Bakgrunn:

Det spørsmålet domstolen skal avgjøre er om Bellonas og TBWs søksmål mot ESAs godkjennelse av skattereglene for Snøhvit-utbyggingen skal tas opp til realitetsbehandling. Domstolens avgjørelse vil neppe påvirke framdriften av selve utbyggingen, men det er likevel mye som står på spill. Vinner Bellona og TBW fram, er det enkelte som mener at ESA og EØS-avtalens overvåkingssystem vil bli rystet i grunnvollene.

Demokratiutvikling

Om det er riktig skal være usagt, men det er ingen overdrivelse at mange vil puste lettet ut om søksmålet fra Bellona og TBW skulle bli avvist. Saken reiser også spørsmål om en 40 år gammel rettsorden, som ble uviklet i EU-forløperen EECs spede barndom, fortsatt skal gjelde, eller om den europeiske fellesskapsretten skal tilpasse seg dagens virkelighet.

Saken handler derfor slik den står nå, mer om demokratiutvikling innenfor EØS og Norges forhold til EU, enn om skattelettelser og statsstøtte. På den ene siden står prinsipper om borgermedvirkning og likhet for loven, og på den andre et system der kun kommersielle markedsaktører har adgang til domstolene.

Ulovlige skatteregler

Det var i desember 2001 at Bellona klagde skattereglene for Snøhvit-utbyggingen inn for EFTAs overvåkingsorgan ESA. I klagen anførte Bellona at skattereglene måtte anses som ulovlig statstøtte i EØS-avtalen artikkel 61s forstand. Stortinget ga klarsignal til utbyggingen i mars 2002.



Kort tid etterpå ble det imidlertid sendt et brev fra ESA til den norske regjeringen. I brevet gikk ESA langt i å gi Bellona medhold i at skattereglenes var i strid med EØS-avtalen. Operatøren for utbyggingen, Statoil, mente at ESAs henvendelse rokket ved det økonomiske fundamentet for utbyggingen. Derfor stanset man anleggsarbeidene på Melkøya utenfor Hammerfest, og krevde at spørsmålet om lovligheten av skattereglene måtte være avklart innen 31. mai 2002. Hvis ikke ville Statoil skrinlegge hele prosjektet.

Godkjent i 12. time

Under et møte med finansminister Per Kristian Foss i Brüssel 16. mai 2002 gjorde ESA det klart at med mindre skattereglene ble endret, ville man åpne en formell undersøkelsesprosedyre. En slik prosedyre tar vanligvis åtte måneder å gjennomføre. Dermed så det ut til at Statoil kunne se langt etter en avklaring innenfor tidsfristen.

Foss hadde likevel tro på at ESA ville godkjenne skattereglene om regjeringen innsnevret deres geografiske virkeområde til Finnmark og Nord-Troms. Foss fikk rett. Som følge av regjeringens kunstgrep, godkjente ESA skattereglene som regionalstøtte slik at de var forenlige med statsstøttereglene. Dette skjedde i tolvte time, 31. mai 2002 kl 19.30, ved utløpet av den fristen Statoil hadde satt for å gå videre med prosjektet.

I ettertid har det vært hevdet at den forsinkelsen prosjektet ble påført som følge av Bellonas klage og ESAs inngripen, medførte et tap på 1 milliard kroner. Dette er om lag fire ganger mer enn hva ekspertene i finansdepartementet hadde beregnet skattefordelen til…

Søksmål

I slutten av juli 2002, gikk Bellona, sammen med det tyske bioenergiselskapet TBW, til sak mot ESA. Saksøkerne anførte at ESAs unnlatelse av å iverksette en formell undersøkelsesprosedyre for å avklare om skattereglene for utbyggingen er i samsvar med EØS-avtalen, var i strid med saksbehandlingsreglene i EØS-regelverket.

Videre er det anført at ESA har tolket og anvendt unntaksreglene for regionalstøtte i avtalens artikkel 61 (3) c feil når man godtok skattereglene som regionalstøtte og at ESA ved å forsere saksbehandlingen fram mot 31. mai misbrukte sin myndighet og opptrådt i strid med EF-rettens generelle prinsipper.

”Anyone, anybody, anything”

ESAs tilsvar forelå i november 2002. Overvåkningsorganet aviser at saksøkerne oppfyller vilkårene for å kunne anlegge søksmål fordi de ikke konkurrerer med de som er tilgodesett av statsstøtten og dermed ikke er ”direkte og personlig” berørt av ESAs godkjennelse.

Mens ESAs tilsvar er relativt nøkternt i formen, kan ikke det samme sies om innspillet fra EU-kommisjonens juridiske avdeling som også forelå i november 2002. Skrivet bærer preg av at dets forfattere ikke har satt seg inn i saken. Skreller man bort dets juridiske form står man igjen med lite annet enn en påstand om at dersom EFTA-domstolen slipper inn Bellona vil den ha sluppet løs syndefloden og man vil stå overfor en situasjon der ”anyone can sue anybody for anything” (sic.).

Direkte og personlig berørt

I sitt tilsvar fra januar 2003 tilbakeviser Bellona og TBW argumentene fra ESA og Kommisjonen om at de ikke er direkte og personlig berørt av ESAs beslutning.

For Bellonas del vises det blant annet til at organisasjonen gjennom klagen til ESA og oppfølging av denne var sterkt involvert i prosessen fra starten. Dette er et moment som i EF-retten tidligere har hatt adskillig, men dog ikke avgjørende vekt ved vurderingen av om en saksøker er direkte og personlig berørt av en beslutning i Kommisjonen eller ESA.

Det foreligger imidlertid knapt noen tidligere sak hvor saksøkeren har vært så involvert i den innledende prosessen som det Bellona har vært i Snøhvit-saken. Uten Bellonas klage ville norsk lovgivning i dag vært åpenbart EØS-stridig. Organisasjonen står dermed i en posisjon i forhold til ESAs beslutning som skiller den klart ut fra alle andre.

Dette gir grunnlag for å hevde at Bellona har et rimelig krav på å få prøvd gyldigheten av ESAs beslutning om å godkjenne statsstøtten for retten. Og på grunn av EØS-avtalens finurligheter er EFTA-domstolen den eneste muligheten organisasjonen har.

Kommersielle interesser

Det er også vist til at Bellona det siste ti-året har vært – og er – involvert i ulike prosjekter relatert til utvikling av miljøvennlig energiproduksjon. Statlig subsidiering av fossile energikilder, som alt har en solid markedsposisjon, vil fortrenge utbygging og utnyttelse av miljøvennlig energi. Dette vil gjøre det enda vanskeligere enn det er i dag for slike energikilder å få innpass på det stadig mer integrerte europeiske elektrisitetsmarkedet.

For TBWs del argumenteres det, med unntak av at dette selskapet ikke var involvert i den innledende prosessen, stort sett etter de samme linjer.

Plaumann-doktrinen

Det følger av EØS-avtalen at EFTA-domstolen når den skal vurdere om Bellona og TBW har rettslig interesse i forhold til ESAs Snøhvit-godkjennelse vil måtte se hen til tidligere EF-/EU-praksis på området. Sentralt her står EF-domstolens såkalte ”Plaumann-doktrine”, som springer ut av en avgjørelse fra 1963 som tolker kriteriet ”direkte og personlig berørt”.

EF-domstolen etablerte her en svært høy terskel for å få opp saker for domstolen. Dette skjedde imidlertid mens EF-retten var i støpeskjeen, og Plaumann-doktrinen har de senere årene vært gjenstand for massiv kritikk fra sentrale aktører i EU-systemet.

Det har blant annet vært hevdet at doktrinen slik det europeiske samfunnet har utviklet seg de siste 40 årene, bryter med grunnleggende rettighetsprinsipper nedfelt i den europeiske menneskerettskonvensjonen. Blant disse er prinsippene om ”access to Court” og ”equality of arms” i artikkel 6 og retten til et effektivt rettsmiddel i artikkel 13.

I en kjennelse avsagt i mai 2002 gikk EF-domstolens førsteinstans (CFI) meget langt i å forkaste Plaumann-doktrinen. Den øverste domstolen i EU-systemet (ECJ) har derimot foreløpig ikke villet gå like langt. Det er likevel liten tvil om at Plaumann-doktrinen i sin opprinnelige rendyrkede form ikke lenger er gjeldende rett i EU. Mer uvisst er det derimot hvor langt oppmykningen av doktrinen har kommet.

Oppsiktsvekkende fra regjeringen

Tatt i betraktning det ovennevnte og det faktum at EFTA-domstolen er en uavhengig domstol, kan det være grunn til å anta at EFTA-domstolen vil legge seg på en mer liberal linje enn det EF-domstolen historisk sett har gjort. Et av de grunnleggende hensynene bak Plaumann-doktrinen er å begrense domstolens arbeidsbyrde, hvilket for EF-domstolen kan gi grunnlag for en relativt streng praksis siden man mottar hundrevis av saksanlegg i året.

For EFTA-domstolen stiller det seg derimot annerledes. I 2002 mottok den kun to søksmål, hvorav Bellonas og TBWs var det ene. Hensynene som tilsier at det må være en høy terskel for å få opp en sak slår derfor i liten grad til i forhold til EFTA-domstolen.

Det er derfor overraskende å registrere at den norske regjeringen som har gått inn i saken på ESAs side, går meget langt i å hevde at EFTA-domstolen er bundet av EF-domstolens praksis og overhodet ikke har noe spillerom for å gjøre egne vurderinger. Om utenforlandet Norge generelt sett vil være tjent med at et slikt syn får gjennomslag i EFTA-domstolen kunne defintivt fortjent en diskusjon, som det imidlertid ikke er plass til her.

På juridisk bærtur

Som ledd i sin argumentasjon for at søksmålet må avvises anfører regjeringsadvokaten også at EFTA-domstolen dersom den ikke legger seg på en strikt Plaumann-doktrine risikerer å ødelegge det indre markedet i EU. Dette er en pussig påstand, og ikke bare fordi regjeringsadvokaten også hevdes at gassen fra Snøhvit vil utgjøre en så liten del av det europeiske energi- og gassmarkedet at det ikke vil påvirke markedet i det hele tatt.

Det som virkelig gjør påstanden pussig er at den postulerer at innholdet av EØS-avtalens statsstøtteregler vil bli påvirket dersom domstolen legger seg på en mer liberal linje enn EF-domstolen mht. å slippe saker inn for domstolen. Det vil imidlertid overhodet ikke påvirke tolkningen av statsstøttereglene om EFTA-domstolen tar Bellonas og TBWs søksmål opp til realitetsbehandling.



Det er ikke innholdet av disse reglene som er utfordret av Bellona og TBW, selv om regjeringsadvokaten later til å tro det, men ESAs beslutning om å godkjenne statsstøtten som regionalstøtte. I den forbindelse er det anført at ESA har begått saksbehandlingsfeil og tolket artikkel 61 (3) c i EØS-avtalen feil. EFTA-domstolens eventuelle vurderinger av om dette er korrekt vil overhodet ikke bli påvirket av om domstolen legger seg på en streng eller liberal linje med hensyn til å slippe saken inn.

På dette punktet har derfor regjeringsadvokaten lagt ut på en såpass drøy juridisk bærtur at det neppe ville rukket langt på eksamen i prosessrett på juridisk fakultet.

Miljøet er irrelevant

Det er også oppsiktsvekkende å registrere at regjeringsadvokaten hevder at søksmålet står svakere enn ellers fordi det angår en sak som også er miljørelatert.

Miljøinteresser er helt irrelevante, hevder regjeringsadvokaten og overser dermed at dette verken er Bellonas eller TBWs primære innvending mot ESAs beslutning. For øvrig følger det av EØS-avtalens artikkel 73 til 75 at miljøhensyn er blant de overordnede hensyn som har vekt ved tolkningen av avtalens regler – herunder reglene om statsstøtte.

Om forfatteren av regjeringsadvokatens innspill her er talsmann for den norske ”miljøregjeringens” offisielle syn, eller om han har løpt løpsk i den juridiske butikken vites ikke. Men det er i alle fall tydelig at han er av den oppfatning at i denne saken skal knapt noe juridisk argument ligge ubrukt for å få saken avvist.