(En nedkortet versjon av denne kronikken sto på trykk i Dagbladet 25.11.2014)

Miljøpolitikk i disse statsbudsjettider blir lett noen ører på avgifter, småpenger til piloter som allerede er velprøvd og trussel om økte avgifter som ikke virker. De større strategiske valgene uteblir slik at miljøpolitikken fortsatt styres av de som lite vil. En treffende kommentar kom fra fylkesrådslederen i Nordland under en industrikonferanse i september: «Jeg må konstatere at virkeligheten er kommet lenger enn politikken og samfunnsdebatten».

I denne omgang holder jeg meg unna de store klimaspørsmålene. I stedet sjeler jeg mot staten, landets største innkjøper som tolker sin lov om offentlige anskaffelser som om staten ikke har andre oppgaver enn øretelling. I denne tolkingen ligger svært få føringer utenom pris og leveringsbetingelser. Staten kjøper store mengder materialer til sine samferdselsprosjekter og bygninger produsert med ulik grad av miljøbelastning. Det er ikke likegyldig hvor metallene og sementen er produsert. Både den globale og lokale klimabelastningen fra produksjonen kan spores tilbake til produsent, og ofte med mindre arbeid enn jakten på klesplagget produsert av barn i India. Er ikke skadelige utslipp, som ofte sammenfaller med dårlig arbeidsmiljø, også en umoralsk handling?

Best i klassen – ingen betydning

For eksemplenes makts skyld tar vi først en tur til Norcem i Brevik. Denne bedriften som ligger mellom Grenlands idyller har redusert sine utslipp drastisk gjennom de siste to tiår. Utslippsreduksjonene er fulgt opp med en omfattende reduksjon av kullforbruket. Nå benyttes tilnærmet 70 prosent alternative og bærekraftige brensler som reduserer den store klimabelastningen. I miljøsammenheng må vi fastslå at bedriften knapt har sin make, men det synes ikke i den statlige innkjøpspolitikken hvor sementens miljøbelastning er likegyldig. Vi går derfor nordover i vårt langstrakte land.

I Mo i Rana ligger landets største gjenvinningsfabrikk. I det for lengst omorganiserte jernverket gjenvinnes 800 000 tonn jernskrap hvert år. Inntil for få år siden var utslippene fra denne bedriften en trussel mot fremtiden til Rana som industristed. I dag smykker bedriften seg med tittelen verdens reneste jernverk, mens eieren leter etter betalingsvillighet. Her finnes miljøets columbiegg i gjenvinneren og renhetsmesteren som selvsagt skal belønnes med innkjøp når staten nå utbedrer E6 gjennom Nordland. Nye bruer og tuneller klarer seg ikke uten armeringsstål, som produseres av nevnte bedrift. Men slike selvfølgeligheter finnes ikke den komplekse stat.

Staten gir og tar

Tar vi en tur innom den korte historien, ser vi at den samme stat som forurensningsmyndighet har fremmet sine krav og forhandlet om løsninger med bedriftene. Samtidig har forskningsmiljøene våre med skattebetalerpenger vært aktive for å utvikle de gode miljøløsningene, og gjennom statlige virkemidler har statskassen bidratt. Men statens praksis sporer fortsatt ikke produktenes miljøkvaliteter basert på den innovasjonen næringspolitikerne prediker skal være vår fremtid.

Jeg tillater meg å plage staten litt mer og minner om at politikere og ulike deler av statsforvaltningen har støttet prosjekter for å redusere vårt matsvinn. Vi bærer for mye mat over dørstokken og ut i avfallsdunken, og i disse statsbudsjettider kan det sikkert øke den politiske sigarføringen å bevilge noen forskerkroner mer. Selv om vi forbrukere, næringsmiddelprodusenter og handelen blir mer bevisst vårt matsvinn, vil mengden avskrevet mat være mer enn nok til å skaffe biogass så det monner til reduksjon av helseskadelige partikler fra transportsektoren.

Om ikke nok med partiklene, så vil også bonden få en mer robust jord av bioresten i en erosjonstruet tid med økt nedbør og avrenning. Legger vi så til at biogassen er grønn og klimanøytral, og at noen kommuner og næringer og transportoperatører og bønder har tatt sitt ansvar og foretatt sine investeringer, finner vi fortsatt de små tiltakene som fremmes i statsbudsjettet som gjør at de som intet vil med denne ressursen bestemmer tempoet.

Tomme symboler

Den fotballinteresserte vil umiddelbart forbinde dette med obstruksjon som strider mot spillets regler. Jeg kan minne om at staten støtter biogassprosjekter, men at de som har investert med hjelp av statsmidler eller vurderer dette, regner på forutsigbarheten for råstoffer som står og faller med at næringslivet og husholdningers matavfall påbys utsortert.

For øvrig registrerer jeg forslag om avgift på bæreposer. Vit at de fleste bæreposer benyttes i hjemmets avfallshåndtering og skal knytes godt før de legges i dunken. Vi skal hegne om våre nasjonale symboler i året hvor grunnloven feires. Det blir derfor beklagelig at de fleste symboler i miljøpolitikken neppe kan feires i ettertid.