Mens LO og andre konservative samfunnskrefter setter spørsmål ved klimaforliket, øker EU ambisjonsnivået i sin klimapolitikk. 5. juli uttrykte et overveldende flertall i Europaparlamentet støtte til å øke EUs utslippsreduksjon av klimagasser fra 20 til 25 prosent innen 2020.

Norge: En klimaversting

Forbrenning av norsk olje og gass i andre land gir formidable utslipp – nesten like mye som den samlede klimaforurensingen fra hele Tyskland. Med de gigantiske inntektene vi får, følger det også et spesielt ansvar. Vi må bruke oljerikdommen til å investere i klimaløsninger.

Dette kom til uttrykk i det tverrpolitiske klimaforliket i 2008, hvor det blant annet ble satt som mål å gjøre Norge klimanøytralt innen 2030. Det ble også slått fast at to tredjedeler av utslippskuttene skulle tas innenlands.

Arbeiderbevegelsen bremser

LO-leder Roar Flåthen hevdet i et intervju i Aftenposten 8. juni at det vil bli dyrere å innfri målene i klimaforliket enn forventet den gang, og at det vil føre til industriflukt til andre land. Påstanden vitner i beste fall om dårlig viten, i verste fall er det et forsøk på manipulering.

Kostnadsanslagene kan ikke ha økt siden 2008, for ingen grundige studier av kostnadene lå til grunn for klimaforliket. Klima- og forurensingsdirektoratet (Klif) fikk først i etterkant oppgaven med å anslå hva ulike klimatiltak vil koste og hvor store utslippsreduksjoner de vil gi.

Klimakur

Klif-rapporten ble kalt “Klimakur”, og funnene ble lagt frem i februar i fjor: I klimaforlikets målsetning om 12–14 millioner tonn lavere utslipp innen 2020, vil de dyreste tiltakene koste ca. 1500 kroner per tonn “unngått” CO₂. Et av dem er innblanding av ti prosent biodrivstoff i bensin og diesel, et tiltak som er i ferd med å gjennomføres i en rekke europeiske land. Et annet er CO₂-fangst og lagring fra gasskraftverket og raffineriet på Mongstad. Kostnadsestimatet her var hentet fra Statoils egen “Masterplan Mongstad” fra februar 2009, og var nær dobbelt så høyt som anslagene i andre studier.  Masterplanen er for øvrig svært lite detaljert, og gir ingen transparent forklaring på hvorfor kostnadsestimatet er så voldsomt.

Kostnadsanslagene har altså ikke økt, og mange av dem er sannsynligvis overdrevet.

Investering i fremtiden

Uavhengig av den kortsiktige prisen på tiltakene: Å gi penger til klimasatsing er ikke å forbruke, det er å investere. Dette har allerede vist seg å være lurt for A/S Norge. En rekke tiltak er gjennomført takket være fremtidsrettet “miljønæringspolitikk”: Gjennom CO₂-avgifter og forpliktende avtaler med industrien har norsk næringsliv lært seg å lagre CO₂, utnytte flyene mer effektivt og produsere verdens mest miljøvennlige aluminium. Resultatet er at næringslivet vårt har forsprang i en verden med stadig dyrere energi og regulering av klimagassutslipp.

Norges valg står derfor mellom å senke skuldrene, hvile seg på vannkraftslaurbærene og la andre land ta oss igjen, eller å holde tempoet oppe – og beholde forspranget. Gjennom smarte virkemidler kan ambisiøs klimapolitikk føre til det motsatte av Flåthens fryktede industriflukt: Et eksempel er Norcems fabrikk i Brevik. Takket være muligheten for offentlige midler fra Gassnova, har den europeiske sementindustrien valgt Norcems fabrikk for et første operasjonelt testsenter for CO₂-håndtering for sementproduksjon, i samarbeid med Aker Clean Carbon (ACC). Europakommisjonen etterlater ingen tvil om at sementfabrikker og annen CO₂-intensiv industri før eller senere må rense utslippene sine. Prosjektet i Brevik vil bidra til å gi norsk sementproduksjon og utstyrsleverandører som ACC et forsprang når det skjer.

Andre land går foran

Storbritannia har vedtatt, til tross for at myndighetene er på randen av fallitt, å gå lenger enn resten av EU i å øke prisen på klimautslipp gjennom å ilegge en CO2-avgift på toppen av klimakvotereglene som gjelder for alle store utslippskilder i EU. Inntektene vil gå til en massiv utrulling av CO₂-håndtering på kull- og gasskraftverk, vindmøller til havs, og andre tiltak av den typen Roar Flåthen mener er urealistisk for verdens rikeste land.

På samme måte ønsker Bellona å bruke en del av statens inntekter fra CO₂-avgifter og salg av klimakvoter til å subsidiere ambisiøse klimakutt – særlig i industrien og offshorenæringen. Aluminiumsavtalen fra 1997 er et glimrende eksempel på hvordan industrien påtok seg forpliktelser mot at staten tilbød støtte for å gjennomføre effektiviseringstiltakene. Avtalen er blitt overoppfylt.

Vil koste dyrt å la være

Dette er ikke et altruistisk bidrag i klimakampen. Statens pensjonsfond ba i 2009 konsulentfirmaet Mercer om å lage en rapport om konsekvensene av klimapolitikk og klimaendringer for langsiktige investorer som dem. I februar i år kom svaret: Pensjonsfond bør investere langt mer i lavkarbonløsninger, for de vil gi høyere avkastning i nær sagt alle fremtidsscenarier.

Det eneste unntaket er om klimapolitikken ikke blir styrket. Da har vi i løpet av århundret en 50–50 sjanse for mer enn fire graders oppvarming. Dette er en temperatur jorden ikke har opplevd på mer enn 30 millioner år, en temperatur som vil skape enorme naturødeleggelser og flere hundre millioner klimaflyktninger. Lord Nick Stern uttalte nylig at “ethvert forsøk på karbonintensiv vekst vil til syvende og sist ødelegge seg selv.”

Har utenforskapet gått til hodet på oIje- og energiminister Ola Borten Moe, som i sin reaksjon etter Flåtens utspill hevdet at han ikke akter “å avlyse norsk verdiskapning i solidaritet med resten av verden”?

Frederic Hauge,

Leder i Bellona

Eivind Hoff,

Daglig leder i Bellona Europa

Kronikken ble publisert i Aftenposten i en litt kortere versjon 18. juli 2011.