Parasitten kan også spres ved at den slipper seg fra én fisk, oppholder seg på bunnen en stund, og deretter fester seg til en fisk som hviler mot bunnen. I oppdretts­anlegg gjør den høye fisketettheten smitteforholdene ideelle. Parasitten kan her oppformeres i enorme mengder, og anlegget vil være en stor smittekilde hvis ikke en effektiv sanering iverksettes umiddelbart.

Spredning av G. salaris til nye vassdrag skjer oftest ved utsetting av smittet fisk. Spredning kan også skje ved vandring av fisk og ved at infisert fisk rømmer fra oppdrettsanlegg i ferskvann eller brakk­vann med tilknytning til laksevassdrag. G. salaris kan overleve noen få dager ved opptil 20 ‰ saltholdighet, men dør raskt i fullt sjøvann (ca. 35 ‰). G. salaris kan også leve på andre fiskearter som regnbueørret, kanadarøye, røye og harr, tilsyne­latende uten særlig skadevirkning. Smitte kan imidlertid overføres med disse artene. Parasitten kan videre overleve opptil 5-6 dager uten å være festet på fiskehud, og kan derfor spres med fuktig utstyr (båter, håver, garn, støvler etc.) som er brukt i smittede vassdrag og antakelig også med fuktig pels eller fjærdrakt hos dyr. G. salaris tåler imidlertid ikke uttørring.

Spredning og bekjempelse
av G. salaris i Norge

Den første observasjonen av G. salaris i Norge ble gjort i 1975, i et oppdrettsanlegg på Vestlandet. Smitten stammet høyst sannsynlig fra import av levende infisert laks fra Sverige. Parasitten har siden blitt spredd til 44 vassdrag. Typisk for norske vassdrag er at de fleste lakseunger er drept 2-5 år etter introduksjon av parasitten, og at mengde oppfisket laks er sterkt redusert fra 3 år etter smitte. Dersom intet gjøres, vil laksebestandene i vassdraget etterhvert utryddes fordi rekrutteringen av ungfisk opphører.

I oppdrettsanleggene har parasitten blitt fjernet ved nedslakting av all fisken med påfølgende des­infek­sjon og stengning av anlegget for en periode. Per 1. juli 2003 var ingen fiskeanlegg infisert av parasitten.

Det er imidlertid atskillig verre å bli kvitt smitten i et vassdrag. Den eneste praktisk gjennomførbare behandlingsmåten har frem til ganske nylig vært å fjerne/utrydde all fisk i hele den infiserte delen av vassdraget ved bruk av plantegiften rotenon. Fram til i dag har det vært gjennomført rotenonbehandlinger i 27 smittete vassdrag. I tre av disse vassdragene har parasitten overlevd behandlingen, og utryddingstiltakene i Skibotnelva, Rauma og Lærdalselva regnes derfor som mislykket. Som en indirekte følge av den mislykkete behandlingen i Rauma, har smitten spredd seg videre til Henselva, Innfjordelva og Skorga. Før giften slippes ut i elva, fisker man opp endel voksen laks som holdes i oppdrett inntil elva er erklært smittefri og avkom fra denne laksen kan settes ut igjen. Laks som befinner seg i sjøen på behandlings­tids­punktet vil også senere kunne ta seg opp i elva igjen og gyte. Det tar ca. fem år fra be­hand­lin­gen er utført til man med sikkerhet kan fastslå om elva er smittefri.

I større vassdrag, som Tana og Neiden i Finnmark, er vannmengdene så store, vassdragene så kompli­serte og innsjøene så mange at behandling med rotenon ikke er gjennomførbart. I slike vassdrag er det så godt som ingen tiltak å sette inn hvis smitten først er introdusert.

Universitetet i Oslo, Veterinærinstituttet og NIVA har forsket på bruk av aluminiumssalter som et alternativ til rotenon i bekjempelsen av G. salaris. Parasitten er svært følsom ovenfor aluminium. Den nødvendige konsentrasjonen av aluminium er likevel så lav at effektene på fisk er små. Dette vil innebære en klar forbedring i forhold til bruk av rotenon og fullstendig utryddelse av årsklasser med laks for å få bukt med parasitten. Lærdalselva ble behandlet med aluminium som hovedkjemikalium i slutten av 2005. Rotenon ble brukt på områder som var dårlig egnet for aluminiumsbehandling.

Norsk laks spesielt sårbar
Da G. salaris først ble oppdaget i Norge, var man ikke klar over at den ville medføre store problemer for de norske bestandene av atlantisk laks. Den er nemlig lite skadelig for Østersjø-stammene av atlantisk laks. Dette skyldes sannsynligvis at Østersjø-laksen har tilpasset seg parasitten over lang tid. Den norske laksen hadde imidlertid neppe vært i kontakt med G. salaris før parasitten ble "importert" til Norge på midten av 70-tallet. Man tror derfor at et manglende forsvarssystem hos den norske laksen er årsaken til at smitten har fått så alvorlige følger for de norske laksebestander.