hver tid, men i revidert nasjonalbudsjett i høst skulle det spares og slepebåtberedskapen ble kuttet til 3 båter i vinterhalvåret og 2 i sommerhalvåret. Bellona skjønner ikke hvordan dette kuttet kan gjøres når fiskeriministeren samtidig presenterer prognoser som viser at oljetransporten blir tidoblet de neste ti årene. – Tallet på slepebåter må økes for å være i nærheten av å kunne beskrives som et ansvarlig nivå, sier Hauge.

I stortingsmeldingen står at beredskapen nordpå skal vurderes på nytt i 2006 i lys av petroleumsaktivitet i Barentshavet og aktiviteten på Melkøya/Snøhvit.

–Det betyr m.a.o. at man ikke akkurat planlegger å sette inn flere statlige slepebåter, sier Frederic Hauge. Han presiserer at Bellona er lite fornøyd med at fiskeriministeren vil bruke oljevirksomheten som en sovepute for opprustning av statlig beredskap.

Lite om gasstankere
Stortingsmeldingen innerholder lite om beredskapen for gasstankere som trafikkerer kysten vår. Bellona synes det mildt sagt er underlig å utelate dette. Man skal ikke lenger tilbake enn til september 2004, da man vurderte å evakuere hele befolkningen på Fedje i Hordaland av frykt for at gasstankeren «Marte» skulle eksplodere. Gasstankeren hadde da mistet motorkraft og drev rett mot land vest av Hellesøy fyr ved Fedje, og var bare 30 – 50 meter fra fjæresteinene før en taubåt klarte å trekke tankeren ut fra land. Den gangen gikk havnedirektøren for Bergen og omland ut og ba fiskeriministeren innstendig om å styrke slepebåtberedskapen i området. Dette er ikke gjort i dagens stortingsmelding.

Er de berørte kommunene informert?
Et av dagens virkemiddel for å begrense eller unngå en virkelig stor miljøkatastrofe hvis en oljetanker havarerer utenfor norskekysten, er å slepe havaristen til den nærmeste av en rekke utvalgte bukter eller fjorder for å søke nødhavn eller strandsettingsplass. Nødhavnene er ofte plassert i en bukt i le, og strandsettingsplasser som regel innenfor disse igjen, på fastlandet. Strandsettingspasser benyttes gjerne når situasjonen er ekstrem, som f.eks. at en havarist holder på å dele seg.

Stortingsmeldingen skriver lite om nødhavner og strandsettingsplasser, og viser er meget udetaljert norgeskart der de ulike nødhavnene og strandsettingsplassene er prikket inn. Man har ikke tatt med stedsnavn eller hvile kommuner som blir rammet av ordningen.

I juni 2003 la Bellona Web ut den da gjeldende listen over nødhavner og strandsettingsplasser. I mellomtiden er listen blitt revidert og Bellona savner svar i stortingsmeldingen om denne revisjonen er skjedd etter en demokratisk prosess og i samarbeid med de berørte kommunene.

Fiskebåter i slepeberedskap
Tidligere har Fiskebåtredernes Forbund og Fiskeridepartementet inngått en intensjonsavtalen om bruk av større fiskefartøyer som slepeberedskap. Ludvigsen sa under dagens pressekonferanse at man der venter på en rapport fra Det Norske Veritas som har gjennomgått egnethet av en slik ordning. Fiskeriministeren omtalte det som «sannsynlig» at en slik ordning kommer på plass, men at rapporten blir avgjørende.

– Alt i alt er dette en stortingsmelding med svært tynne argumenter, og Bellona synes det er en ansvarsfraskrivelse når Ludvigsen kutter i den statlige slepebåtkapasiteten og signaliserer at ytterligere kutt ikke er usannsynlig, oppsummerer Frederic Hauge.