Det står skrevet i den politiske plattformen utgått av Høyre og FrP, Sundvollen-erklæringen: «Regjeringen vil legge frem en stortingsmelding om en helhetlig energipolitikk, hvor energiforsyning, klimautfordringer og næringsutvikling sees i sammenheng.»  Initativet var svært etterlengtet. Nå må tre statsråder samarbeide om å innfri mandatet frem mot lansering i 2015.

Energiproduksjon er selve bærebjelken i norsk økonomi. Produksjonen har også direkte inngripen i store deler av landets øvrige verdiskapning, eksempelvis norsk industri. Likevel er det femten år siden forrige stortingsmelding om energipolitikk ble lagt frem. Hvorfor er det slik? Bellona mener norske politikere sliter med å plassere beina stødig mellom fornybarproduksjon og petroleumsvirksomhet i Norges schizofrene energiøkonomi. Og så var det dette med klima, da. Vi ser Tord Lien i ustø spagat senest inneværende uke, når han siteres på resonnementer som at økt oljeutvinning passer som hånd i hanske med målet om å redusere utslipp av klimagasser.

Siden forrige energimelding kom i 1999 har både Norge og verden rundt forandret seg dramatisk. FNs Klimapanel leverer tiltakende dystre globale klimastatusutredninger. I Klimapanelets femte hovedrapport (2014) tilråder verdens ledende klimaforskere at 75% av verdens kjente kull- og oljereserver må bli liggende i bakken. Herunder også reserver som både er teknologisk mulige og økonomisk lønnsomme å utvinne. Samlede utslipp må kuttes med 40-70% fra dagens utslipp, og utslippskuttene må i gang raskt. Å vente 10-20 år med utslippskutt vil føre til kraftige ekstrakostnader som verdenssamfunnet kan spare ved å handle nå. Det oppfordres til umiddelbar omstilling.

Nasjonal status bør bekymre norske stortingspolitikere: todelingen av norsk økonomi tiltar. Bedriftene innenfor oljeklyngen hadde for 2013 vekstplaner på hele 17% bare i hjemmemarkedet. Bedriftene utenfor oljeklyngen hadde en vekstforventning på 3% både ute og hjemme. De siste to årene har kraftkrevende industri stått for mindre enn 6% av investeringene i fastlands-Norge, den laveste andel i moderne tid, i følge Konjunkturrapporten 2013 fra Norsk Industri. Norske politikere må våge å ta strategisk grep om den mest ubehagelige problemstillingen av dem alle: hva Norge skal tjene penger på når oljeeventyret i overskuelig fremtid ebber ut. Gode rammevilkår for vekst i næringslivet utenfor oljeklyngen er en sentral brikke i dette. Slik vekst kommer ikke av seg selv, i en tiltakende presset økonomi.

Vi står i en kontekst hvor energipolitikk så til de grader griper over i både klimapolitikk og næringspolitikk at disse tre ikke lenger kan diskuteres isolert fra hverandre. Nettopp derfor er det så viktig at den kommende Stortingsmeldingen antar det brede og trefoldige mandatet som regjeringen definerte i sin politiske plattform. Det har aldri før blitt laget en så bred Stortingsmelding i Norge. Den skal skrives på tvers av tre departementer. Det er ingen hemmelighet at det ligger internbyråkratiske maktkamper i slikt. Meldingen eies av Olje- og Energiminister Tord Lien. Men OEDs byråkrater alene må ikke få kjøre arbeidet frem som en kunstig avgrenset energipolitisk melding. Det er avgjørende at både Klima- og miljødepartementet ved Tine Sundtoft og Nærings- og fiskeridepartementet ved Monica Mæland i tilstrekkelig grad får spille inn i de langsiktige politiske anbefalinger.

De siste signalene fra Tord Lien lover ikke godt. For å innfri sitt mandat er Stortingsmeldingen helt nødt til å ta tak i hvordan svekke todelingen av norsk økonomi. Et såpass visjonært fokus virker utfordrende i en kontekst hvor ministeren selv maner til å ‘tømme norsk sokkel for olje’. Og videre anser dette kompatibelt med å innfri det klimamessige togradersmålet. Men Stortingsmeldingen må våge å strekke blikket helt frem mot 2050, om ikke annet i noen overordnede visjoner om hvor A/S Norge ønsker å gå. Både energisektoren selv og andre verdiskapende sektorer trenger et minstemål av politisk retning å innrette seg etter. 35 år er et hav av tid i nasjonal partipolitisk sammenheng. Men for mange verdiskapende sektorer som kraftkrevende industri er dette bare en investeringssyklus frem i tid. Det er avgjørende at Stortingsmeldingen ser energipolitikken i sammenheng med nærings- og klimapolitikken, slik at det skapes synergi mellom sektormålene. Det må foreslås virkemiddelbruk som tar hensyn til helheten. Regjeringens forsterkning av klimateknologifondet med 12,75 milliarder gjennom revidert nasjonalbudsjett er et godt eksempel på tverrsektoriell og helhetstenkende klimapolitikk i praksis.

«Industripolitikk er energipoltikk og vil inkluderes i Energimeldinga», sa FrPs profilerte næringspolitiker Øyvind Korsberg på et seminar hos Bellona nylig. Bellona er glad for denslags politiske bekreftelser fordi slike utsagn forplikter. De klinger særlig godt fra Tord Liens eget parti. Bellona stoler på at politisk ledelse på tvers av departementer ikke vil la denne muligheten gå fra seg. At Monica Mæland og Tine Sundtoft i tilstrekkelig grad bringer tverrsektorielle og klimahensyn inn i de pågånde prosesser rundt meldingen, og at Lien selv våger å løfte blikket. Dersom regjeringen fullbyrder sitt løfte om en helhetlig energipolitisk melding, hvor energiforsyning, klimautfordringer og næringsutvikling sees i sammenheng, vil de etterlate seg et solid og modig politisk fotavtrykk. Dette vil både klimaet, energisektoren, det øvrige næringslivet og fremtidige regjeringer være tjent med.

Kronikken sto på trykk i Ny Tid fredag 13.juni 2014